At FrPere påstår at de har blitt hetset vil ikke si at det er sant. Faktisk.nos ukritiske journalistikk hjelper FrPs skamløse dyrking av offerrollen.
På tirsdag kunne faktisk.no melde følgende: «Faktisk helt sant: «Frp-politikere er mest utsatt for hat, trusler og fysiske angrep»». Om man stussa over utsagnet i overskrifta kunne man i saken raskt få bekrefta at nettstedet mener at det er «faktisk helt sant» at «Det [er] først og fremst Frp-politikere som er mest utsatt for hat, trusler, fysiske angrep og forsøk på angrep eller trusler om skade på nærtstående personer», slik tidligere justisminister Per-Willy Amundsen uttalte mot slutten av forrige måned.
Amundsen henviser til en rapport som skal rettferdiggjøre påstanden, noe journalisten mener er godt nok etter å ha tatt en prat med en av rapportens forfattere. At kildegrunnlaget er tynt påpekes både av Faktisk-journalisten og forsker Tore Bjørgo. Langt mer alvorlig er imidlertid at metoden gjør at rapporten er uegnet til å si noe særlig om hvilke politikere som utsettes for hets, trakassering og trusler.
Enkeltsak gjør stor forskjell
Rapporten dreier rundt en spørreundersøkelse av Stortings- og regjeringspolitikere om deres egen oppfatning av hva de har blitt utsatt for, ikke hva som faktisk har skjedd. Når så lite som 41,4 prosent av de spurte har svart gjør naturligvis også dette at tallene blir mindre pålitelige, spesielt når utvalget er såpass lite til å begynne med. Dette kan illustreres ved et avsnitt fra Faktisks artikkel:
Overfor Faktisk, understreker forsker Tore Bjørgo at de er noe usikre på årsaken til at KrF kommer så høyt. Det kan skyldes en enkelthendelse, mer enn et fast mønster.
Én episode kan altså ha ført til et forvridd resultat. Hvilket utslag kan da et politisk partis systematiske portrettering av seg selv som offer ha?
Offerrollens betydning
Som alle andre partier og bevegelser på ytre høyre er oppfatninga av seg selv som offer sentralt for Fremskrittspartiet. Dette gjelder på alle nivåer, fra deres forståelse av politiske ideer til det personlige plan.
Christian Tybring-Gjedde, veteran i FrPs stortingsgruppe og nestleder av utenriks- og forsvarskomiteen, eksemplifiserer praktiseringa av offerrollen bedre enn de fleste. Gjennom sin famøse Aftenposten-kronikk Drøm fra Disneyland klarte han egenhendig å vise for veldig mange mennesker hvor nært han og FrP står sin tidligere partifelle og terrorist, Anders Behring Breivik, i politiske ideer. Gjedde blei kraftig kritisert i etterkant og kom etter hvert fram til at han kanskje hadde vært unødvendig krass.
Det er imidlertid vanskelig å se at dette kan ha vært noe annet enn en manøver for å redde sitt eget skinn. For Gjedde har langt verre uttalelser på sitt navn. Han har sammenlignet dagens innvandring med folkemordet på urbefolkninga i Nord-Amerika, men han hevder at forskjellen er at det skjer raskere nå. Dette er offerrollen tatt til det absurde, når man fra maktposisjon mener seg utsatt for et folkemord i sitt eget land, spesielt med tanke å at Gjedde vet like godt som meg at nordmenn ikke slaktes ned. Denne formen for dehumanisering av innvandrere — og spesielt muslimer — hvor vanlige mennesker sees på som invasjonssoldater er også ekstremt farlig og nøyaktig den som Anders Behring Breivik holdt fram som beveggrunn for terroraksjonen 22. juli 2011.
Kritikk av FrP = personangrep
På tross av at Gjedde er profesjonell politiker har han gjort det til en fast øvelse å forsøke å tie kritikk ved å framstille seg som forfulgt og meningsmotstandere som hetsere. I 2014 hadde en museumsdirektør beskrevet FrP som et nasjonalistisk parti «som gift for våre sjeler og som bryter ned vår respekt for andre». Dette så Gjedde som et personangrep og la skylda på museumsdirektøren for drapstrusler, hets og epilepsianfall han tidligere har fått. Han mente den politiske utlegginga om partiet han representerer er på linje med å komme med falske anklager om barneovergrep mot enkeltpersoner.
