Mennesket regnes som den eneste levende skapning på jorda som kan foreta valg og handling ved bevisst bruk av intellektet. I Store norske leksikon står det: «I Descartes’ filosofi er det bare mennesket som besitter den tenkende substans, res cogitans, og den utgjør, som hos Platon og Aristoteles, den «høyeste» del av menneskets sjel eller bevissthet, et standpunkt også Kant har».
Jeg har ofte stilt meg kritisk til en så kategorisk påstand. Det er riktigere å snakke om en gradsforskjell, en betydelig en sådan, i evnen til å resonnere mellom dyr og mennesker, snarere enn at dyr kun handler på instinkt mens mennesker nesten alltid bruker sitt rasjonale. Jeg observerte en maktkamp mellom den hvite påfuglhannen og kalkunhannen den 21. juni i år, der påfuglen ved hjelp av viljesbestemt tenkning fant ut et utspekulert knep som gjorde den fullstendig overlegen i luften og på vaglene.
Jeg har hatt påfugler og kalkuner gående sammen i hagen i 8 år. Dette har i og for seg gått greitt uten blodsutgytelser eller skader. De godtar hverandre i den forstand at de kan gå, sitte på vagle og spise sammen. De tolerer hverandre stort sett, men de liker hverandre ikke. I de tilfellene påfuglene klarte å jage kalkunene, ble de fornøyde. Og omvendt, klarte kalkunhannen å holde påfuglene unna maisen jeg strødde ut på plenen, ble han så kry at han nesten glemte å spise mais selv.
Dyr kan ikke være ondskapsfulle, men historien som følger nå, viser at de kan være både brutale og hensynsløse. Bronsekalkunen min hadde ruget på 13 kalkunegg like utenfor hagen. En gang om dagen kom hun inn for å drikke og spise mat. Påfuglen lusket bak henne og hun begynte å gå. Vanligvis stopper dette etter et par minutter, men denne gangen fortsatte han. Hun fløy opp på vagla, men han kom etter og hun fløy over på neste vagle, og han fløy og satte seg ved siden av. Hun fløy ned på bakken og opp i dvergbuskfurua. Han gikk rundt denne i en halvtime og lurte på hvordan han skulle få henne ned. Så fløy han opp på ryggen hennes og hun mistet taket og falt ned på bakken en snau meter under. Hun fløy tilbake til redet, og påfuglen feiret i seieren.
Men etter dette følte han seg tydeligvis uovervinnelig og forsøke seg straks på hannkalkunen. Den hvite påfuglen hadde gjort flere forsøk på å kreve herredømme, men kalkunhannen var for stor og kraftig på bakken. Påfuglen hadde antakeligvis innsett underlegenheten, men nå fløy han opp på vagla ved siden av kalkunhannen. Dernest gjorde påfuglen det samme vellykkede hoppet som på kalkunhunnen, men kalkunen ble stående på vagla. Påfuglen fløy straks opp på vagla igjen og hoppet opp på ryggen til kalkunen for andre gang, men denne gangen falt han to meter ned på bakken og slo seg. Kalkunen hadde knapt kommet seg på beina før påfuglen var etter den. Kalkunen har verken kondisjon eller styrke til å løpe fra en påfugl. Jeg ble nødt til å skille dem og sette kalkunen i innhegningen. Dagen etter, den 22.6, ble de stående overfor hverandre i 12 timer der bare hønsenettingen skilte dem. Hele tiden kom de med stadige skinnangrep og varslingslyder. Det var påfuglen som ville inn til kalkunen, ikke omvendt. En time før midtnatt fløy påfuglen opp på taket av uthuset og hoppet ned i hønsegården. Da tok jeg med meg mobilen og filmet denne snuttet, se her:
Resultatet var gitt. Kalkunen er som en tanks på bakken og påfuglen fikk så mye bank at han fløy rett over den to meter høye innhegningen. Men det tok ikke mer en ti minutter før han måtte prøve seg på nytt, men da var bare oppsynet av den store kalkunen nok til at den fløy ut igjen. Jeg ble likevel nødt til å selge påfuglene blant annet fordi denne påfuglen hadde lært seg å angripe kalkuner mens de sitter på vagle.
Ingen av påfuglene mine har tidligere innsett muligheten av å skremme kalkunen ved å gjøre et «tranehopp» på ryggen dens mens den sitter på vagle 2 meter over bakken. Det er slike historier som styrker teorien om fugler ikke bare handler på innstinkt, men lærer av erfaring som de kan bruke under andre forhold. Dette krever en viss form for resonnement. Det er mer risikabelt for påfuglen å gjøre denne akrobatikken i luften enn på bakken. Men i og med at kalkunen ikke har lengre svingfjær enn påfuglen, og veier tre ganger så mye (12kg), vil et ukontrollert fall lett kunne gjøre mye større skade for denne enn for påfuglen. Selv om fuglene ikke foretar så grundige avveininger som dette, må det likevel være et snev at egen tankekraft som styrer handlingsforløpet.
MARKERT RANG- OG HAKKEORDEN BLANT HØNSEFUGLENE
Hønene innser raskt sin underlegenhet og innordner seg kalkunene. Kalkunmor fikk 12 kyllinger ute i terrenget den 9. juli 2013. Kyllingene er svært tett knyttet til moren. Denne videoen ble tatt bare en dag etter at de ble klekket ut:
https://www.youtube.com/watch?v=9xzRZxOKEAY&feature=em-upload_owner
Da kyllingene var 10 uker gamle, viste de seg ganske krakilske. Det er en del av kalkunens innstikt og kalkunmor akseptert også denne slossingen, se denne videoen:
https://www.youtube.com/watch?v=YSsIVnL70UY&feature=youtu.be
I dag er kyllingene 19 uker gamle. Kalkunene går godt sammen. Riktignok kan det være uenighen om hvordan de skal sitte på vaglene, men ellers er det lite behov for hakking dem imellom. Den sorte minorka-høna sitter sammen med dem på vaglene. Kalkunene og kattene går også godt sammen. Men legg merke til at en av kalkunene hadde lyst til å hakke på pus. Kalkunfar sa i fra og jaget kalkunkyllingen som løp etter katta mi. Se Youtube videoen:
https://www.youtube.com/watch?v=4STSEyqHOuo&feature=youtu.be
