Innlegget er skrevet sammen med Katrin Vels, jurist.
Regjeringen har tillatt skyting av 27 ulver utenfor ulvesonen, og skjebnen til 32 ulver innenfor sonen står på spill. Fordi noen misliker ulv. Men hva med oss andre?
NOAH overleverte nylig over 18 000 underskrifter for at ulvene skal få leve, til Klima- og miljødepartementet. Med på overleveringen var fem representanter fra ulvesonen – en fra hvert av revirene som står i fare. De representerer det oversette flertallet i ulvedebatten. De som synes ulven hører til som nabo. De som ikke ser på det som en «byrde» og «belastning» med et intakt naturmangfold. Når skal politikerne begynne å lytte til dem?
Det er de mest stabile ulveflokkene som er igjen i ulvesonen, som Rovviltnemndene har valgt seg ut for skyting. Begrunnelsene går igjen fra tidligere vedtak innenfor ulvesonen: Man vektlegger «belastningen» der er å leve der ulven lever. Det er en «offentlig interesse av vesentlig betydning» at det ikke er flere ulver enn det absurd lave «bestandsmålet» på 3-6 ynglinger. Man snakker om «byrdefordeling» – dersom en flokk har levd i et område og er stabil, er det tydeligvis negativt. Naturmangfoldet, herunder ulv som nøkkelart i økosystemet, er beskyttet av Grunnloven. Men hvordan kan ulven noensinne bli noe annet enn truet i Norge, når man jakter på de stabile flokkene, skyter dem ned så fort de har slått seg til ro i et revir og nekter dem å bli mer enn et tosifret antall dyr?
Våre politikere driver til all ulykke en aktiv nedsnakking av den kritisk truede ulven. Fokus ligger på at folk misliker ulv – selv om 60% av befolkningen både i og utenfor ulvesonen tvert imot liker ulv. Det er sterke indikasjoner på at negativ omtale av ulv skaper negative holdninger og frykt i forhold til ulv: Forskere ved NINA skriver: «Hva som kommuniseres om ulv betyr derfor mer for holdningsdannelsen enn egne erfaringer.» (1) Det å tillate jakt på ulv skaper heller ikke mer aksept for ulv i ulvesonen, hvis noen skulle tro det. Ny forskning har vist at det har den motsatte effekten – ulovlig jakt på ulver risikerer å øke når myndigheter gir større adgang til legal jakt på truede ulver. (2)
NOAH mener regjeringen overser flertallet når ulven kontinuerlig omtales som en belastning. For mange er det tvert imot en belastning at hele ulveflokker skytes og at de ikke lenger kan oppleve ulvefamilienes tilstedeværelse. NOAH har oppfordret folk i ulvesonen til å sende sine positive opplevelser med ulv til oss. Flere beskriver sitt møte med ulv som den største naturopplevelsen som de noensinne har hatt. Mange er fortvilet over at det skytes bort ulver i skogene der de ferdes. Disse historiene leser man sjelden om i mediene. Men de er mange, og NOAH vil derfor løfte frem noen av dem:
Kvinne, 42, Marker:
«Nå har jeg flyttet til et annet ulverevir, der den dødsdømte Rømskogflokken bor. Hjertet synker når jeg tenker på at hele flokken skal utraderes for noe kalt «frykt» og «de er for nærgående». Skjer det, vil skogen føles langt fattigere og en stor inspirasjon til å oppdage naturen vil bli borte.»
Mann, 61, Hobøl:
«Jeg har alltid vært glad i friluftsliv, og er ofte ute i naturen med og uten kamera, både i Norge og i utlandet. Naturen vi har er veldig viktig for meg, og Hobøl-reviret var en av grunnene til at jeg flyttet hit ut på bygda. Ulven er veldig sky, og jeg har derfor bare sett den en gang her de siste fem årene, selv om jeg er mye i områdene ulv er observert. I år foreslår nemndene å skyte vekk fem flokker i ulvesona, altså rundt halve bestanden av en art som er kritisk truet. Det er helt forferdelig. Det gjør meg oppriktig fortvilet, og tidvis også søvnløs. Det gjør meg ikke rent lite forbannet heller, siden jeg har barn og barnebarn.»
Mann, 48, Hobøl:
«Her i Hobøl har jeg flere ganger sett ulvemøkk og spor. I fjor var jeg så heldig å endelig få se en ulv i skogen, og det var stor stas. Etter at vi fikk vite at det er ulv i området, har det vært mye enklere for meg å få med min datter ut i det fri, fordi hun synes det er spennende. Generelt er stemningen her på bygda svært positiv til ulv, kan det virke som. Dessverre er det unntakene som roper høyest.»
?Kvinne, 32, Nes:
«Når ulven er blitt sett i området, eller noen har hørt ulven, er det virkelig en stor dytt over dørstokkmila, og det beriker virkelig våre liv på så mange måter. Når vi går i skogen med barna spør de alltid om vi kanskje ser ulv og er så spente. At de jaktes, gjør oss ordentlig bekymra, triste og rådville, siden vi ikke føler at vår side av saken blir hørt i like stor grad som de som vil ha ulven utryddet.»
Mann, 47, Hobøl:
«Vi er heldige som har muligheten for slike naturopplevelser i Norge, og det er en tragedie at de jaktes på når de er utrydningstruede og til og med i den lille sonen som ble avsatt for ulv og som var stedet der de skulle være trygge.»
Disse fem vitnesbyrdene representerer følelser som svært mange i ulveområdene sitter med. NOAH ønsker å løfte frem disse stemmene, og utfordre departementet: I en tid hvor verden står i en naturkrise, og arter forsvinner i alarmerende fart; er det ikke nettopp de som kjemper for de ville dyrene rundt seg, og som prøver å skape toleranse og omtanke for ville dyr, man må lytte til? Jakt på truede dyr er en tung byrde for mange. Regjeringen har gjort den tyngre for hvert år. La ulvene leve, og la flertallet som faktisk ønsker å leve med ulv i norske skoger, få lov til å gjøre nettopp det.
[1]
Krange, O., & Skogen, K. (2020). Loven øst for Glomma. Om støtte for ulovlig jakt på ulv som uttrykk for politisk motstand.
[2]
Santiago-Ávila, F. J., Chappell, R. J., & Treves, A. (2020). Liberalizing the killing of endangered wolves was associated with more disappearances of collared individuals in Wisconsin, USA. Scientific reports, 10 (1), 1-14.
Fra redaksjonen. NOAHs spalte – for dyrs rettigheter. Først publisert https://www.nettavisen.no/