En reiseskildring fra Afrika

Jeg var i Afrika, i Burundi, på vei hjem fra Nyanza Lake. Jeg kjørte sammen med en ung tjener vi hadde. Han kom fra innlandet, gått på skole, og kunne lese og skrive. Han hadde kommet til Bujumbura (hovedstaden i Burundi) for å få seg jobb. Selv om han ikke hadde gått på noen videregående skole, var han meget lærenem.

Jeg kjørte en Toyota Landcruiser, jeg hadde leid. Veien var humpete, men noen steder var den fin. Vi var vel ca 1 mil fra Bujumbura. Jeg satte opp farten til 100Km/t, fordi jeg hadde lyst til å komme hjem fort. Veien tilsa det, men plutselig kom det stygge humper i veien. Jeg bremset, men så det for sent. Det humpet noe skrekkelig, vi kom gjennom, men bilen stoppet. Dette var i 8-tiden på kvelden, og det var bekmørkt. Jeg hadde leid bilen, hadde ingen lommelykt eller verktøy. Hva skulle jeg gjøre?

Tjeneren tok opp håndnen sin til øret, som en mobiltelefon og sa, «Call». Han ville jeg skulle ringe til min kone. Det hadde jeg ikke noe særlig lyst til. Hvis hun fikk vite vi var i mørket, en mil fra Bujumbura, ville hun satt himmel og jord i bevegelse, sendt generaler, ja hele armeen for å hente meg:-)

————

En filolog fortalte meg en gang, at hvis du kan 200 ord på et språk, gloser, og vet hviket tema de snakker om, vil du forstå veldig mye. Jeg hadde tatt det til etterretning og lært meg 200 ord på swahili og fransk. I Øst-Afrika, blander de swahili med engelsk – I Sentral-Afrika blander de med fransk. Du kommer ingen vei med engelsk der. Det er gjerne nyere ord som går på fransk, slik som bil-uttrykk, fordi det hadde de ikke fra før.

Jeg vet at hvis du kjører en bil med dieselmotor, er det stor sett, bare to ting som kan gå galt. Det ene er at den går tom for olje, det andre er at dieselpumpen slutter å virke. På nyere biler er den elektrisk. så jeg lærte meg de ordene på fransk, på forhånd.

————

Jeg så en motorsykkel komme mot oss. Tjeneren var redd, men jeg gikk ut av bilen og stoppet den. «Do you speak english», sa jeg. «No Kingeresa», sa han. Javel, da får jeg prøve å konstruere noe på swahili og fransk. Han hadde snille øyner, så han virket meget snill. De fleste er det, så jeg var ikke redd for ham, han virket ikke redd for meg heller. Så jeg sa: «problem, diesel, carburant. Mimi na taka eletrician!» Han skjønte med en gang og sa «No problem, cinq minutes» så for han avsted. Jeg tenkte at han så muligheten for å ville tjene noen penger, og gikk å fant en kamerat som var elektriker, men jeg har tenkt så feil i Afrika mange ganger, så jeg visste ikke helt…..

Jeg satte meg inn i bilen igjen, på grunn av mygg. Tjeneren satt der og skalv, han var redd. Jeg var for dum til å være redd, jeg kjente ikke kulturen godt nok. De hadde hatt en forferdelig borgerkrig i Burundi og Rwanda, bare få år tidligere. Der drepte de FN soldater også!

———

Det var akkurat som da jeg var i New York i 1994. Jeg gikk på undergrunnen midt på natten. Det var noe du aldri skulle gjøre. Jeg visste ikke det, og var derfor ikke redd. Det er noe rart med det. Hvis folk «lukter» at du er redd, er du et lett bytte. Hvis du ikke ser redd ut, er det svært få som tør å angripe deg.

Det var en kvinne som kom der, på undergrunnen, og tok meg i armen, og sa: «Kan jeg få lov til å ha følge med deg opp til stasjonen? Du så så trygg ut» Hun var så redd så hun skalv. Jeg fulgte henne opp, og vi tok farvel der, og hun kunne ikke få takket meg nok. Jeg skjønte ingenting! Jeg var for dum til å være redd!

———-

Joda, ganske riktig, etter fem minutter, så jeg to motosykler i speilet. De kom og stoppet, og jeg rullet ned vinduet, og sa det samme igjen. «No problem» sa de. De satte den ene morsyklen opp med forhjulet på støtfangeren, slik at de fikk lys. Han elektrikeren hadde med seg en ledningestump i lommen. Han koblet bensinpumpen direkte fra batteriet. Da kunne jeg høre at den begynte å svive. Han rakk ut hånden og sa vel no sånt som:»

Je, wewe kujaribu kuanza?». Jeg skjønte jo ingenting, men ut fra kroppspråket satte jeg meg i førersetet og startet. Jeg visste jo det ville virke, fordi jeg så hva han gjorde. Motoren malte som en katt!

