Al Gore er ingen klimaforsker. Han har eksamen fra Harvard College i «Batchelor og Arts degree in government» (da var han romkamerat med den senere skuespilleren Tommy Lee Jones – blant annet kjent fra «Men in Black«). Senere studerte Gore jus og teologi. That’s it.
Da Gore ble visepresident åpnet han finansieringsportene, ikke til klimaforskning generelt, men for å demonstrere idéen sin. Det hjalp ikke saken hans at figurene han benyttet faktisk demonstrerte at temperaturen endret seg først, og CO2-konsentrasjonen fulgte etter. Folk flest la ikke merke til dette, så Gore ble etter hvert motbydelig rik – mer enn $100 millioner netto fra karbonhandel.
Når en idé nører opp om autoritære ønsker – i dette tilfellet globalismen – og blir en multimilliard-dollar-maskin som suger penger ut av skattebetalerne, er det ofte fornuftig å mistenke at dette er juks og bedrag.
Troen på at våre utslipp av CO2, en gass som er grunnleggende viktig for livet på jorda, skulle utgjøre en eksistensiell trussel, er noe som fremmes i progressive sirkler. Det er en trosartikkel. Det er den samme type dype tenkere som gjorde Darwins evolusjonsvitenskap til en teori om hvitt overherredømme og dermed fremmet «vitenskapen» om eugenikk (det vil si raserenhet). Dette kulminerte i Tyskland med masseutryddelse av jøder i gasskamre.
Blant andre “vitenskapelige” forestillinger fremmet av progressive var frenologi og freudianisme. Som malthusere hyller de Gaia og nullvekst samtidig som de stadig finner seg nye, merkelige kjepphester.
Slike progressive kan ikke tas på alvor når det gjelder vitenskap. Som alt annet i deres verden, er vitenskapen sekundær i jakten på politisk makt.
Ved årtusenskiftet fantes det faktisk en hypotese som til dels støttet Gores påstand om CAGW («Catastrophic Anthropogenic Global Warming»). Grunnlaget for dette var at visse sporgasser (det som ikke-forskere feilaktig kaller drivhusgasser) i troposfæren fanger fotoner i spesielle områder i det infrarøde spekteret. Gassene slipper denne strålingen tilbake omtrent umiddelbart, som for øvrig er en helt annen prosess enn det som skjer i et drivhus. Denne forståelsen ble innebygd i matematiske klimamodeller med det resultat at man mente at hver gang CO2-konsentrasjonen i atmosfæren ble doblet, ville gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren øke med omkring 1 grad C. Men om man modellerte seg tilbake i tid fikk man imidlertid det problemet at noen få ganger ganger traff man, men som regel fikk man for lite eller for stort resultat. Men, så er da klimaet er et særdeles komplekst fenomen.
Men CAGW-påstander om at bare en ti prosents økning av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vil gi oss 1 grad C økning av den globale gjennomsnittstemperaturen, med mulighet for en såkalt «runaway varme-effekt», er helt hinsides enhver fornuft. For å endre klimaet slik, som egentlig er i en svært stabil tilstand, krever fysikken en «forcing», en energikilde – varmeenergi i dette tilfellet. Her antok man at det ble en opphopning av varme i den øvre troposfæren over tropiske breddegrader. Dette ville så bli ustabilt og bre seg ned i den nedre troposfæren (atmosfæren vår) som dermed ville øke varmen. Dette ville skje senest innen år 2004 (denne informasjonen finnes blant annet på side 675 i rapporten «The Physical Science Basis – 2007» fra IPCC (Klimapanelet)). Men det skjedde bare ikke. Radiosonder som ble sendt opp fant ingen spor av slik varmeoppbygging. Den globale temperaturen bare flatet ut.
Nå har det seg slik at den gjennomsnittlige overflatetemperaturen til jorda i lang tid har ligget rundt 14 °C (287 °K). Man har regnet ut at solstråling alene bare skulle gi oss en temperatur på -15,5 °C (257,5 °K). Så hvorfor er det likevel relativt varmt mesteparten av tida?
