Bokanmeldelse
Om forfatteren
Camilla Grebe har skrevet en lang rekke kriminalromaner, noen alene, og noen sammen med søsteren sin, Åsa. Likevel er hun et helt nytt navn for meg. Nå har jeg lest hennes ferske roman som nylig er oversatt til norsk, «Alle lyver.» Det kommer ikke til å bli den siste jeg leser av henne!
Svenske Camilla Grebe er født i 1968, og sammen med søsteren Åsa Träff debuterte hun som forfatter høsten 2009 med kriminalromanen En slags fred, den første i serien om psykologen Siri Bergman. Den andre boken i serien, Bitrere enn døden, ble utgitt våren 2011, og den tredje boken, Før du døde, våren 2014. De to sistnevnte bøkene ble begge nominert til Svenska Deckarakademins pris for beste svenske kriminalroman.
I 2016 utkom Når isen brister, den første boken der hun ikke skriver sammen med andre. Denne boken er hittil oversatt til 22 språk. Deretter fulgte Husdyret, som ble kåret til årets beste krim 2017 i Sverige. Dvalen ble utgitt i 2019 og Skyggejegeren i januar 2020. For Skyggejegeren ble hun også tildelt Glassnøkkelen og er dermed den tredje forfatteren som har vunnet Glassnøkkelen to ganger.
Om hennes ferskeste bok «Alle lyver» skriver Gyldendal forlag:
Alle lyver. En familie i fritt fall.
Maria er heldig, og hun vet det. Hun trives i jobben som lærer, hun elsker sønnen sin, sin nye mann Samir og – som oftest – bonusdatteren Yasmin. Men når Yasmin sporløst forsvinner en desembernatt og Samir blir anklaget for å ha drept sin egen datter, raser Marias tilværelse sammen.
Ingen kan vel drepe sitt eget barn? I alle fall ikke mannen hun elsker og kjenner så godt?
Alle lyver handler om den fine linjen mellom løgn og sannhet som vi stadig balanserer på. En besettende kriminalroman og en skildring av en familie i fritt fall.
Velskrevet krimbok med uventede vendinger
Alle lyver er en krim, men i like stor grad også en bok om venner og familierelasjoner. Eller kanskje man heller burde kalle det en familietragedie? For her går det meste til helvete, og tittelen samstemmer virkelig med innholdet. Absolutt alle lyver.
Romanen starter rolig. Vi er tjue år tilbake i tid, og Maria – som er den vi blir best kjent med i denne romanen som har hele fire «jeg-fortellerstemmer» – lever et tilsynelatende lykkelig liv sammen med sin fransk-marokkanske mann Samir, hennes tiårige sønn Vincent som har Downs syndrom, og Samirs 16-årige datter Yasmin.
Riktignok skurrer det litt i forhold til bonusdatteren, det skjønner vi allerede på de første sidene, og det forsterkes ytterligere da Yasmin forsvinner. Vi snakker om en tenåring som tydelig ikke har vært bare enkel, men hvilken tenåring er nå egentlig det? Og er det ikke like mye Marias skyld? Eller kanskje Samir, muslimen? Hva synes han egentlig om datterens stadig mer utsvevende livsstil? Selv om han virker liberal, så er han det kanskje ikke, innerst inne?
Da Yasmin forsvinner, sprekker fasadene. Politiet finner flere av tingene hennes på en klippe ved havet i Stockholm. Et avskjedsbrev, puttet ned i den ene etterlate støvelen hennes, tyder på at hun har begått selvmord, men snart kommer Samir i politiets søkelys. Bevisene blir stadig sterkere, og han blir siktet.
Vi møter de involverte personene både i nåtid og den gangen tragedien skjedde, for 20 år siden. Alle hovedkarakterene har sin egen jeg-stemme, alle får de fortelle sin egen versjon.
Maria, som først stoler 100 % på ektemannen Samir, men snart blir fylt av stadig større tvil.
Sønnen hennes, Vincent, kun ti år og med Downs syndrom, men like fullt gammel nok til å holde på hemmeligheter.
Gunnar, den pensjonerte politietterforskeren med et nevrotisk behov for å nedlegge damer. Såpass voldsomt at han til tider nærmet seg karikaturen og var på grensen – eller over – det som føltes troverdig.
Yasmin, 16-åringen som veltet den første monopolbrikken og fikk alt deretter til å velte. Oppslukt av sorg, skam, selvbebreidelse og skyld. Og som alle rundt henne. Løgn.
Sakte trekkes tråden sammen og den viser seg å involvere langt flere personer enn først antatt. Romanen tar stadig nye og uventede vendinger. Det er komplekst, umulig å forutse (i hvert fall for denne leseren), men handlingen er likevel enkel å følge. Språket er tidvis vakkert og poetisk, men mest av alt effektivt og handlingsrettet. Etter de litt rolige førstesidene, er det knapt en dødperiode, ingen kjedelige transportetapper. Spennende, velskrevet, med et gjennomarbeidet plott.
Ah! Jeg er imponert!
Terningkast 5+
Myriams litteraturspalte. Først publisert på https://bjerkli.wordpress.com/2021/07/12/alle-lyver-mitt-forste-mote-med-camilla-grebe/
Vil du skrive en bokanmeldelse eller om andre tema på Debatt1?
Send til
Velkommen!
Din mening gir mening!