De kom i vinduet. Jeg visste jeg måtte gi dem noen penger. Jeg hadde noen burundiske «gærninger» i lomma (som charter Svein kaller all utenlansk valuta for:-) Det tilsvarte omtrent 100 norske kroner. Det kan da ikke være så galt for en jobb på 10-15 minutter? De smilte fra øre til øre og for avsted. I støyen fra motorsyklene hørte jeg bare «Safari njema» sa den ene. Den andre sa «Bon voyage».

Så kjørte vi videre. En ulykke kommer sjelden alene. Da vi var 3km fra Bujumbura, kjente jeg at styringen ble tung. Vi hadde punktert på venstre forhjul. Jeg sa til tjeneren «piné, katastrofe!» Han lyste opp i øynene, dette var noe han skjønte. Han løp ut av bilen, pekte på dekket, akkurat som han skulle forklare meg noe! Han løp og fant jekken og krysset. Han skrudde det av mens jeg jekket opp bilen. Jeg er en middeladrende nordmann på 100 Kg. Jeg løfter lett 50 Kg. Jeg kan også henge i en stang og løfte meg selv, flere ganger. Det betyr at jeg kan løfte 100 Kg, selv om det gjør vondt:-)

Tjeneren var en typisk burundisk person, meget slank, men ikke underernært. Han var rundt 20 år, og jeg kunne tenke han veide rundt 55 kg. Han kunne umulig ha sjanse til å løfte de store dekkene på denne bilen. Han løftet dekket av som en vind, løp å fant reservedekket og satte det på. Mens han skrudde det fast, gikk jeg for å sette det punkterte dekket på plass på bakdøren. Jeg måtte virkelig slite, for å få det på plass! Selv om de er tynne, har de virkelig muskler!

Vi kom da fram til Bujumbura. Jeg parkerte litt trangt, på et hotell. Det var der jeg hadde avtalt å treffe min kone. Da holdt jeg på å gjøre kula. Jeg slo av nøkkelen og trodde automatisk at bilen ville stoppe, det gjorde den jo ikke. Heldigvis, tenkte jeg litt, Hvorfor? Jo det var jo fordi denne elektrikeren hadde tjuvkoblet den. Da var det bare å sette den i fri, åpne panseret og ta bort ledningen. Da stoppet den!

Da vi kom tilbake, og jeg skulle kjøre hjem, ville den ikke starte, selvfølgelig. Da var det bare å sette ledningen på plass igjen, å kjøre hjem. Da vi var vel hjemme ville jeg undersøke dette i dagslys, neste dag. Det var en sikring som hadde løsnet og falt på gulvet i den store humpen. Hvilken sikring tror du det var?

Hjemme, i Bujumbura, hadde vi en hund, som jeg bare kalte for «Doggie». Jeg hadde kustus på den. Det er rart med hunder, du må gi de tydelig beskjeder. I Norge var det en mann, som sa til hunden «Fy deg! Sett deg! Legg deg! Kom her!» Hva skal hunden skjønne da? En hund må klappes og koses med, når den gjør noe riktig, gjerne en godbit også. Når den gjør noe feil, må du si «NEI», hvis den gjør noe veldig feil, må du ta den i nakken og sette den i skammekroken, noen minutter, men du må aldri være stygg med den. Når tiden er omme, må du la den få lov til å komme tilbake og kose med den. Da skjønner den at du er glad i den, men akkurat det den gjorde da, var feil. Du må sende tydelige signaler!

Hunden hørte på meg hele tiden. Den var veldig glad i meg, og jeg i den også. For tjeneren hadde den ingen respekt, den gjorde akkurat som den ville. En dag satt jeg i stuen og hørte tjeneren sa i hagen: «Nei, Doggie, NEI!» Så hørte han på tjeneren og han sa «Snill bisk!» Han hadde fått det med seg, det også, på norsk! Han sa senere til min kone:»Jeg må bare snakke norsk med den, da forstår den!», så han brukte de ordene han hadde hørt:-)

Det er mye jeg kunne fortelle om afrikansk kultur, også om det som ikke virker, sett med norske øyne. Det er derfor jeg blir så «eitrande» irritert nå noen sitter å mener ting i Norge, og aldri har vært der. De vil innføre menneskerettigheter og demokrati, fordi det er jo universelt. Det høres fint ut, men det er ikke det. Det er mange ting, land i Afrika, ikke er modne for. Ting må gå seg til…..

Et kriterium som må til, er utdannelse. Ellers blir det til at de mange uvitende, velger de få udugelige! Det er også flere kriterier, men jeg tror dette er nok i denne omgang.