Om Arne Næss` saklighetslære
Utviklingen i det norske samfunnet og verden for øvrig går i retning av stadig mer globalisering. Med det følger kulturell pluralisering, hvor mennesker med mer eller mindre ulik tro og livssyn står i mer intim kontakt med hverandre enn noensinne.
Når de fysiske grensene svekkes og mennesker kommer nærmere hverandre emosjonelt, kulturelt og intellektuelt, øker også mulighetene for uenigheter om hvordan ulike saksforhold og problemkomplekser skal forstås og debatteres. Uenigheter som ikke tilfredsstiller visse krav for saklig meningsutveksling, kan fort synke til et nivå hvor personhets, generelt hat og stråmannargumentasjon gjør seg gjeldende. I internetts tid opplever vi at det er større muligheter for bredere forståelse og respekt for hverandre, men også for større fordommer, hatskhet og misbruk.
Noen konkrete og kjente eksempler er den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, som i fjor opplevde en bølge av hatske og krenkende meldinger rettet mot Alis person og etnisitet av nettavisen Resett sine medlemmer. I forbindelse med at Resett nå nylig har fått annonsenekt fra Google etter å ha ha brutt reglementet ved å rette «overdreven oppmerksomhet» mot annonsene, så har flere pekt på, som Høyre-politikeren Kårstein Løvaas, at de har blitt utsatt for grove personangrep i det forhåndsmodererte kommentarfeltet til Resett, etter å ha fremsatt kritikk mot nettstedet. Også hjemadresser til privatpersoner har blitt lagt ut sammen med trusler.
MDG-politikeren Lan Marie Nguyen er en annen som har opplevd nettmobbing og sjikane i ulike fora og særlig på sosiale medier. Dette grunnet hennes politiske arbeid for å bedre forholdene til syklister og fotgjengere i Oslo. Den norsk-pakistanske kvinnen Azra Gilani, som er aktuell med boken En muslimsk mors kamp (2018) og som i boka si forteller om negative erfaringer, har også blitt utsatt for usaklig agitasjon og stråmannargumentasjon av skribenten og legen Attiq Sohail. Fredrik Solvang, journalist i NRK, er en annen som har opplevd å få mange hetsende meldinger etter opptredener i debattprogram, og han har også blitt utsatt for biologisk rasisme.
Hva forteller så disse konkrete eksemplene oss? Når skillet mellom saklighet og usaklighet, mellom person og sak svekkes, mister en således blikket på kjernen, som er individets verdighet og en nyansert meningsutveksling som kritiserer konkurrerende synspunkter uten å bli styrt av konfliktbasert og nedverdigende retorikk.
Er siktemålet å beskytte seg mot villfarelser og en polarisert utvikling, er det simpelthen nødvendig å oppnå en enighet om visse fundamentale retningslinjer for saklig diskusjonskultur – et minste felles multiplum for sivilisert debatt. Her kan den norske filosofen Arne Næss sin saklighetslære være en nyttig veiviser.
Saklighetslære i et nøtteskall
Arne Næss utviklet sin saklighetslære i sin lærebok En del elementære logiske emner (1961). I det følgende fremsettes en kort og konsist fremstilling av saklighetslæren til Næss:
- Unngå tendensiøs utenomsnakk, dvs. avstå fra å trekke inn unødvendig informasjon som verken er relevant eller holdbar i den konkrete saken.
- Unngå tendensiøs gjengivelse, dvs. gjengi ikke motstanderens meninger på en ukorrekt måte, egnet til å sette hun/han i et skjevt lys.
- Unngå tendensiøs flertydighet, dvs. ikke kommuniser på en måte som fører til at lesere/publikum tolker din motstanders synspunkter på uheldig, ufordelaktig vis.
- Unngå tendensiøs bruk av stråmenn, dvs. tillegg ikke motstanderen meninger og utsagn hun/han selv ikke vil vedkjenne.
- Unngå tendensiøs bruk av orignialfremstillinger, dvs. ikke underslå eller forvreng opplysninger på en bevisst måte, egnet for å styrke den ene partens sak på bekostning av den andre, og dermed setter motparten i et negativt lys.
- Unngå tendensiøs bruk av tilberedelse av innlegg, dvs. unngå bruk av ukvemsord, personangrep, spydighet, hersketeknikk og trusler.
Felles ideal
En aktiv og bevisst tilslutning til de ovennevnte seks maksimer for saklighetslære er beregnet på ens egen person. Gjennom å innprente disse normene i eget sinn, kan vi som ansvarlige borgere kunne bidra til et mer respektfullt, saklig og dynamisk debattklima, og således skape et nødvendig ytringsrom for at flere frimodige og nyskapende stemmer kan bli synlige i den bredere offentligheten. I tråd med Arne Næss sin saklighetslære, bør vi vektlegge humanismens fundamentale idealer som toleranse og respekt for individet som motgift mot skadelig retorikk og irrasjonell meningskultur som florerer i det sosiale rom.
Det særegne ved mennesket er dets selvrefleksivitet: en evne som blant annet innebærer å ta stilling til sitt eget selv, og således gjøre sin egen person til gjenstand for kritisk refleksjon. I forlengelsen av denne evnen bør vi, før vi begir oss ut på meningsutveksling i det sosiale og offentlige rom, innta en selvrefleksiv posisjon, og stille oss selv følgende spørsmål – både før og under meningsutvekslinger: bidrar jeg, gjennom mine ytringer, til en mer hygienisk og konstruktiv debattkultur, eller forsøpler og lammer jeg den? Ønsker jeg at min debattprosedyre skal gjelde som en allmenngyldig norm? Altså, skal jeg kunne akseptere at andre individer gjør akkurat det samme som meg selv?
Fra redaksjonen. Profilert Gnist, Politikk og samfunn
