Er alt Aps feil? Er ytringsfriheten virkelig truet?

0
39

Jeg har forsøkt å forholde meg taus, lenge. Fulgt debatten fra mange sider, lest aviser, kommentarer og kommentarfelt til øye har blitt både stort og vått. Latt meg sjokkere, fortvile og en sjelden gang more. Altfor ofte dødd litt innvendig, blitt både skuffet og skremt over hva voksne folk kan få seg til å ytre, skjønt «Leger uten grenser»-aksjonen ga et lite spirende håp om at det allikevel finnes en viss anstendighet igjen hos de fleste av oss. Likevel har jeg prøvd å forholde meg taus. Jeg har en bok å skrive, og debatten gjør meg tidvis rett og slett deprimert. Hvorfor stikke hodet inn i et vepsebol frivillig?

Men så kulminerte det hele den 20 mars, med Listhaugs avgang. Jeg hadde faktisk ikke trodd hun ville fratre, selv om det var det eneste riktige hun kunne gjøre. Listhaug er en steil og modig dame som vanligvis ikke gir seg. Det viste hun også i avskjedstalen.


En fantastisk tale som sto til 100 i form, men dessverre knapt til 10 i innhold. Her var mye kritikk, men overhode ingen selvkritikk. Ingen ydmykhet eller anger for kaoset hun har forårsaket, ingen beklagelse til hennes politiske kollegaer som knapt har fått bedrevet politikk i det siste på grunn av støyen hun har forårsaket. Ingenting – absolutt ingenting – er hennes skyld.

Mange likte tydeligvis talen. FRP spratt opp ca. 10 prosentpoeng på målingene og i kommentarfeltene er det lett å se at mange slukte hvert ord hun sa. Kvinnen som startet rabalderet er blitt en martyr. Såret, men usårbar. Offer, men kampklar. Totalt uten selvkritikk, men med klart definerte fiender.
Først og fremst Arbeiderpartiet.
Og jeg undrer. Mistillitsforslaget ble fremmet av Rødt, ikke av AP. KrF og Hareide satt med den endelige avgjørelsen, ikke AP. Arbeiderpartiet hadde heller ikke hatt noen mulighet til å felle henne alene, og selv om de sa de ville ta ansvar dersom en regjeringskrise ble utfallet, var det ingenting som ga inntrykk av at de var voldsomt lystne på å overta styringen.
ALLE opposisjonpartiene + KrF ønsket Listhaug vekk. INGEN av dem hadde tillit til henne. Hvordan greier hun da å IKKE ta det til seg? At et flertall på stortinget – inkludert samarbeidspartiet KrF – mente at hun har feilet så grovt at de ikke har tillit til henne lenger? Hvordan greier man bare å skyve det vekk, uten å ta en liten titt i speilet, uten å se tilbake og vurdere om det kanskje var ting som burde vært gjort annerledes? Men isteden frimodig hevde at alt er Aps skyld?

Så tar jeg en ny titt i kommentarfeltene, og skjønner hvorfor. Mange av folkene som støtter henne – stadig flere – er uansett ikke interessert i fakta. De sluker alt Listhaug sier som sannhet, og mange av dem hater allerede Arbeiderpartiet. Sylvi Listhaug har – slik de ser det – rett og slett ofret seg for å redde landet vårt …


Arbeiderpartiet derimot, de har skylden – siden det var de som satte terrorister framfor rikets sikkerhet. Siden det var de som stemte imot det famøse lovforslaget som startet det hele.
Men var det egentlig slik? Stemte virkelig AP imot å frata mulige terrorister statsborgerskapet?
Hvis man altså er så kjedelig at man blander inn fakta?
Nei, de gjorde ikke det.
FAKTA: Regjeringen fikk støtte fra et bredt flertall på Stortinget for å inndra statsborgerskapet fra personer som truer rikets sikkerhet. Det eneste uenigheten var hvorvidt det skulle skje administrativt eller ved en rask vurdering i domstolen. Flertallet, inkludert regjeringspartiet Venstre, mente at det burde avgjøres i domstolen. Forslaget ble altså vedtatt, det er lov å inndra statsborgerskapet til folk som truer rikets sikkerhet. Arbeiderpartiet stemte for. Men Listhaug formidlet likevel at Arbeiderpartiet «mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».


Hvorfor formulerte Listhaug seg da slik? Når hun må ha visst at det ikke var tilfelle?
Jeg skal ikke tillegge damen motiver, kanskje det bare var en klossete formulering av den tidligere pr-rådgiveren, men det er ingen tvil om at mange av tilhengerne hennes ynder å skylde det meste på Arbeiderpartiet. Formuleringen skapte derfor stor begeistring blant tilhengerne hennes, og kommentarfelt på både nett og Facebook er fulle av til dels ganske stygge ytringer om både «landssvikerne i Arbeiderpartiet» og våre andre lovlig, valgte politiske partier.


En annen «opplysning» som også florerer i kommentarfeltene på nett, er at Utøya er Arbeiderpartiets skyld. Både i form av rene konspirasjonsteorier, at det hele rett og slett var planlagt og iscenesatt av AP.
At det faktisk var Arbeiderpartiet selv som ønsket ungdommene sine døde …


I tillegg hevder mange at Behring Breivik, som beviselig har en fortid i Frp, var oppdratt og indoktrinert av to Arbeiderpartiforeldre. En «sannhet» som jeg i det siste har sett gjentatt utallige steder på sosiale medier.
Men er det fakta?


