Å hate stedet man elsker

Bang! En gråstein smeller i veggen til det nye pumpehuset nedenfor herr Fossemøllens øyensten, litt til venstre for ståldøra. Heldigvis er jeg en dårlig kaster, hadde jeg råkt målet var det en stor bulk i døra nå. Jeg er ikke alene om å hate dette huset, min kone hater det like intenst, hun fikk bakoversveis da hun så det første gang etter vårt besøk i Dyssekilde økolandsby. For dette er et hus for tilbedelse av Servoglobus, vår tids nye gudinne. Skinnende nytt, mørkt og dystert står det nedenfor Grythengen. Mens bedehuset nederst i grenda forfaller. Grenda mi har i sannhet gått fra Kristus til Servoglobus!

Sist vinter var en helvetetsvinter, etter at helvetetsmaskinene kom på larveføttene sine og begynte å grave i fjellet. Deres kraft er skremmende. De sprenger ikke, de pigger ikke, de bare graver seg rett ned i grunnfjellet med tennene sine. Digre biter av beinhardt fjell bryter de løs like lettvint som når man spiser bløtkake med teskje. Tre til fem meter ned i bakken graver de, hvoretter de legger plastrør og ti centimeter polystyren markisolasjon, før de legger tilbake jorda.

Snart er det 250 år siden vannklossetet igjen så dagens lys, i 1775, etter at det hadde vært så godt som glemt siden romerrikets fall. Det var nok opplysningstidens nesegruse beundring for romertiden som bante veien for vannklossetets fornyede suksess, hvor det først ble på moten for de priviligerte i byene. Etterhvert ble det til noe alle skulle ha, på samme vis som den kortklipte plenen, et statussymbol for rike godseiere, som slik viste at de hadde nok ressurser til å holde på med noe så unødvendig som kortklipt gress. Like tåpelig som da det ble populært å være brun, et tegn på at man hadde råd til å reise på badeferie til Spania. Forut var det om å gjøre å være bleik, et bevis på at man var så rik at man ikke trengte å slite ute i sola. Å du forfengelige menneske!

Med tida ble vannklossetet synonymt med å være sivilisert, og i kjølvannet av opplysningstiden gjenopptok man romernes store sivilisasjonsprosjekt. Alle skulle ha rennende vann og vannklosset, barbarene og hedningene skulle siviliseres. Av nazistenes fremste propaganda mot jødene var deres skittenhet, at de ikke lot seg sivilisere, og derfor fortjente å dø lik de skitne barbarene.

Til slutt kom romernes sivilisasjonsprosjekt til grenda mi, i steinrøysa oppunder Totenåsen. Råvann hentes fra over 200 meters dyp i Mjøsa, hvoretter det pumpes opp 500 moh., for så å føres ned igjen til Skreia renseanlegg etter turen innom vannklossetet, hvor det ender i sitt opphav. Julius Cæsar ville smilt fornøyd i sin grav. Endelig er hedningene nord for Rhinen temmet. Selv barbarene i steinrøysa oppunder Totenåsen har blitt fullverdige borgere av den romerske sivilisasjon!

«Måtte lykken gro lik gresset bak do» lyder et gammelt ordtak. Ja, hvor lykkelig ville jeg ikke vært hadde jeg fått beholde utedassen. Og den gamle brønnen, som lå rett ovenfor pumpehuset. Istedenfor fikk jeg dette kapellet til ære for Servoglobus, den nye romerske sivilisasjons gudinne. Hun ble navngitt av økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som i ungdommen tråkket sine sko her i Øverskreien, da hans far var lærer ved gamle Stange skole.

‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Pumpehuset ble satt opp da vi var på besøk i Dyssekilde økolandsby i Danmark, og det ble plassert altfor høyt og svært skakt av noen som mangler all kjærlighet til stedet og grenda. Med svært skakt mener jeg i forhold til bygningene oppe på tunet, da pumpehuset ble en del av dette da det står like bak der låven var. Slik river det fullstendig i filler tunfølelsen, og når jeg går ut på tunet får jeg vertigo, blir svimmel og kvalm. At det ble plassert minst en brønnring for høyt gir det et inntrykk av å stå på en pidestall, lik et seiersmonument for AKIS (Avanserte Konkurranse-Industrielle System). Dets mørke og nitriste uttrykk gir det en eim av å være et gravmonument, hvilket det også er. Et gravmonument over en tapt grendekultur.

