Da ungene var barn, pleide vi å leie sommerhus Danmark. Det var den gang prisene var behagelige og det fremdeles var dejligt at være norsk i Danmark. Selv om vi kunne leie samme sommerhus flere år på rad, var vi likevel norske turister på ferie i Danmark. Det fordi vi aldri eide et lite stykke Danmark. Vi var heller ikke danske statsborgere.
Det ble annerledes da vi kjøpte egen hytte i Norge. For det første er vi norske statsborgere, med rett til å ferdes hvor vi vil i landet. Dernest eier vi jorda som det trehuset vi betegner som hytte står på. Enn videre tilbringer vi nesten like mye tid på hytta som hjemme. Til dette kommer at min hyttekommune er på desperat jakt etter nye innbyggere. Den har sågar oppfordret hytteeiere til å søke om fast oppholdstillatelse i kommunen. Enkelte hytteeiere har faktisk også gjort det.
Jeg kan derfor vanskelig se på meg selv som en hytteturist, selv om en del panikkslagne ordførere rundt om i landet har gjort sitt ytterste for å få meg til å føle meg som en. En turist er nemlig en som reiser rundt, leier seg inn på forskjellige steder og blir i en kort periode, for så å reise videre eller hjem. En turist hører per definisjon ikke til. Det er nettopp denne forskjellen mellom fastboende og tilreisende de angstbiterske ordførerne er så opptatt av å understreke – alt for å forsøke å holde hyttefolket unna.
I mange norske kommuner utgjør hyttefolket faktisk flertallet av befolkningen. Hadde det ikke vært for hyttefolket, så hadde kommuneøkonomien gått ad undas. Hyttefolket skaper arbeidsplasser og livsgrunnlag og bidrar således til at de fastboende slipper å pakke sammen for å søke arbeid et annet sted. Landets ordførere burde derfor være de første til å ønske hyttefolket hjertelig velkommen.
Egentlig burde hyttefolket hatt stemmerett, i hvert fall i saker som angår hytteeiere. Men slik er det ikke. Hyttefolk betaler skatt og kommunale avgifter, men har ellers ingenting de skulle ha sagt. Unntaket er visstnok Frosta kommune. Der blir hyttefolket betraktet som deltidsinnbyggere og ansett for å være en del av befolkningen, ikke som fremmede som invaderer bygda og tar seg til rette.
Hva disse bleike ordførerne synes å glemme er at hyttefolket kan være en ressurs for bygda. Det finnes mange kompetente og driftige hytteeiere rundt om i Norge. Hyttekommunene burde derfor se til Frosta og lære hvordan man heller kan få hytteeierne med på laget enn vendt mot seg. Det hadde alle parter vært tjent med.
