En ærlig debatt krever åpen informasjon. Hvorfor vet vi så lite om hvordan dyra har det, når alle som jobber med dyra sier de ønsker åpenhet?
I etterkant av dokumentaren “Griseindustriens hemmeligheter” har Bondelaget og Nortura kastet en del av sine medlemmer under bussen. De tok ikke offerrollen, i motsetning til pelsdyralslaget, og etter avsløringene har media vært fylt med frittgående gris. Det interessante er at det prosentvis (ca 0,3%) finnes omtrent samme antall frittgående griser i Norge som vi mennesker deler DNA med grisen. 99,7 % av dem får kun oppleve dagslys på vei til slakteriet i løpet av sitt livsløp.
Internett gjør det heldigvis mulig for deg som leser å undersøke og gå i dybden. Du trenger ikke å ta det reklamen sier for sannhet, og du trenger heller ikke å kjøpe mine argumenter. Derfor håper jeg du etterprøver påstandene mine. Mange vet ikke at også svin er rødt kjøtt, og at salget stuper. 4 prosent nedgang høres lite ut, men det er snakk om over 1,65 millioner individer i året.
Jeg skriver dette fordi jeg tror små drypp kan gjøre en forskjell. Problemet er selvfølgelig at mine enkle ord settes opp mot ordene som kommer ut av de hundrevis av millioner kroner som brukes på å selge inn et annet bilde enn det jeg tegner. Jeg er heller ingen nøytral part, og har også en agenda, men i forhold til kjøttindustrien kommer jeg til kort:
Kjøttindustriens agenda er opplagt. De ønsker å selge mest mulig kjøtt til høyest mulig profitt, og har regnet seg fram til at forbrukeren velger det billigste kjøttet og minste motstands vei. Den ordningen opprettholder vi hver gang vi kjøper varene deres.
Derfor har vi fått en politikk som både gjør at dyra må betale prisen og bonden må gå på akkord med seg selv. På slakteriene er også tid penger, og det gjenspeiler seg selvfølgelig i metodene som brukes. Jeg tror ikke egentlig noe ledd i produksjonen ønsker at dyra skal ha det vondt. Men lidelse blir det, og snarveier tas. Det er en grunn til at reklamen viser oss de få promillene av dyra som er ute, og ikke viser oss hvordan disse havner på samme sted som resten av dyra.
Som sagt har jeg en agenda, eller kanskje flere når jeg tenker meg om. Det handler ikke om økonomisk vinning, og selv om jeg lett skal innrømme at livet mitt blir enklere når stadig flere tilbyr et stort utvalg av plantebaserte produkter, så er det heller ikke det som driver meg. Det jeg kjemper for er tre ting: dyrene, miljøet og fremtiden til våre etterkommere. I dette innlegget skal jeg fokusere på det første punktet.
Jeg håper du vil sette deg inn i hvordan alle dyr i industrien har det, men selv om det slaktes nærmere 200 000 kylling hver dag i Norge, så fokuserer jeg på grisene. Næringen har den siste tiden fått rettet søkelyset mot seg, og jeg vil at spotlighten skal holdes på denne bransjen til faktiske endringer skjer.
I sommer har dyrerettighetsaktivisten Samuel Rostøl sultestreiket 24-timer i døgnet en hel uke for å rette fokus på ett moment i slakteprosessen, som nesten all gris må gjennomgå etter å ha blitt stuet sammen i en lastebil og fraktet milevis til slakteriet hvor de dyttes i rad og rekke for å møte sin skjebne. Det høyst intelligente dyret lukter skjebnen sin lang vei, og mye tyder på at frykten sprer seg i flokken når det nærmer seg avslutningen som er en kniv i strupen. Grisen er smartere enn hunden du klapper hver dag, og går lange turer med.
Uten sammenligning forøvrig, har tester vist at griser kan slå 3-åringer i kognitive ferdigheter. Alle dyr deler flere ønsker og behov med oss. Vi er også dyr, og vi føler glede, smerte, sorg og savn. De fleste av oss ønsker å leve, akkurat som grisen. Alle disse behovene frarøver vi andre dyr, selv om en liten prosent av bøndene prøver å gi dem utfoldelse og et verdig liv i et miljø tilrettelagt for utfoldelse før de sendes til slakteriet.
Det er overraskende få bønder som vet hvilken skjebne som møter grisene de har omsorg for. Jeg har skjønt at en del bønder velger slakterier med de beste sjåførene fordi de vil dyra vel, men tenker lite over hva som skjer med individene etter at slaktebilen forlater gårdsplassen.
Nortura sier de er for åpenhet, men sannheten er at 4295 gris hver eneste dag senkes ned i et lukket kammer som fylles av Co2-gass på slakteriene deres. Det hjelper lite med omvisning på slakterier dersom de skjuler prosessen som kritiseres. Det ville vært mer hygienisk, bedre for arbeiderne og mindre stressende for dyrene å sette inn et kamera som viser prosessen, enn å ha folk vandrende rundt i lokalene.
Forskning og dokumentasjon fra Danmark og Sverige viser hvor smertefull gassingen er for grisen, og mennesker som har veldig lik anatomi med griser, som har blitt utsatt for Co2 har rapportert at det gir kvelningsfornemmelse, svie i svelg og øyne og er veldig langt fra en behagelig måte å bedøves på.
Den eneste grunnen til at denne metoden brukes er at det er enklere å bedøve flere gris samtidig, og at andre gasser som ikke gir kvelningsfornemmelse ville gjort svinekjøttet litt dyrere i butikken. Ingen ledd vil tjene mindre, og kunden vil ikke betale litt mer. Dermed må dyra betale ved å ta smerten.
Du kan ikke med hånden på hjertet, og med full oppriktighet si at du er glad i dyr om du støtter den systematiske mishandlingen vi utsetter gris for hver dag.
Likevel velger du å gjøre det. For salget av svin går ikke betraktelig ned, selv om vi nå vet hva vi støtter og er med på.
Jeg er usikker på om mine ord får deg til å reflektere, men du kan i hvert fall ikke unnskylde deg med å si at du ikke visste den dagen du skal gjøre opp et regnskap for dine handlinger. For nå vet du, og du kan ta et valg. Mitt spørsmål er: – Hvorfor poster du “bacon” som svar?
Fra redaksjonen. Profilert Valg 2019, Politikk og samfunn
Photo by Diego San on Unsplash