På Dagsnytt 18 kunne man bli vitne til en noe komisk ordveksling:
— Det er så vondt for meg personlig når den type sårende ting kommer, for det er meg personlig han angriper, la Gjedde ut.
— Jeg har ikke sagt noen ting om deg, svarte museumsdirektøren.
— Jo, det har du. Du har sagt noe om Fremskrittspartiet, og jeg er i Fremskrittspartiet, sier Christian Tybring-Gjedde.
Om dette skulle være nivået for hva som ansees som personangrep og slike «personangrep» skulle opphøre å finne rom i den offentlige debatten ville vi fått et merkelig ordskifte framover. Men det er naturligvis ikke det Gjedde er ute etter. Han søker å stilne kritikk av seg, sin politikk og sitt parti, samtidig som han selv tegner opp andre mennesker som en eksistensiell trussel for hvite nordmenn.
FrP som offer etter 22. juli
Per Willy Amundsen har også gjort seg skyldig i folkemordsretorikk da han uttrykte ønske om et nytt korstog. På syvårsdagen for terroraksjonen 22. juli markerte ikke Amundsen gjennom respekt for de døde, et oppgjør med høyreekstremisme eller refleksjoner over hvordan en slik handling kan forhindres i framtida. Han stilte seg og sitt parti i offerrollen fordi han mener det er «skremmende at personer på venstresiden bruker syvårsdagen for de forferdelige terrorhandlingene som rammet AUF og regjeringskvartalet, som begrunnelse for å stilne innvandringskritiske ytringer».
Amundsen er langt fra den første FrPeren som har ment at de er de virkelige ofrene for terrordåden. Det tok bare to dager før Siv Jensen mente at det var like ille å knytte Anders Behring Breivik til FrP som hans massakre av 77 mennesker. Per Sandberg har beskyldt Ap for å spille offer etter 22. juli samtidig som han har hevda seg knebla grunna debatten i etterkant.
Gjentatte ganger har folk fra FrP samt andre på ytre høyre ment at deres stemmer blir undertrykt og at det er umulig for dem å komme til orde — fra kronikkplass i Aftenposten eller som intervjuobjekt i beste sendetid.
Jeg vet ikke om Siv Jensen, Per Sandberg, Per-Willy Amundsen eller Christian Tybring-Gjedde var blant de få som svarte på undersøkelsen og hva de eventuelt har svart. Når vi har en finansminister som har funnet det rimelig å sammenligne Norgeshistoriens verste terroraksjon med det å påpeke at Anders Behring Breivik har vært med i FrP og FpU, så er det også tenkelig at hun tolker diverse hendelser som andre ikke ville kategorisert som hets eller trakassering som nettopp det.
Jeg vil si at det er overveiende sannsynlig at et parti som har ment seg forfulgt gjennom hele sin historie — og fortsetter selv nå når de er i regjering — også vil ha politikere som lar denne paranoiaen komme til uttrykk når de fyller ut et spørreskjema.
Kritisk journalistikk
Faktisk siterer selv rapporten på at den ikke har «som ambisjon å kartlegge det faktiske omfanget av hatmeldinger, trakassering og trusler som blir uttrykt mot politikere, men snarere å gi et overblikk i hvordan politikernes egne oppfatninger utspiller seg til de ulike politiske partiene». Likevel er det det de bruker den som. Det skal sies at rapporten er noe tvetydig da den også kan leses i retning av å konkludere med hvem som utsettes for mest hets. Kritisk journalistikk krever imidlertid at publikasjoner også er kritiske til forskning og forskere. Det er ganske vanlig at disse gir sin egen forskning mer relevans, betydning og anvendelighet enn hva den faktisk har. At en forsker sier noe betyr ikke at det er sant.
Skal faktisk.no ha noen betydning når det kommer til å gå andre i sømmene må de holde seg til en viss standard selv. Det innebærer at de er kritiske, ikke bare til påstanden de skal sjekke sannhetsgehalten i, men også til de som hevder en autoritet innen et fagfelt. At noe står i en rapport holder ikke som grunnlag for å gi det et sannhetsstempel. Faktisks metode består ofte i å ringe opp en «ekspert» for å uttale seg om saken de undersøker. Men det er lov også for journalister og tenke selv iblant.
Fra redaksjonen. Profilert Gnist, politikk og samfunn. Først publisert den 4/8-18 på https://radikalportal.no/faktisk-helt-pa-baertur-selvfolgelig-er-ikke-frp-politikere-mest-utsatt-for-hets/