Jordas energibudsjett når det gjelder solstråling er relativt godt forstått (selv om vi fremdeles lærer om andre former for energi som sendes vår vei av sola). Og vi vet for eksempel at vanndamp kan gjøre lokale temperaturer litt varmere, men vi vet også at vanndamp ved en prosent fuktighet er femti ganger kraftigere enn karbondioksid. Men ingen av disse gassene klarer å fremstå som en reell kandidat til å forklare vår varmere gjennomsnitts-temperatur. Faktisk fanger karbondioksid fotoner over et smalere område enn vanndamp, og dette befinner seg i 15,0 µm-området, noe som tilsvarer varmefangst ved omkring minus 80 °C. Ved denne temperaturen er karbondioksid egentlig et fast stoff – tørris. Det finnes riktignok to andre frekvensområder der CO2 absorberer stråling, men disse to områdene er enda kaldere.
Med andre ord kan ikke slik varmefangst forekomme her i atmosfæren vår. Bare i den bitre kalde øvre troposfæren (der jetfly flyr) der mye lavere trykk gjør at CO2 kan forbli en gass ved disse ekstreme temperaturene. Den øvre troposfæren blandes ikke med atmosfæren vår.
Konklusjon: oppvarming fra karbondioksid som fanger opp varmen i atmosfæren er en fysisk umulighet!
Hvor kommer den ekstra varmen fra? Her bør vi kanskje snu ryggen til klimaforskerne og heller spørre planetforskerne. Denne ekstra oppvarmingen skyldes en adiabatisk prosess. Det betyr at når lufta blir ført nedover blir arbeidet lufta utfører på omgivelsene negativt. Den indre energien i lufta øker og temperaturen stiger. Faktisk utgjør adiabatisk trykk omtrent hele varmeforsterkningen utover solpåvirkningen.
Slik floppet «katastrofal antropogen global oppvarming» og ble bare «antropogen global oppvarming» som bare ble «global oppvarming», og som nå går under betegnelsen «klimaforandring».
De tre siste har ingenting med vitenskap å gjøre – de er PR-etiketter. De har ingen vitenskapelig hypotese knyttet til seg. De har rett og slett bare sitt grunnlag i skremselshistorien om at vår industrielle eksos som dreper alt. I tidligere tider ville folk fort skjønt at slike historier best kan lagres under betegnelsen «eventyr» på bibliotekene.
I virkeligheten grønnes planeten vår nå med rekordfart. Likevel er karbondioksidinnholdet i atmosfæren lavt i forhold til det plantene «synes» ville vært optimalt. Så aktivistenes påstander om å følge vitenskapen, når de selv ikke skjønner hva vitenskap er, er ganske latterlig. Dersom de ikke kan komme fram med en spesifikk, testbar hypotese, er det ingen vitenskap å diskutere. Disse klovnene snakker om bevist forskning og vitenskapelig konsensus. Slike uttalelser er i seg selv diskvalifiserende.
Den norske Nobelkomité var på «bærtur» i 2007.
————————————————————————————————-
En tidlig avvisning av drivhushypotesen kom fra den skotske fysikeren James Clerk Maxwell (1831-1879) som viste at den atmosfæriske temperaturgradienten skyldes trykk, som skyldes jordens gravitasjonsfelt og ikke fra såkalt «radiative forcing».
https://www3.nd.edu/~powers/ame.20231/maxwell1872.pdf
I tillegg til Maxwells konklusjon forklarte den franske fysikeren Nicolas Carnot (1796-1832), den tyske fysikeren Rudolf Clausius (1822-1888) og den amerikanske fysikeren Richard Feynman (1918-1988) atmosfæretemperaturen ikke skyldes «fanget varme» på grunn av karbondioksid, men skyldes tyngdekraft, atmosfærisk masse, trykk, tetthet og varmekapasitet.
