Som tenåring var jeg utrolig fascinert av Dekameronen (Il Decameron), en novellesamling skrevet av den italienske 1300-tallsforfatteren Giovanni Boccaccio. Scenarioet er som følger: Da svartedauden kom til Firenze i 1348, flyktet syv unge kvinner og tre unge menn ut av byen for å unngå å bli smittet. De tok tilflukt i en herskapsvilla, der de tilbrakte tiden med å fortelle hverandre (pikante) historier – mens de ventet på skjebnens lunefulle utfall. Vi gjenkjenner settingen blant annet fra skrekkfilmsjangeren.
Jeg leste nok Dekameronen i en betrygget forvissning om at pest – en dødelig sykdom som kom snikende utenfra og desimerte befolkningen – var et tilbakelagt stadium. Legevitenskapen hadde så vidt jeg visste triumfert over tidlig død. Antibiotika var den ultimate mirakelkur. Hongkong-syken, svineinfluensa og SARS affiserte meg således ikke det aller minste. Derimot skjønte jeg hvorfor pestflagget er gult.
Coronaviruset har derimot endret situasjonen fra noe som gjelder dem til noe som gjelder oss. Ikke bare fordi det (ennå) ikke finnes noen behandling som virker, men fordi dødeligheten er ubehagelig høy. Det “positive” er at dødeligheten ser ut til å ramme allerede svekkede individer – og ikke slik som Spanskesyken i 1918, som rev bort en hel generasjon unge mennesker i sin beste alder. Jeg har satt positiv i anførselstegn, fordi hvis man anser befolkningstilvekst som en reell trussel mot menneskeheten, er det kvinner i fruktbar alder som bør rammes, slik at det ikke blir født altfor mange sultne munner å mette.
Jeg tenker umiddelbart på lemenår. Når det blir for mange lemen, spres eventuell smitte lettere blant lemen. Dermed blir de syke og dør. Det var trangboddhet – og dårlig hygiene – i middelalderen også. Det samme gjelder for en stor del også vår egen tid. Enn videre: Vi behøver ikke å vente på at det skal legge til et skip i Bjørgvin. Vi reiser selv gladelig ut og bringer således pesten hjem. Så er det bare å vente.
Vi trenger ikke bruke ventetiden til å fortelle hverandre historier. Det gjør Netflix, HBO og lignende strømmetjenester langt bedre enn de fleste av oss. Men vi kan f eks bruke Facebook og ikke minst humor til å forsøke å holde det ubehagelige på avstand. Det er et uhyre effektivt virkemiddel, når vi selv kan gjøre uhyre lite for å påvirke situasjonen. Vi kan også spise hvitløk. Ikke fordi det har noen virkning på coronaviruset, men fordi det holder alle andre på behørlig avstand. For øvrig kommer epidemien neppe til å vare særlig lenge. Den er tross alt laget i Kina.
Innlegget er tidligere publisert på
Fra redaksjonen. Maritas hjørne
