..og blant politikere.
Om to tanker i hodet, prosent, prosentpoeng og partikaniner.
Noen ganger her i livet kan det være godt å få ut frustrasjoner. I stedet for å gå og ergre seg over dem i stillhet, kan det være forløsende å bare få dem ut. Rett og slett få sagt det – for deretter å kunne gå videre.
I dag er det en slik dag for meg. En dag der jeg vil få ut litt gruff. Valg-gruff. Som har hopet seg opp over lengre tid. Så nå er det bare for deg, kjære leser, å stålsette deg for en smule ranting fra min side. Jeg har samlet sammen en aldri så liten liste på ti punkter over ting som ergrer meg innenfor tematikken valg, velgere, politikk, politikere og medier. Listen er ikke rangert, og er ikke på noen måte uttømmende.
- Stjele velgere
«Senterpartiet stjeler fra alle», kunne Aftenposten melde nylig. Stadig leser og hører jeg om partier som stjeler velgere. Men et parti kan ikke stjele velgere! Fordi det finnes ingen partier som eier sine velgere. Velgere og deres tillit er noe som politikere og partier må kjempe for hver eneste dag. Et parti kan appellere til velgere som tidligere har stemt på et annet parti. Ikke stjele dem! Velgerne er ingens eiendom. Heldigvis!
- Fosse fram
Når målinger refereres i ulike medier, er overskriften gjerne at et parti «fosser fram». Eller at et parti «raser» eller får en «sjokk-måling». Overskrifter skal være interessevekkende og gi folk lyst til å lese saken. Men når overskriftene er bygd på manglende substans, så blir de mer fordummende enn interessante. For ofte er dette kun snakk om endringer innenfor feilmarginene. Noen ganger mer eller mindre tilfeldige utslag som blir korrigert neste måned. Slike endringer er derfor i realiteten ikke av særlig framfossende, rasende eller sjokkerende karakter.
- Over sperregrensen for å komme på Stortinget
Ofte støter jeg på påstanden om at et parti må over sperregrensen på fire prosent for å komme inn på Stortinget. Dette lyder muligens logisk, men er kunnskapsløst. For sperregrensen på fire prosent nasjonalt gjelder kun for å være med i kampen om de 19 utjevningsmandatene. For de øvrige 150 distriktsmandatene er det nok å ha tilstrekkelig styrke i den enkelte valgkrets for å vinne mandat. Venstre har blitt representert flere ganger (1993, 2001, 2009) selv om de ikke har nådd fire prosent. Og både MDG (Rasmus Hansson og Une Bastholm) og Rødt (Bjørnar Moxnes) har de senere årene blitt representert fra Oslo uten å nå den nasjonale 2 sperregrensen. Kystpartiet (Steinar Bastesen) ble representert fra Nordland i åtte år rundt tusenårsskiftet selv om de hadde beskjeden oppslutning på landsbasis. Og Framtid for Finnmark (Anders Aune) har tidligere lyktes med å bli representert fra Finnmark uten annen oppslutning enn i den ene valgkretsen. Kanskje kan Pasientfokus og Irene Ojala lykkes med noe tilsvarende der i år.
- To tanker i hodet
I politiske debatter er det sjelden å komme utenom at en eller flere ytrer at det er viktig å ha to tanker i hodet på en gang. Dette er en egenskap som man ikke bør kimse av! Personlig er jeg ofte fornøyd med å ha en brukbar tanke i hodet om gangen. Men to tanker i hodet er blitt et altfor forslitt utrykk. Ikke minst i politikken. Derfor blir det i overkant slitsomt å lytte til.
- Partikaninene
Partikaninene dukker alltid fram i valgkampene. Noen av dem er riktignok alltid der. Kaninene er helfrelste partimedlemmer som bare jubler for egen partiledelse og konsekvent buer på politiske motstandere. Som alltid er over seg av begeistring for egen partileders innsats i debatter. Som skryter av eget parti og snakker nedsettende om andre partier. Som kun refererer gode målinger for eget parti og overser alle dårlige. Kan hende noen partikaniner faktisk er så overbevist over sitt eget parti og ledelsens fortreffelighet som de gir uttrykk for. Men det slår meg noen ganger at dette må da være tilgjort. Det virker i alle fall kunstig. Og en smule irriterende. Mildt sagt.
