De fleste fagpersoner og behandlere vil være enige om at det er nødvendig med en helhetlig tilnærming til forståelse og behandling av psykiske vansker hos barn og unge. Dette vil si at klinikere som regel forsøker å ta en så bred som mulig utredning, og undersøke så mange som mulig av faktorer som bidrar til å opprettholde, forsterke eller motvirke vanskene (kasusformulering).
På samme måte har de fleste behandlere i utgangspunktet en multidisplinær tilnærming i sitt behandlingsarbeid, og stort sett er de enige om at det ikke finnes ên metode som egner seg for alle typer vansker. Utgangspunktet for behandlingsarbeidet er imidlertid etablerte og anekjente metoder og perspektiver som likevel er problemorienterte, dvs. hovedfokuset er på å behandle vansker eller symptomer. Arbeid med å utrede og endre forhold på mer overordnet nivå som forårsaker dårlig likevekt mellom belastninger og positive opplevelser i ungdommens liv anses som viktig, men ikke nødvendigvis som utgangspunktet for, eller som hovedelementet i behandlingen.
Klinikere er selvsagt opptatt av forhold som forårsaker mistrivsel eller som f.eks. gjør at ungdommen mister motivasjon for skole eller sosiale aktiviteter, men det å arbeide sammen med ungdommen for å endre slike forhold er som regel ikke hovedmålet i behandlingen.
Ungdomsutviklingsmodellen
Prinsipper om ungdomsutvikling tilsier at voksenstøtte, vekstmuligheter og ferdigheter/kompetanse står sentralt, når en forsøker å hjelpe ungdom til å oppleve en problemfri tilværelse, til å bli sosialt forberedt, og å få dekket viktige utviklingsbehov som må tilfredsstilles for at den unge skal fungere som en sunn, lykkelig og dyktig samfunnsborger.
Prinsipper om Ungdomsutviklingsmodellen (UUM) har lenge vært i bruk i ulike sammenhenger, bl.a. av ungdomsorganisasjoner i USA som ”Youth ledership institutt”, som jobber med opplæring og kompetanseutvikling ift. ungdomsgrupper, og ifm. lokale programmer og prosjekter som har som mål å innvolvere ungdom fra belastede miljøer til å delta i, og få et eierforhold til noe som er bra og nyttig for deres bosted/nabolag/skole etc.
Kort formulert går modellen ut på å tilnærme seg til/jobbe med en problemstilling (f.eks. rus, kriminalitet), ikke gjennom å forby, straffe eller fortelle om hvor dumt eller farlig det er, men heller gjennom å engasjere/motivere og vekke interesse hos ungdommene for en positivt ladet aktivitet/prosjekt/arbeid, som automatisk ikke lar seg forene med den aktuelle problematferden. F.eks. ift. ungdom som ruser seg, vil en istedenfor å straffe eller fortelle hvor farlig eller skadelig det er, finne gode aktiviteter eller prosjekter som genuint engasjerer, og som automatisk er uforenlig med rusbruk. Det er altså avgjørende at prosjektet virkelig er spennende og engasjerende spesifikt for den ungdommen det gjelder, slik at ungdommen får en ekte indre motivasjon som er sterkere enn motivasjonen for å ruse seg. Ellers blir det vel for optimistisk og urealistisk å forvente at det skal ha ønsket effekt.
Det er også viktig at man har realistiske forventninger, feks. ikke fra starten av skal forvente at uønsket atferd eller vanskene skal opphøre helt med en gang. F.eks. et prosjekt som involverer ungdommer i et belastet miljø i å pusse opp et lager som de etterpå kan få lov til å bruke som øvingsrom til bandet, kanskje ikke helt hindrer disse ungdommene fra å ruse seg i denne perioden, men den vil mest sannsynlig hindre dem fra å ruse seg de timene de arbeider. Dette forutsetter selvsagt at man formulerer klare regler og sunne rammer for prosjektet. I tillegg er en viktig ønsket effekt at disse ungdommene gradvis får en positiv mestringsopplevelse, og dermed også blir mer og mer bevisst på hvor mye tid og ressurser de kaster bort på å ruse seg istedenfor å gjøre noe nyttig. Denne prosessen kan etterhvert gi ungdommene en indre motivasjon for å holde seg unna rus.
Forskning indikerer at problemorienterte forebyggingsprogrammer har begrenset eller ingen virkning på de valgene som ungdom tar f.eks. når det gjelder bruk av rusmidler/alkohol. På annen side, programmer som har vist seg å være effektive til å redusere rusbruk, og har også hatt positiv virkning på å endre andre typer problematferd hos ungdom, tar i bruk en ungdomsutviklingstilnærming som understreker betydning av sosial/voksen støtte, samt å identifisere og ta i bruk ungdommenes potensiale og tilfredsstille deres naturlige utviklingsbehov.
Når det gjelder rus, kriminalitet, utagering og annen problematferd, kan straff som metode i noen sammenhenger ha en begrenset og midlertidig effekt, men som regel kun pga. at det trigger frykt av mer alvorlig konsekvens. Straff vil svært sjelden føre til en genuin indre motivasjon for å jobbe med å endre den uønskede atferden. For ungdom som opplever de ikke har særlig mye å tape, eller som viser problematferd pga. andre tilstander/psykiske vansker, er straff uansett ikke en egnet metode.