Pumpehuset er et symbol på den gjennomstrøms-teknologien jeg forakter, det motsatte av permakulturens kretsløps-teknologi, integrert i det lokale. Dette for å betjene de subeksurbane, de som lever ut den amerikanske drømmen om den ensomme eneboligen i kulturlandskapet, uten å være delaktige i jordens slit. Disse kunne ikke eksistert uten alle disse rørene, kablene og asfalterte veiene, hvor de farer til og fra kontoret i metallhylstrene sine gjennom kulturlandskapet, lik en ubåt gjennom vann. De er landskapskonsumenter. Og konsumenter skal betjenes. Av denne grunn står pumpehuset her. Det har ingenting med genuin rural kultur å gjøre! Derfor ønsker jeg å steine pumpehuset. Ikke fordi jeg er fariseer, men fordi jeg er rural.

Særlig vestlige kulturer har de siste tiårene fjernet menneskene fra sin naturlige bakgrunn. Naturen er blitt kjøps- og utstillingsvare, den er noe man går ut i og betrakter, men ikke er en del av. – Terje Bongard

På andre sida av vegen sildrer ikke lenger bekken. All gravingen har drenert vekk og kuttet av dens kilder. Den er nå knusktørr, og det vokser brennesle og skogsvafler der det før alltid sildret litt vann, selv gjennom de tørreste somrer. Om våren vokste her maigull og bekkeblom. I min barndom bygde vi dammer og kanaler i bekken, hvor vi seilte små båter. Nå borte vekk. Kanskje kommer vannet tilbake smått om senn, men i verste fall er det tryllet bort for alltid av framskrittets magi. Dette ble ikke konsekvensutredet!

Derimot ble det reist krav om konsekvensutredning av skjermingshaugen i overkant av skogen min, rett nedenfor høgspenten. Her stilte saksbehandler til slutt krav om at jeg måtte leie inn et konsulentfirma, etter å ha bøllet med meg med skjemaene sine gjennom vinteren. Jeg fikk høre at selv kongen måtte fylle ut disse skjemaene, men kjenner jeg ham rett ville han ha forvandlet seg fra grå byråkratbølle til smiskende tjener hvis kongen hadde banket på døra hans. Trolig hadde han vært på kurs hos Statnett, hvor han så en potensiell Synnøve Kvamme i meg.

Her kom imidlertid prosjektlederen i teknisk etat til unnsetning, og skjermingshaugen min fra overskuddsmasser ble stående igjen som prosjektets eneste virkelig store suksess!

Min livsgjerning var å leve som retrovativ kulturbærer ved Grythengen, elvebruket som var velkomstsportalen for grenda til Magnus Johansen Dahl, som jeg har valgt å kalle Totenåsens apostel. Dette fordi han bandt sammen grendene rundt Totenåsen i troen på Kristus, hvor vennesamfunnene besøkte hverandre på kryss og tvers av åsen. Slik ble Totenåsen noe som bandt sammen og forente, ikke en barriere som skiller ad, som i dag.

Totenåsens apostel og min oldefar var gode venner, og under grendevandringen i vår fikk jeg vite at Dahls småbruk Holmstadengen og Grythengen var nabobruk etter Olterudelva. Begge engene er nå skygger av seg selv, på tross av at min gamle far har omgjort våningshuset på Grythengen til et smykke i løpet av sommeren.

På dette grunnlag bør også kommunen forvandle pumpehuset til et smykke, for å hedre min gamle fars innsats. Dette må rettes opp, helst senkes ned i terrenget og utsmykkes. Det beste er om man kan gjøre pumpehuset om til et ekko av det vakre stabburet min oldefar bygget, som har 100-års jubileum i 2020. Jeg gikk med på at kommunen kunne få sette pumpehuset i sammenheng med tunet på Grythengen, mest for å unngå ekspropriasjon, men når man har å gjøre med et så ytterst sårbart historisk miljø som et gammelt gårdstun, plikter man å vise den største aktsomhet og varsomhet for å understøtte og styrke tunets karakter. Det har ikke kommunen gjort ved å dumpe dette pumpehuset ned i landskapet i hui og hast, uten så mye som å ta en telefon for å forsikre seg om at vi var såre fornøyd. Gårdstunet er Norges sjel!

Uansett kan jeg ikke leve ut min livsgjerning som kulturbærer ved elvebruket Grythengen, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, hva som var en unik grendekultur, som jeg er umåtelig stolt av og glad i. Fordi jeg gremmes over hva det har blitt til av grenda mi i dag. Skulle jeg kunnet utføre min livsgjerning måtte både pumpehuset, høgspenten og de subeksurbane bunkerne vekk.

Derimot lover jeg at forvandler dere pumpehuset til et smykke, slik min far har gjort det med våningshuset, skal jeg lage til en skikkelig kulturvandring for grenda. Med informasjonstavler, nettside og ledestaur. Og gjerne stille til disposisjon som guide. Men slik pumpehuset nå står kan jeg ikke gjøre dette, jeg vil heller fraråde folk å besøke grenda. Og kunne dere finne en måte å få tilbake rislebekken min på, selv gjennom tørrsomrene, ville jeg blitt riktig glad.