- Prosent og prosentpoeng
Det kan virke som mange, ikke minst journalister, lever i den villfarelse at prosent og prosentpoeng er det samme. Men det er det altså ikke! Prosent skal brukes for å angi relativ utvikling. Prosentpoeng angir absolutt endring mellom to prosentverdier. Hvis et parti øker fra en til to prosent, så øker partiet ikke med en prosent, slik mange skriver. Men det øker med ett prosentpoeng. Denne økningen er faktisk på hele 100 prosent! Går et parti tilbake fra to til en prosent, så er ikke tilbakegangen på en prosent. Men på 50 prosent!
- Belæring
Mange av oss har det til felles at vi ikke liker å bli belært. Ikke fordi vi ikke verdsetter at andre har mer kunnskap enn det vi selv er i besittelse av. Men fordi det ligger en nedlatenhet innbakt i den belærende tonen som sier: Se og hør så mye jeg kan! Og: Så lite du kan om dette. Jeg får ofte følelsen av å bli belært når jeg hører på politikere. De virker å vite så utrolig mye mer og bedre enn den de snakker med. Eller rettere sagt den de snakker til. Fordi det virker som mange snakker lite med, og desto mer til. Tenk om noen av og til kunne anerkjenne at andre enn dem selv er i besittelse av et og annet godt argument. (Hm, var jeg for belærende i punktene om sperregrense og prosentpoeng over, tro…).
- Politiker-analytikerne
Det slutter aldri å forundre meg hvordan mediene kan bruke ledende politikere som noen slags analytikere på seg selv og sitt eget parti når de kommenterer målinger. Journalistene får som regel intetsigende pjatt tilbake om at dårlige målinger viser at de ikke har fått fram politikken sin godt nok. Og at de må ta målingen som inspirasjon for å jobbe hardere. Mens gode målinger sannelig er et uttrykk for at de har fått fram politikken sin. Og at disse også jammen er til inspirasjon til ytterligere arbeid. Hva er egentlig vitsen med å spørre politikere om slikt og få disse samme svada-svarene gang etter gang?? Jens Stoltenberg hadde en standard frase som han alltid brukte da han ble spurt om målinger: «Dårlige meningsmålinger er dårligere enn gode meningsmålinger. Det er bedre å ha målinger som går opp enn målinger som går ned. Jeg tar meningsmålinger på alvor».
- Fornavn eller etternavn
Erna, Sylvi, Ropstad, Vedum, Une, Lysbakken og Moxnes. Og Støre. Eller er det Jonas? Guri eller Melby? Rart det der, hvordan fornavn og etternavn blandes om hverandre. Hvorfor greier vi ikke være konsekvente? Kanskje det har noe med folkelighet å gjøre? De folkelige er det lettere å bruke fornavn på. Muligens. Eller har det noe med kjønn å gjøre? Fornavn på kvinnene og etternavn på menn? Dog med noen unntak. Evt. så er det fordi etternavnene er så vanskelige. Masud er da så mye enklere enn Gharahkhani. Kamzy er mye enklere enn Gunaratnam. Osv.
- Alle vinner valget
Valgkvelden forsøker mer eller mindre alle å framstå som vinnere. Selv de som går kraftig tilbake. Noen gjør den vrien at de sammenligner med siste lokalvalg i stedet for siste stortingsvalg. Noen peker på at de hadde en og annen måling som var svakere i ukene før valget og vipps kan det som virker å være minus, bli snudd til pluss. Det er mange varianter å bortforklare et svakt resultat på. Tenk så befriende det ville være å høre noen innrømme at dette gikk elendig og at de har ingen andre enn seg selv å skylde på. Rant over. Det var deilig å få sagt det. Og det lettet mitt sinn. Så takk til deg som leste hele veien ned!
Ergerlig hilsen Svein Tore
Fra redaksjonen. Profilert Nyheter og analyse | Utvalgte norske medier.
Svein Tore Marthinsen er valganalytiker og en kan abonnere på hans analyser via nyhetsbrev ved å vippse til 92237487 (500 kr, helt år – 300 kr, halvt år) og oppgi e-post. Se også blogg: https://sveintoremarthinsen.blogspot.com/
Vil du skrive om politikk, valg eller annet, send ditt innlegg til .
Velkommen! Din mening gir mening!
