Tanker fra en livssynsreise

0
2698
Livssyn og dialog på Debatt1
Foto: Frode Meland
For nye lesere

Det sies at det er to ting man ikke skal diskutere på puben – nemlig religion og politikk. Siden dette ikke er på puben tar jeg meg den frihet å diskutere religion, tro og livssyn ut fra mine egne livserfaringer og refleksjoner.

Jeg har endret livssyn i løpet av livet. Noe jeg ser på som ganske naturlig når man har levd sine 50 år. Fram til jeg var omlag 30 år regnet jeg meg som kristen, og hadde en tidvis dyp tro men også perioder med tvil. Så begynte en prosess hvor jeg begynte å stille virkelig kritiske spørsmål til det jeg trodde på. Er det virkelig sant at det finnes en Gud? Hvis Gud finnes, hvorfor er akkurat kristendommen den riktige religionen? Hvorfor finnes det så mye lidelse i verden? Og så videre. Jeg begynte å lese bøker skrevet av ateister og fritenkere, men også bøker om buddhisme, islam og andre religioner.

Gjennom denne prosessen kom en langsom erkjennelse av at jeg ikke lenger hadde en gudstro og ikke kunne kalle meg kristen. Så fulgte en fase hvor jeg ikke gadd bruke så mye tid på de store spørsmål lenger, en slags likegyldighet kombinert med stor frihetsfølelse. Ingen Gud som passet på meg, javel – litt trist kanskje, men heller ingen Gud som fulgte med på om jeg gjorde noe galt. Det var på mange måter en deilig tid.

Men min natur er nok slik at jeg er en grubler og etter en tid startet nye refleksjoner. Jeg måtte stille spørsmålet: Hva nå? Hva skal man bygge livssynet sitt på? En betydelig mengde energi ble brukt til å finne ut om jeg skulle kalle meg ateist eller agnostiker. Etterhvert kom jeg frem til at jeg igrunnen er begge deler. Samtidig så jeg – og ser jeg – problemet med å definere seg som noe spesifikt: Man blir så lett satt i bås. «Å jaså, så du er ateist du ja.» «Jaha, du er kristen – ja da er du vel sånn og sånn da.» Noen som kjenner seg igjen?

Så fant jeg ut at et livssyn må bestå av mer enn et simpelt Ja eller Nei til om man har en gudstro. Det nærmeste jeg kom, som jeg kjente meg mest igjen i, var humanismen (humanetikk). Å sette mennesket som den høyeste autoritet og ikke Gud fant jeg fornuftig og riktig, kombinert med en etikk som setter demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet og empati i sentrum. Jeg er der forsåvidt fortsatt, selv om jeg ikke er medlem i Humanetisk Forbund. Humanisme er bra saker.

Men livet er hele tiden i endring og jeg er jo med på lasset. Via en venn fikk jeg høre om livssynspessimisme. Først avviste jeg pessimismen som for mørk og depressiv, men jeg oppdaget etterhvert at pessimistene har gode argumenter. Idag regner jeg meg som livssynspessimist med en humanistisk undertone. Eller omvendt. Jeg skylder vel uansett forsamlingen en presisering av hva som menes med pessimisme i denne sammenheng.

Jeg snakker ikke om en gjeng depressive som går rundt og henger med hodet. Jeg snakker om et livssyn som tar denne verdens gudløshet, meningsløshet og ikke minst enorme mengde lidelse på alvor – og kan argumentere skikkelig for hvorfor en slik verden og et slikt univers ikke burde ha eksistert. «Better to never have been» heter filosofen David Benatars bok som forsvarer dette livssynet. Jeg er enig. Det beste er ikke-eksistens, altså å aldri eksistere hverken i nåtid, fortid eller fremtid. Som den norske filosofen Peter Wessel Zappfe skrev: «En ubebodd klode er ingen ulykke».

Ikke-eksistens er fullstendig uproblematisk. Det er med eksistensen av bevisst liv at problemene oppstår. Det største problemet er lidelse. Vår planet har hatt og har fortsatt ufattelige mengder lidelse både blant dyr (glem ikke dyrene oppe i dette!) og mennesker. Ingenting tyder på at det ikke skal fortsette slik. Derfor stiller jeg også følgende spørsmål: Er det moralsk riktig å få barn? Å sette nye lidelsessubjekter inn i verden? Hvilken rett har vi til å formere oss og dermed sette nytt liv inn i en vond og vanskelig verden? Ingen, absolutt ingen, ber om å bli født. Disse spørsmålene forbindes med antinatalisme.

Jeg bruker her begrepet pessimisme fordi det er et etablert begrep, men i min verden er dette syn realisme. Og jeg mener mange mennesker har et for optimistisk grunnleggende syn på tilværelsen og dermed et urealistisk verdensbilde. Så vet jeg godt at de fleste mennesker, også de med helt andre oppfatninger enn meg, anser sitt eget livssyn som det meste realistiske. Hvilket i grunnen reiser en ny debatt om hva realisme er for noe.

Jeg kunne sagt mye mer om min livssynsreise, både langt tilbake i tid og nå om dagen, men skal stoppe her. I og med at jeg er på reise gjennom livet ser jeg ikke bort fra at mitt livssyn vil endre seg videre. Kanskje er jeg buddhist om 20 år, hvem vet. Alt jeg kan gjøre er å redegjøre etter beste evne for hvordan det har vært, og hvordan det er nå. Og være våken for at argumenter jeg ikke har hørt eller tenkt skikkelig over kan endre mitt syn i fremtiden.

En slik årvåkenhet vil jeg også anbefale deg som leser dette. Å tvilholde på gammel lærdom bare pga vane eller fordi det klør i øret vil jeg ikke anbefale. Les, studer, diskuter med andre og tenk over tingene. Du vil oppdage at du lærer noe nytt og at verden kanskje er mer sammensatt og ubegripelig enn du noen gang hadde forestilt deg.

 

Fra redaksjonen. Profilert Livssyn og dialog. Vi har republisert innlegget for nye lesere, først publisert på D1 sept`17. 

Vil du skrive et innlegg i denne spalten eller om andre emner? Registrer deg på Debatt1 og publiser direkte, eller send ditt innlegg til . Velkommen! 

Facebook kommentarer

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here