Satsing på ungdomsutvikling har vært med på å skifte fokus fra ”ungdom som problem” til ”ungdom som ressurs”. For ungdom med problematferd, som gjennom et slikt opplegg får en lederrolle eller et ansvarsområde med forpliktelser og samarbeid med voksne i lokalmiljøet/offentlige tjenester er det mindre sannsynlig å fortsette med problematferdsen (i hvert fall i like stor grad), enn ungdom som ikke får et slikt tilbud. Denne tilnærmingen understreker at det ikke er nok å forebygge et problem (eller behandle bort et overfladisk symptom), men at en må også gjøre ungdom forberedt på sosiale opplevelser og utfordringer, og hjelpe dem med å utvikle visse pskyko-sosiale ferdigheter og kompetanse. Tanken er slik at hvis ungdom får støtte til å utvikle ferdigheter som gjør dem til kompetente og selvbevisste ressurspersoner, blir de også bedre i stand til å møte og utfordre vansker og utfordringer, og ta sunne valg f.eks. når det gjelder rus, kriminalitet, mobbing etc.
UUM og psykiske vansker
Ungdomsutviklingsmodellen understreker betydningen av å kartlegge og fremme beskyttelsesfaktorer hos ungdom og i deres miljø som bidrar til at ungdom, gjennom å bli bedre i stand til å løse sine utviklingsoppgaver, utvikler (psyko-sosiale og relasjonelle) ferdigheter og kompetanse, som både kan forebygge og motvirke psykiske vansker, og samtidig gjør dem på et overordnet nivå bedre rustet og forberedt på livets utfordringer. Dette innebærer som nevnt bl.a. å aktivere positivt støtte rundt ungdommen (f.eks. foreldrene, skolen), og motivere og engasjere ungdommen i aktiviteter/prosjekter som de genuint opplever som spennende eller meningsfylte, og som er uforenlig med en tilværelse hvor en ruser seg, utagerer eller gir opp kampen mot angst eller depresjon.
Mange barn og unge som blir feildiagnosert med en atferdsvanske-diagnose, får etter grundigere utredning påvist at det problematferden egentlig har sammenheng med er en språkvanske. Mange av disse barna blir møtt med sanksjoner og straffetiltak på skolen. Konsekvensen for mange av disse barna blir økt utagering og nederlagsopplevelse. Her skal disse barna selvfølgelig først og fremst få hjelp med sin språkvanske. Men atferdsterapeutisk, kan det være en liten ide å teste ut å erstatte straffetiltak med å se etter muligheter for å etablere noe positiv støtte for den unge i nærmiljøet/hos voksne rundt, prøve å gi den unge noe reelt ansvar gjennom å engasjere i et meningsfylt prosjekt lokalt (f.eks. på skolen), og kanskje også jobbe for å motivere den unge til å delta i noen samtaler eller grupper med tema knyttet til utviklingsoppgaver som identitet, løsrivelse, seksualitet etc.
Behandling av angst eller tvangslidelser bygger ofte på metodiske tilnærminger som Kognitiv adferdsterapi (KAT), ulike typer psykoterapi, medisinering. Noen teoretiske retninger mener imidlertid at f.eks. tvangslidelser først og fremst handler om kontroll. I denne sammenhengen mener jeg at det er rimelig å tenke at ungdom i en belastende livssituasjon, som samtidig stiller dårligere mht. utviklingsoppgaver, vil være mer sårbar for å utvikle en psykisk lidelse som tvang enn ungdom i samme situasjon, men som stiller sterkere mht. hvor langt de har kommet med egne utviklingsoppgaver, og som dermed også har utviklet bedre sosiale og relasjonelle ferdigheter, opplever mer kontroll og trives bedre i livet sitt.
God psykisk helse forutsetter god balanse mellom belastninger og positive opplevelser i hverdagen og i livet ellers. Stort avvik mellom opplevde belastninger og positive oppevelser kan være en stor risikofaktor. De fleste klinikere er enige om dette, men dette er sjelden hovedfokuset i behandlingsarbeidet. Ut fra UUM bør kartlegging og arbeid med en slik ubalanse mellom belastninger (både i form av psykiske vansker, men også stress, krav og forventninger fra foreldre og skolen, bekymringer, valg, etc. i hverdagen) og positive opplevelser i ungdommenes liv, både nåtidige (være sammed med venner), og fremtidige (f.eks. å glede seg til en veldig spennende tur) bør være sentralt i både utredning og behandling.
Jeg mener UUM har stort potensiale i arbeidet med barn og unges psykiske helse. Modellen må selvsagt utvikles og bearbeides videre, og denne presentasjonen håper jeg kan være en liten start på denne prosessen. Jeg vil i en serie med innlegg framover diskutere og redgjøre for hvordan Ungdomsutviklingsmodellen kan anvendes på en rekke psykiske lidelser som f.eks. atferdsvansker, ADHD, angst/depresjon, tvang, spiseforstyrrelse, og tilknytningsforstyrrelse/traumer. Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet hvis du ønsker råd eller forslag.
Fra redaksjonen:
Spalten om barn og unges psykiske helse er en ny spalte på Debatt1. Klinisk pedagog, Kasra Kashani har erfaring som pedagog i PPT og arbeider nå med behandling innenfor barne-og ungdomspsykiatri.
Vi ønsker interesserte, foreldre og lærere velkommen til å ta opp problemstillinger i egne innlegg og publisere på Debatt1. ">
Illustrasjonen er hentet fra http://shmector.com/free-vector/other/justice_scales_vector/14-0-1519
