Barn og ungdom er sjelden aktivt med i prosessen når de henvises til BUP*. Det er som regel ikke de selv som ønsker ”hjelp”, men henvises av foreldre via leger, skoleleger og barnevern, som ofte definerer den unge som ”problemet”.
I realiteten er barn og ungdom stort sett bærere av symptomer på et problem som ligger et annet sted i deres miljø, ofte i familien. Familien betyr selvsagt ikke bare foreldre, men det er vanligvis forhold hos, eller i samspillet med foreldre som utgjør risikofaktorer for den unges psykiske vansker.
Det handler ikke bare om åpne konflikter og krangling mellom foreldre. Minst like skadelig er den skjulte konflikten, hvor alt tilsynelatende er rolig og bra, men under overflaten pågår det prosesser med sterke negative følelser og reaksjoner.
Det kan også handle om familier hvor følelser er et ikke-tema. Følelser er ikke relevant for familiens samspill og relasjoner, og det finnes ikke et språk for å gi uttrykk for emosjoner. Følelser ikke er noe man snakker om eller viser, og dette går ofte tilbake i generasjoner, dvs. foreldre i sin egen oppvekst har vokst opp med samme erfaring. I noen familier kan det være kun visse følelser som undertrykkes, f.eks. sinne. Foreldrenes egen psykiske helse, f.eks. personlighetsforstyrrelse, angst eller depresjon, er selvfølgelig en like viktig faktor.
Foreldre reagerer ulikt når de får tilbakemelding på at behandlingen skal gjelde familien, og ikke den unge alene. Noen foreldre forstår sin og familiens rolle i barnets psykiske helse, og ser nøvendigheten av at familien er åpen og ærlig, villig til å tilpasse seg, omprioritere og støtte behandlingen f.eks. gjennom å ta imot veiledning, gå i familieterapi, prioritere å være mer sammen med barna.
Det er imidlertid mange foreldre som bevisst eller ubevisst reagerer negativt på en slik tilbakemelding. Disse foreldrene enten faktisk tror at de ikke er relevante ift. den unges symptomer, eller at de av ulike grunner ikke ønsker at familiens private sfære skal åpnes opp for spørsmål og innsyn utenfra. De går enten i forsvar, utagerer, eller avslutter kontakten. Angsten for å ta imot hjelp, eller faren for at familiens private liv kommer i søkelyset går framfor barnas psykiske helse. Mange av disse barna og ungdommene får ikke utbytte av terapi, fordi foreldrene på ulike måter motvirker behandlingen, eller at terapien som sagt avbrytes. Hos noen foreldre kan det selvsagt være ubevisste prosesser som motvirker terapien, uten at foreldrene selv er klar over det.
Det er viktig å huske at foreldrenes og familiens påvirkning ikke bare gjelder her og nå, men fra svært tidlig alder og i hele barnets oppvekst. Det er fortsatt mange foreldre som tror at barn ikke får med seg hva som skjer rundt dem før 5-6 årsalderen, eller at de ikke husker sine erfaringer fra de første leveårene senere! Men den emosjonelle hukommelsen hos barn er mye mer robust enn den mentale.
En stor utfordring i terapi med barn og ungdom er imidlertid at de som regel er svært lojale mot foreldrene og familien. De tar mer og mer innover seg, gråter seg i søvne, skulker eller gjør det dårlig på skolen, trekker seg tilbake fra venner, får panikkanfall, eller de bryter regler, mobber, slåss, etc. fordi det er lettere å bære (eller det gir mindre angst/ubehag) enn redselen for at familien splittes. Noen ”utvikler” mer alvorlige tilstander, som en ubevisst strategi for at det skal bringe foreldre og familie sammen igjen. Hos barna spiller selvsagt følelser som skyld og skam også stor rolle i denne prosessen. Vi undervurderer ofte hvor mye det betyr for barn (og like mye for ungdom) å oppleve et godt emosjonelt klima hjemme, at foreldre er glade og har det bra sammen. Det samme gjelder for skilte- og enslige foreldre; den unge trenger et godt emosjonelt klima hjemme og positive relasjoner til sine nærmeste.
Familieaspektet har på ulike nivåer relevans for både alvorlige og moderate tilstander, som spiseforstyrrelse, PTSD/traumer, og OCD (tvangslidelser)/angst, depresjon, skolevegring, atferdsvansker, etc. Når barn og ungdom over tid ikke har det bra hjemme, har de som regel to valg: internalisere, eller eksternalisere. Denne prosessen skjer ikke aktivt eller bevisst på den måten at barnet bestemmer seg for å sulte seg, bli deprimert, eller slå andre barn på skolen. Når det emosjonelle trykket blir for stort og vedvarende, blir den unge presset til å regulere angsten med ”desperate” forsvarsstrategier, eller vil komme med ulike former for forstyrrelser i mer moderate tilfeller.
Psykiske vansker hos barn og ungdom kan være svært komplekse prosesser som virker inn og opprettholder vanskene. Men noen ganger virker det veldig lett å se hvordan det henger sammen:
- Gutt 12 år, strever med spiseforstyrrelse. Stor konflikt mellom foreldrene, de snakker ikke med hverandre. Den eneste situasjonen foreldre snakker sammen, er rundt barnets spising og måltider.
- Gutt 13 år, strever med OCD. Stor konflikt mellom foreldre. OCD symptomene tiltar betydelig når foreldrene krangler. Symptomer startet i en periode etter økte og åpne konflikter mellom foreldrene.
- Jente 14 år, gjør det dårlig på skolen, strever tilsynelatende med sosial angst. Ingen åpne konflikter eller krangling mellom foreldre, men en familiekultur preget av mye avvisning, bagatellisering, og hvor følelser ikke er noe man viser eller snakker om. Spørsmål knyttet til vonde minner og vanskelige følelser fra tidligere barndom, eller bekymringer om foreldre/familien blir møtt med neglekt eller avsporing.
- Gutt 16 år, strever med angst og depresjon. Far har aldri vært tilstede, svært ustabile omsorgsressurser over lang tid.
For en forelder har barnets fysiske og psykiske helse øverste prioritet. For at unge med psykiske vansker (spesielt de med nevrologiske sårbarheter) skal få det bedre, må foreldre og familie gjøre sitt aller beste for å støtte, og når det er nødvendig aktivt delta i behandlingsprosessen. Dette kan innebære å gjøre vanskelige valg, endre godt etablerte rutiner, men også være villig til å møte egne personlighetskonflikter, angst og traumer.
*BUP = Barne -og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/psykisk-helse/barne-og-ungdomspsykiatrisk-poliklinikk-bup/
Fra redaksjonen. Profilert Barn og unges psykiske helse. Kasra Kashani arbeider som klinisk pedagog, men skriver her på egne vegne. Kashani er fast bidragsyter i denne spalten.
Vil du skrive et innlegg på Debatt1? Registrer deg på D1 og du kan publisere direkte eller send ditt innlegg til Velkommen!
