Vi vet så mye, men skjønner så lite.
Vi vet så mye om hvordan trærne virker. Hvordan vinden bærer.
Hvordan dyrene vandrer og vannet nærer.
Men hva det betyr for oss selv, det skjønner vi ikke.
Hvorfor forteller alle verdens urfolk den samme historien?
Historien om å samleve med sine omgivelser.
Hvor de anså sitt forhold til planter og dyr som personlige relasjoner.
Hvor de anså sin rolle og posisjon som en del av et kretsløp.
Et kretsløp som måtte hedres og opprettholdes med ydmykhet.
I tusenvis av år.
Vi forstår det, men vi skjønner det ikke.
Vi behandler det som romantisert overtro.
Hva har vi oppnådd og hva har vi mistet i vårt pur unge individualistiske samfunn?
Vi har lært så mye, oppnådd så mangt, men vi skjønner ikke lenger.
En som skjønner mer enn meg sa at det handler om ansvar.
At man tar ansvar for en gave, men ikke for en vare.
Men vi anser ikke det som naturen gir oss som en gave lenger, men som en vare.
I all vår bekvemmelighet hvor ingenting lenger må kjempes for.
Og der mister vi oss selv, i mangelen av følelsen av ansvar og dermed evnen til å ivareta.
Vi slutter å lytte, til dyra, plantene, været og oss selv.
Den personlige relasjonen blir brutt og kretsløpet opphører.
Jeg leser stadig om at vi skal redde naturen med teknologi og innovasjon.
Som om den er noe utenfor oss selv.
En ting vet jeg at vi ikke har skjønt.
Det handler ikke om å redde naturen, det handler om å redde oss selv.
Teksten er inspirert av:
Fra redaksjonen. Profilert Myriams litteraturspalte. Først publisert på Thomas Malmes blogg Dypdykk. Foto:
Foto: Jens Lelie på Unsplash
Vil du skrive innlegg på Debatt1? Velkommen!
Send til