I hans eget manifest skriver Breivik: “Foreldrene mine var ikke politisk aktive, men støttet politikken til Det norske arbeiderparti, som var vanlig for de fleste som jobbet i offentlig sektor. Stefaren min var moderat Høyre-mann, mens stemoren min var moderat kultur-marxist og feminist. Moren min var en apolitisk moderat feminist”.
Det er med andre ord ikke noe som tyder på at foreldrene aktivt prøvde å indoktrinere sønnen sin, Breivik presenterer dem heller som passive sosialdemokrater, som de fleste andre på den tiden. Ifølge det to bøkene som er skrevet om moren til Breivik, framgår det også at hun knapt var knapt interessert i politikk, selv om hun var fornøyd med hvordan Ap styrte landet. I følge bøkene og Breivik selv, var faren knapt tilstede under sønnens oppvekst.
Hvordan de to foreldrene da kan ha “skapt og formet” sønnens politiske standpunkt, er vanskelig å fatte. Og at denne påståtte indoktrineringen senere fikk gutten til å melde seg inn i FRP, virker enda mer utrolig.


Men fakta er tydeligvis ikke så viktig, så lenge det passer inn i hatet mot Ap.
Mange synes også å mene – deriblant Listhaug – at mistilliten mot henne skyldes en bagatell. En “litt uheldig” Facebookoppdatering, i utgangspunktet myntet på hennes 160 000 følgere på sosiale medier. Er det i det hele tatt noe å bry seg om?

Ja.
Det er ikke en bagatell når landets justisminister oppmuntrer til hat mot et politisk parti. Spesielt ikke når det er det samme politiske partiet som allerede så altfor godt vet hva et slikt hat kan føre til. For rikets sikkerhet – for vår alles sikkerhet – er det tvert imot viktig å prøve å dempe og ta klart avstand fra all slik hatretorikk. Det burde landets JUSTISminister forstå bedre enn de fleste av oss …
Det er heller ingen bagatell når landets justisminister ikke takler at det demokratiske flertallet vedtok noe annet enn det hun selv ønsket. Et regjeringsmedlem skal stå bak vedtak som regjeringen fatter, ikke prøve å undergrave dem. Heller ikke – som i dette tilfelle – prøve å oppildne folk til å ta avstand fra ett parti og ett lovlig fattet demokratisk vedtak.

Det er heller ingen bagatell når Listhaug deretter trosset sin egen sjef, statsmisteren, og nektet å fjerne innlegget. (Når hun først gjorde det, etter seks dager, passet hun på å skylde på noe helt annet, slik at folk ikke skulle få inntrykk av at hun på noen måte bøyde av for press.)

Det er ingen bagatell at Listhaug selv først nekter å be om unnskyldning, ydmyker statsministeren og lar henne måtte be om unnskyldning på justisministerens vegne.
Det er heller ingen bagatell at når hun omsider skjønner alvoret og til slutt skal be om unnskyldning, må ha hele fire forsøk før ordlyden i det minste kan gi inntrykk av at den er ektefølt. Når kvinnen som var regjeringens kanskje beste taler, akkurat denne viktige dagen likevel ikke greide å gi inntrykk av at hun faktisk mente det hun sa …

Listhaug strakk rett og slett strikken for langt. Derfor fikk hun mistillitsforslag mot seg. Og derfor var det flertall for å støtte det.

Det Listhaug derimot greide å gi mange inntrykk av, i sitt fyrverkeri av en avskjedstale, var at hun gikk av for å redde regjeringen og hele norges ytringsfrihet. Og tilhengerne hennes kjøper det.
Sylvi Listhaugs og Norges ytringsfrihet står i fare.
Hele landet, barna og barnebarna våre er i fare.
Bare Listhaug kan redde oss nå …

Damen som har 160 000 følgere på Facebook, som det er skrevet tusenvis av artikler om bare i de siste ukene, som vi har sett på talerstoler og i intervjuer i alle våre største medier i flere år. Som har ytret seg både i stortingets talestol, i regjeringssamarbeid, i egen partigruppe, i radio, i tv, i aviser og på sosiale medier. Søker man på nett, så får navnet hennes over 1.400 000 treff …
HUN har fått sin ytringsfrihet truet?
Selvfølgelig har hun ikke det. Hun har blitt motsagt, og det er noe helt annet enn å bli kneblet. Det er faktisk DET som er ytringsfrihet, når alle parter får komme til orde. Også de som sier ting vi ikke liker. Være seg Sylvi Listhaug, Hareide, Moxnes eller Arbeiderpartiet.

Listhaug og tilhengene hennes hevder at det bare er dem som våger å si ting som det er. Beskrive virkeligheten og fremtiden. At de er de eneste som våger “å kalle en spade for en spade”, at de må ta ansvar og snakke om innvandring, siden ingen andre tør.
Vel …
Snakker vi om stort annet enn innvandring for tiden? I media, rundt middagsbordet, på sosiale medier?

ALLE snakker om innvandring.
Forskjellen er hvordan vi gjør det …

Beklager, det siste VAR en faktafeil.
Selvfølgelig snakker vi om noe annet enn innvandring for tiden.
Vi snakker om Sylvi Listhaug også ..

 

 

Fra redaksjonen. Profilert Hot spot, politikk og samfunn. Først publisert på hennes egen blogg http://m.myriam.blogg.no/1521630686_er_alt_aps_skyld_er_ytringsfriheten_truet.html

DELTA I DEBATTEN: