I den siste tiden har jeg fulgt med på blant annet Aftenpostens bokanmeldelser. Jeg bet meg særlig merke til én anmeldelse, skrevet av Morten Olsen Haugen:
«Hvis det ikke hadde vært for at boken er skrevet av en av verdens mest kjente musikere, ville den ikke ha blitt utgitt, langt mindre oversatt til norsk og andre språk”. Musikeren det er snakk om er (selveste) Paul McCartney. Han kan tydeligvis gjøre som the Kardashians; navnet selger uansett hva han måtte prøve seg på.
Det mangler heller ikke på “late og slappe” norske forfattere. Ingunn Økland skriver om Dag Solstad at hun “ville opponert hvis en annen forfatter gjorde mot Dag Solstad det Solstad nå gjør mot seg selv. Jeg ville kalt det snylting og tvilsom sitatbruk. Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen er på kun 108 sider, men full av materie fra de to forrige bøkene om Bjørn Hansen”. Enn videre; Hilde Østby skriver om Anita Krohn Traaset at hun “har imponerende suksesser bak seg og er kåret mange ganger til en god leder. Men hvorfor hun skulle skrive roman, det skjønner jeg ikke”. Om Petter Stordalens nye bok sier VG rett ut: “Ikke kjøp denne”.
Selv har jeg et relativt ukjent navn. På 1970-tallet tilbrakte jeg en sommer sammen med den for lengst avdøde norske forfatterinnen Solveig Christov (Solveig Christophersen Grieg). Hun mente at jeg burde bli pianistinne, siden jeg hadde et så velklingende navn. Den gang het jeg (bare) Marita Kotai. Synnestvedt er en senere tilføyelse. Den sommeren solgte jeg for øvrig min burgunderrøde cordfløyelsbukse til den nå avdøde skuespillerinnen Liv Dommersnes. Hun bare måtte ha den.
Siden vi ikke hadde piano hjemme, ble det så som så med pianistkarrieren. Derimot skrev jeg ganske mye. Blant annet leserinnlegg og små historier, som jeg sendte inn til aviser og ukeblader, hvilke jeg også fikk betalt for. Det ble imidlertid ikke noe særlig fart på skrivingen, før jeg begynte å studere arkeologi. I forbindelse med mellomfag skrev jeg om tidligkristen ikonografi. Magistergradsoppgaven handlet om imitasjon; billige materialer brukt som erstatning for dyrere materialer. Greske (og romerske) keramikkvaser imiterer ofte tilsvarende vaser laget i sølv og gull. Men også omvendt. Vaser laget i dyre materialer kan også imitere simplere materialer, f eks kurv. Nå for tiden synes de fleste hjem å være møblert med utemøbler i plast, som er flettet på samme måte som om de skulle vært laget av kurv.
Da min private verden gikk i grus, begynte jeg å blogge. Det fordi jeg syntes å miste ord. Jeg fikset heller ikke å ha folk nær innpå meg. Livet på sosiale medier ble i så måte en kjærkommen erstatning for et reelt sosialt liv. Jeg var imidlertid såpass åndsnærværende at jeg fikk satt deler av livet på bloggen mellom to fysiske permer, titulert “Blogghore! Ett år på VG-blogg”. På den måten godtgjorde jeg for meg selv at bloggingen ikke bare hadde vært ørkesløs tidtrøyte, men faktisk hadde hatt en mening. Jeg “forsket” på blogg.
Mitt første forsøk på å bruke fagkunnskaper til å skrive noe seriøst er “Freak! Satan er veien til sannheten og livet”. Her kombinerer jeg mine private livserfaringer med kunnskaper innen arkeologi og religion. I og med at jeg ikke er blitt pianistinne med et velklingende navn, ser det imidlertid ikke ut til at jeg får noen drahjelp fra hverken avisredaksjoner eller NRK til å markedsføre boken. Jeg må gjøre det selv. Jeg ser derfor for meg en kultbok, som vokser og gror i innovative miljøer mens kultureliten ikke skjønner bæret av hva som foregår.
Fra spøk til alvor. Jeg innser at forlagene må satse på bøker som selger i hopetall. For dem er det et spørsmål om overlevelse og økonomi, ikke å forsyne allmennheten med et rikt utvalg av interessante bøker. Det samme gjelder bokhandlerne. De har ikke så mye som 30 cm hylleplass å avse til en diktsamling, som for øvrig har høstet både godord og priser. Dikt selger ikke. Ikke på samme måte som en 20-årig reality-deltakers selvbiografi. Derfor må diktsamlingene vike – sammen med bøker skrevet av ubeskrevne blad.
Da gjenstår bare anbefalinger fra munn til munn, omtale på sosiale medier og nettbokhandlere. Det er for så vidt greit for meg, bare potensielle leser vet hvor de skal lete. Det som ikke er like greit, er når samtlige avisredaksjoner anbefaler potensielle lesere å ikke kjøpe Petter Stordalens siste bok, men tilsynelatende ikke gidder å kaste et blikk på bøker skrevet av ukjente navn, uansett om de måtte være av allmenn interesse eller ikke. Det sies at navnet skjemmer ingen. Men ikke alle navn er like salgbare. Det spørs om ikke jeg skal melde meg på neste sesong av Skal vi danse.
Fra redaksjonen. Profilert Innsikt, De beste debattene. Først publisert på Maritas blogg https://rettfralevvra.com/2019/10/22/navn-som-selger/
Maritas` spalte kommer snart på Debatt1. Les flere av hennes debattinnlegg her: https://debatt1.no/kulturell-identitet-versus-religios-identitet/, https://debatt1.no/pippi-som-forbilde/, eller les mer i Mer fra forfatter.