Semittene drepte Moses, glemte hele hendelsen, og forbandt seg med en annen stamme som tilba vulkanguden Yahweh og som tilfeldigvis hadde en annen Moses som leder. Tradisjon blander de to og ut kommer én Moses, én gud, én stamme.
Arkivet: det tvangsmessige, repetitive, og nostalgiske begjær etter å returnere til opphavet. En hjemlengsel og en nostalgi for hjemvendingen til den absolutte forpliktelsens mest arkaiske sted. Slik representerer arkivet feberen. Slik er radikalismens kjerne: blomsten som bøyer seg tilbake på sin rot (radix) dør for tidlig, i ulykkelig bevissthet. Radikalismen finnes selvsagt også utenfor en politisk venstresides klassiske radikalisme; den finnes også godt utenfor politikkens arkiver. Radikalismen er, overalt hvor den opptrer, en higen etter å se vekk fra livets komme og en repeterende nostalgi etter eget opphav. En syk blomst som ikke velkommer solens åpne fremtid.
Moses’ arkiv kunne tjene som eksempel. Som for eksempel relativ Freuds jødiske vitenskap psykoanalysen, og Freuds forhold til Moses. Så Freud på psykoanalysen som en type gudløs jødedom, som en jødisk vitenskap for fremtiden? Hva var Freuds radikalisme?
En gutt kommer hjem fra skolen, forteller sin mor at han har lært alt om Moses. Hans mor spør: ”Så hvem var Moses?” Gutten svarer: ”Moses var sønn av en Egyptisk prinsesse.” Moren, tydelig bekymret, svarer: ”Nei, Moses var sønn av en jødisk kvinne. Prinsessen tok ham bare ut.” Til hvilket gutten svarer: ”Sier hun!”
Freud’s bok Moses og Monoteismen er en type gjenfortelling av denne vitsen. Boken forteller om hvordan Moses formulerte monoteismen, hvordan monoteismen ble en jødisk tradisjon, og hvordan det jødiske folk har overlevd tross millennia av antisemittisk undertrykkelse. Moses var egypter, fant sine semittiske feller og påtvang dem sin strenge monoteisme tømt for magi og mystikk: intet efterliv og forbud mot gudsrepresentasjon. Semittene drepte Moses, glemte hele hendelsen, og forbandt seg med en annen stamme som tilba vulkanguden Yahweh og som tilfeldigvis hadde en annen Moses som leder. Tradisjon blander de to og ut kommer én Moses, én gud, én stamme. Men i henhold til Freud er der spor efter den opphavlige Moses og monogud. Sporene er ikke bare fra Bibelen selv, men også minner biologisk overført fra en generasjon til den neste. Arkivets feber har altså også et Freudiansk inntrykk.
Men hvordan avgjøre hva som er hva? Hvordan i det hele tatt få tilgang til det genuine arkiv som kunne overføre sann historisk kunnskap om opphavet og alle dets suksessive stadier?
I Bibelen står det at Moses ikke ble drept. At Gud, i form av en sky, selv grep inn overfor jødene og stoppet den ugjerning de var i gang med. Moses (og Aron) ble likevel ikke stenet til døds. Historikeren Yerushalmi hevder at hvis Moses faktuelt ble drept av hans forfedre, ville dette ikke bare ikke bli undertrykt men nettopp detaljert arkivert som det kvintessensielle og ultimate eksempel på Israels ulydighetssynd. At det altså ikke finnes et slikt arkiv om mordet på Moses.
Men medfører dette riktighet? Kunne det ikke tenkes at også intensjonen om å drepe Moses ville bli arkivert? Yerushalmi forutsetter nemlig en klassisk, men problematisk, distinksjon mellom, på den ene hånd, minnets handling og arkivering, og på den annen, undertrykkelse i betydningen represjon. Kan man, motsatt dette, som filosofen Derrida hevder, ikke godt tenke seg at man godt kan arkivere nettopp hva man utsetter for represjon, arkivere det mens man undertrykker det—fordi represjon allerede er en form for arkivering? Freud hevder at mordet på Moses effektivt produserte arkiver, dokumenter, symptomer i den jødiske hukommelse, ja, faktisk i menneskehetens minne. Om dette ikke kan leses av ordinære historikere, så kan psykoanalysen det.
Yerushalmi hevder betydningen av at jødene rent faktisk ikke drepte Moses. Hvilken betydning har denne vektlegging av det faktuelle egentlig? For intensjonen om å drepe var effektiv og fullbåren. For hadde Skyen ikke grepet inn ville jo jødene ha stenet Moses; intervensjonen kom utenfra, ikke fra jødene selv. Jødene gjorde alt de kunne for å få ham myrdet. Den psykoanalytiske logikk vil nettopp problematisere forskjellen mellom aktuell fullbyrdelse og fullbyrdet intensjon. Det ubevisste kjenner i hvert fall ikke forskjellen.
Ved å inkorporere den kunnskap brukt i referanse til det, vil arkivet forøke seg selv og øke sitt auctoritas. Men med samme slag mister arkivet sin absolutte og utenom-tekstlige autoritet det ellers gjerne hevdes ha. En objektivisering av arkivet vil aldri kunne gjøres restløst. Arkivaren bare produserer mer arkiv. Dette er grunnen til at arkivet aldri er lukket og låst. Arkivet åpner seg mot fremtiden, negerer sitt opphav. Arkivet er i sin egentlige karakter irradikalistisk. Derrida ønsker å åpne for en type Messianisitet uten Messianisme, en Messianisitet som ikke lenger plages av arkivets feber, men som åpner seg mot fremtiden-som-kommer. Her blir spørsmål omkring ’hva’ og ’hvem’ meningsløse. Den irradikale fremtid binder seg ikke til noe eller noen. Dette er da også Freuds intensjon med hans bok Moses og Monoteismen: jødiskheten overlever jødedommen. Jødiskheten er åpenheten henimot fremtiden.
”Thou art a Scholler; speake to it, Horatio.” Men hvem kan tale med spøkelser? Med arkivets spøkelser? Yerushalmi skriver:
”But are they [the last Marranos] really the last? History, as we have recently seen, is not always rational, it is rarely foreseeable. The future, in spite of appearances, always remains open. The historian’s task, luckily, is to try to understand the past. It is time for the historian to step aside to let the images speak.”
Arkivet gir oss Moses, Freud, Yerushalmi, Derrida. Og mange andre. Men fremtiden er ubestemmelig og uavgjørbar en abyme. Og denne fremtiden vil virke tilbake på arkivets evige vekst, og mer og mer oppheve sitt eget begrep. Det er ikke fortiden men fremtiden – hvis man kan tenke seg substantivet omgjort til et verb – ”fremtider.»
