Da jeg gikk på barneskolen, og kom hjem, kunne jeg kjenne på lukten hvem mor hadde hatt besøk av. De bare lo av meg. Det er jo umulig, du må ha sett hvem som kom!
Det er ikke tull. En veldig stor del av hjernen vår er avsatt til luktesansen. Den er meget viktig, fordi den forteller oss om hva vi kan spise. Men når vi er oppvokst med mors kjøttkaker, trenger vi ikke den. Luktesansen er en neglisjert sans i vårt samfunn.
Jeg har noen villkatter rundt huset som jeg forer. De lukter med en gang hva de kan spise. Det er en viktig sans for dem.
Hva er den mest intime sansen for oss mennesker? Vi kan se ting, som ser forferdelige ut. Vi kan høre ting, som høres forferdelige ut, uten at vi trenger å reagere nevneverdig, men hvis ting lukter aldeles motbydelig, kaster vi opp. Vi får en reaksjon. Det er fordi luktesansen ligger nærmere en sentral del av hjernen vår.
Vi er mye mer styrt av luktesansen enn det de fleste tror. Vi lukter oss fram til hvem vi vil være sammen med. Vi kan også lukte oss fram til når på døgnet det er, akkurat som hundene kan. Jeg oppdaget det da jeg våknet en morgen og så på mobiltelefonen på klokken. Morgenen lukter noe helt annet enn ettermiddagen. Hjernen vår vet det, men vi tenker ikke på det.
Det er jo litt for galt, når størstedelen av hjernen vår er avsatt til luktesansen, at ikke vi bruker den mer bevisst. Vi bruker den veldig ubevisst, men vi vet det ikke.
Hva med parfyme? Det sender ut signaler, men det kombinerer seg med kroppslukten. Derfor er det noen parfymer som passer for enkelte, men er helt upassende for andre.
For min del, liker jeg stort sett ikke parfymer. Jeg liker ren og ærlig kroppslukt. Den forteller hvem du er. Den lyver ikke. Hjernen vår er laget slik at den kan tolke slike signaler, men det er ikke akseptert i vår kultur.
Min far var en arbeidsmann. Det var så deilig å sove middag i armkroken hans. Lukten var trygghet. Jeg kan bare den dag i dag drømme om hvor godt det luktet.
Når jeg tenker tilbake, var det jo svettelukt, og det er pr. definisjon dårlig. Men for meg var det ikke det. Det var et signal om trygghet. Svettelukten til min far er den deiligste lukten jeg har kjent!
Vi, i dag, er så opplært til hva som lukter godt og dårlig. Det er blitt en kultur ut av det, og mange penger. Jeg mener at vi bør bruke luktesansen akkurat som katter, det å kunne lukte trygghet og farer. Hva har vi fått den store delen av hjernen til?
