Den grunneste av alle analyser – etter det fatale presidentvalget – er at Clinton tapte fordi hun er kvinne.
Dette må være et forsøk på nok en gang å offergjøre kvinnene, slik vi er vant til.
Den kvinnelige kandidaten Hillary Clinton vant vitterlig valget dersom tilliten fra velgerne legges til grunn. Hun fikk mer enn tre hundre tusen flere stemmer enn mannssjåvinisten Donald Trump. Det var ikke slik at velgerne ikke ville ha en kvinne, men det var noen karer for to hundre og tretti år siden som laget et valgsystem som denne gangen slo negativt ut for demokratenes kandidat – som tilfeldigvis er kvinne.
Det Clinton antakelig er mest skuffet over er at hun tapte typiske demokratiske stater som Ohio og Pennsylvania og andre «sikre» stater. Dette kan hun bare skylde seg selv og sitt parti for – som de siste tretti årene har sviktet de tidligere kjernevelgerne i Rustbeltet.
Ved årets valg var det viktigere enn noen sinne å velge en samlende person på demokratisk side som kunne slå ut Trump og hans vanvittige kampanje. Clinton var ikke en slik kandidat. Og, skal det som skjedde, analyseres skikkelig og ærlig, hadde det lite eller ingenting med at hun er kvinne å gjøre.
Hun var for sterkt assosiert og identifisert med eliten som dette valget jo var et opprør imot – og som vi også ser at skjer i en rekke vestlige land for tiden. Det er en tydelig trend – som må tas på alvor.
Ut over dette er hun en hauk i utenrikspolitikken, hun er sterkt knyttet til Clinton Foundation og så den famøse e-postaffæren. Videre er hun dårlig på å kommunisere med velgerne, og hun mangler karisma. Hun virker kald og egentlig litt usympatisk. På tross av dette, støttet svært mange av oss Clinton nettopp fordi hun var den beste av de to kandidatene – tross alt.
Det er mer enn sannsynlig at hun tapte – noe på grunn av det forannevnte, som Trump på en bøllete måte utnyttet for alt det det det var verd, men i enda større grad fordi, som Washington Post skriver, at Clinton-kampanjen feilet i innspurten. En rekke feildisposisjoner og -strategier førte til at momentum forsvant – for så vidt også «hjulpet» av FBI. Blant annet tok man de viktige vippestatene for gitt.
På tross av alt dette fikk hun altså flere stemmer enn Trump med rimelig god margin. Det burde vise for all verden at resultatet ikke er et spørsmål om kjønn.
Det ‘final proof’ på at hun ikke har nok tillit, kom alle rede i 2008 da hun tapte i starten av primærvalget mot Barak Obama – som i utgangspunktet skulle være enda mer sårbar i fht til velgernes fordommer.
USA var ikke mindre rede for en kvinnelig president i 2014 enn India var i 1966, da Indira Gandhi ble valgt, Israel i 1969, da Golda Meir ble valgt, erkekonservative UK i 1979, da Margareth Thatcher ble valgt, Norge i 1981, da Gro ble valgt, Tyskland i 2005, da Angela Merkel ble valgt eller i UK igjen i 2016 da Theresa May ble valgt. Snarere tvert imot.
Det, som gjorde at disse ble valgt, var selvfølgelig ikke at de var kvinner (eller menn), men fordi de var det beste valget, de dyktigste kandidatene. Nå er det blitt slik at det stort sett er slikt som teller – i hvert fall på dette nivået.
Igjen viser det at fordommer ikke lenger eller i svært liten grad er avgjørende for utfallet i disse valgene, men altså realpolitikk og ikke minst den generelle tilliten.
Mens Clinton hadde håpet å bryte gjennom glasstaket som kvinne, brøt Obama gjennom det langt hardere betongtaket i alle rede i 2008. Det sier det meste – også om Clinton. Hun var ikke den beste kandidatene den gang, eller den som kunne slå ut Trump ved årets valg.
Ja, vi er mange som gråter over resultatet av årets valg, men å sippe over at en kvinne tapte, blir for puslete og snevert. Det burde være den aller minste bekymringen. I år var det viktigste å slå ut Trump. Alt annet er en håpløs avsporing i alt det håpløse.
(Innlegget var i utgangspunkt en kommentar til Vårt Land-kommentator Une Bratberg sitt innlegg «Glassknuserne» på Verdidebatt.no)
