Jeg kan godt forstå hvorfor femtiåringene ikke en gang blir kalt inn til intervju. Det er fordi sjefen bare er trettifem og vil ha medarbeidere han selv kan styre. Han vet at han ikke kan turnere femtiåringer like lett som åtteogtyveåringer.
Mange middelaldrende mennesker har fått virkeligheten kastet midt i fleisen den dagen de følte behov for å komme videre, søkte ny jobb i det stille og opplevde at ingen ville ha dem. Det til tross for god utdannelse og lang erfaring på området. Derfor må de gjøre gode miner til slett spill og håpe på at de ikke blir rensket ut i en omorganisering før de når pensjonsalderen. Arbeidslivet er som kjent ikke for pyser og katter uten klør.
Egentlig er det synd at femtiåringer – og enda eldre mennesker som trives med å jobbe – ser ut til å være lite ettertraktet. Det er jo først når man har fylt femti at man er ferdig med yngelpleien og har reell mulighet til å konsentrere seg fullt ut om jobben. Enn videre har de fleste opparbeidet seg såpass mye livserfaring at de kan møte «utfordringene» (problem er blitt et ikke-ord) med en mer moden, reflektert og innsiktsfull tilnærming. I motsetning til de mer usikre, oppblåste trettiåringene, vil jeg påstå at dagens femtiåringer er en ressurs man burde ta vare på.
Men, jeg kan godt forstå hvorfor femtiåringene ikke en gang blir kalt inn til intervju. Det er fordi sjefen bare er trettifem og vil ha medarbeidere han selv kan styre. Han vet at han ikke kan turnere femtiåringer like lett som åtteogtyveåringer. Derfor lar han bare være å ansette dem. For arbeidslivet er egentlig bare en sandkasse for (presumptivt) voksne mennesker. Settingen er mer sofistikert, men konstellasjonene og konfliktene er de samme. Det gjelder selv i utdanningsinstitusjoner, arbeidsplasser vi burde kunne forvente hadde skjønt hvordan utvikle positive mellommenneskelige forhold.
Bedrifter som sliter med for mange femtiåringer – såkalt tungt omsettelig materiale – kan enkelt løse problemet ved hjelp av en omorganisering. Man får et konsulentbyrå til å lage en ny visjon og arbeidsbeskrivelser som krever en (litt) annen utdannelse og erfaring enn den femtiåringene besitter. Dermed blir det sluttpakke på de heldige og møte med virkelighetens verden for de mindre heldige. Inn strømmer unge og ubeskrevne blad, rede til å bli formet av bedriftens nye visjon. Det pussige er at arbeidsgivere stiller stadig større krav til arbeidstakernes lojalitet (les forbud mot kritikk), men selv ikke nøler et tiendedels sekund på å kvitte seg med arbeidstakere som stiller kritiske spørsmål ved rutiner og psykososialt miljø.
Bak de unge sjefene arbeider konsulentfirmaene i det stille. De vet at dersom de selv skal overleve over tid, må de få kundene til både å sluke og svelge agnet. De beste kundene er derfor de unge, ubeskrevne bladene, de som ikke tidligere har vært med på fortløpende nye visjoner. Som femtiåringene ville ha sagt; same shit, new wrapping, konsulentfirmaene mest forhatte replikk. Femtiåringene vet nemlig hva som skal til; fokus på arbeidet, kunnskap og erfaring. Alt annet er bare utenomsnakk og bortkastede penger, hvilket i så fall vil føre til konsulentfirmaenes snarlige død. Derfor hvisker de sjefen på trettifem i øret: Femtiåringene er gått ut på dato. Det er ny vin som gjelder.
Samfunnsmessig er det sløsing med ressurser å kassere arbeidsføre mennesker som faktisk selv ønsker å jobbe. Når man er femti er det fortsatt minst 12 år til man kan gå av med pensjon. Å skulle påberope seg uføretrygd føles skamfullt, men hva i all verden skal man gjøre dersom man ikke får seg en jobb man kan leve av? Det verste er at veien til uføretrygd kan være svært kort, dersom man blir psyket ned av avslag på avslag på jobbsøknader og økonomiske bekymringer. Det går også ut over selvfølelsen å bli vraket, kastet på skraphaugen til tross for at man gjorde en utmerket jobb. Og det er ikke bare de sarteste som bukker under. Selv katter med klør har fått erfare hvor kort veien fra topp til bunn faktisk kan være. Jo lenger tid som går over datostemplingen, desto større sannsynlighet er det for virkelig å kunne bli ufør. Men er det virkelig flere uføretrygdede mennesker samfunnet ønsker seg? Og hvor i all verden er det blitt av arbeidstakerorganisasjonene?
Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn, De beste debattene. Først publisert på Maritas egen blogg tidligere. https://rettfralevvra.com/2014/11/19/femti-ar-og-ferdig/?
