Dette er året jeg virkelig har tenkt å sette av tid til å lese. Dermed vil det også fra tid til annen dukke opp bokanmeldelser av bøker jeg har likt og har lyst til å tipse andre om.
Nå kan neppe den første boken lest i år, sies å være av den ukjente sorten. Forfatter Romy Hausmann har allerede gjort en brakdebut med romanen Elskede barn i mange land, og Norge ser ikke ut til å være noe unntak. Jeg skjønner hvorfor!
Romy Hausmann ble født i tidligere DDR i 1981. Bare 24 år gammel ble hun sjefredaktør for et TV-produksjonsselskap i München. Etter å ha fått sitt første barn, valgte hun å isteden ta frilansjobber for TV. Gjennom jobben møtte hun en rekke mennesker med sterke historier, og hun har formidlet: historier om vold i hjemmet, flyktninger og forsømte barn. Hun skriver regelmessig for bloggen http://www.mymonk.de. Romy Hausmann bor sammen med familien i et bortgjemt hus i skogen, ikke langt fra Stuttgart.
Romy Hausmann fikk en eventyrlig start på forfatterkarrieren med Elskede barn. Romanen ble en stor suksess i hjemlandet Tyskland i 2019, der den føk rett inn på førsteplass på bestselgerlista og ble liggende på lista i 45 uker. Så langt er bokrettighetene solgt til 20 land, og filmopsjonen er også solgt. Elskede barn har fått glimrende kritikker i en rekke land, deriblant Norge.
Forlagets omtale:
En kvinne og en liten jente blir lagt inn på sykehus etter en bilulykke. Den lille jenta forteller at moren heter Lena og at de har flyktet fra en hytte i skogen, en hytte med tildekkede vinduer. En mann hun kaller far har holdt dem fanget der i lang tid. Men marerittet er ikke over, det har akkurat begynt.
Hannah er 13 år, men ser ut som hun er rundt seks. Hun og lillebroren Jonathan vokser opp i en liten og godt gjemt hytte i skogen, der de blir holdt fanget av faren. Der bor også en kvinne, som faren har kidnappet. De kaller henne Lena. En dag rømmer Lena, men blir påkjørt av en bil. Både hun og lille Hannah, som har fulgt etter henne, blir kjørt til sykehus. Men hvem er egentlig Lena? Er det den samme Lena Beck som forsvant sporløst fra München for 23 år siden?
Historien blir presentert gjennom flere forskjellige fortellerstemmer og en rekke gamle avisutklipp. Kapitlene der Hannah har ordet, er de som appellerte mest til denne leseren. Forfatteren greier på mesterlig vis å levendegjøre den underlige jenta, som muligens ville vært diagnotisert med Asperger i det virkelige liv. Ei jente som har vokst opp under nådeløs kontroll og med helt spesielle regler, som har vært vitne til grov vold og overgrep, innelåst bak ugjennomtrengelige vindusskodder og låste dører. I små drypp lar hun oss få vite hva som har skjedd, klinisk fortalt, uten at hun i noen grad virker særlig berørt av det hun har gjennomgått.
«Vet du egentlig hvordan det høres ut når man knuser kraniet til noen? Som når man slipper en vannmelon i gulvet. Pamm!
Unntaket er når hun snakker om katten Tinky, der skinner følelsene igjennom, og viser oss at hun, til tross for en traumatisert oppvekst, fremdeles er i stand til å elske.
Som med alle slike bøker, så er det vanskelig å fortelle mye om handlingen uten å røpe for mye. Språket i romanen er helt greit, men det er i oppbyggingen og plottet forfatteren viser sin styrke. Dramaturgien i romanen er gjennomført og god. Her er en rekke upålitelige fortellerstemmer, sannhet og løgn leveres effektivt side for side. Vi får stadige nye tvister og de fleste kapitlene slutter med heftige cliffhangere. Spenningen lever fra første side og fram til det nærmer seg slutten. Du er herved advart: Dette er ikke en bok som er lett å legge fra seg underveis!
Når boken likevel ikke får full terningpott, er det i hovedsak fordi romanen slutter med lange, oppsummerende samtaler der alle spørsmål besvares og løse tråder forklares. Riktignok ikke uvanlig for sjangeren, men det hadde fungert bedre om svarene i større grad hadde vært flettet inn i handlingen.
Uansett: Dette er en strålende debut og absolutt en psykologisk thriller verd å lese!
Terningkast fem.
Fra redaksjonen. Myriams litteraturspalte. Anmeldelsen er først publisert på https://bjerkli.wordpress.com/2021/01/13/
