Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har lest noen av Harlan Cobens bøker, men etter å ha virkelig gledet meg over Netflix-serien «The Stranger», 
fikk jeg lyst til å gi ham et nytt forsøk. Da var det nærliggende å begynne med hans siste bok, «Datter savnet.» En roman mange anmeldere hevder er hans aller beste bok.
Harlan Coben er bosatt i New Jersey med kone og fire barn. Han har solgt over 70 millioner bøker og er tidenes første forfatter som har mottatt alle de tre største krimprisene i USA. Han har tronet på bestselgerlistene over store deler av verden, og står også bak en rekke vellykkete film- og TV-satsninger.
Forlaget om boken:
Simons tenåringsdatter Paige er avhengig av stoff, og typen sin, som mishandler henne. Paige har rømt hjemmefra, og hun har gjort det helt klart at hun ikke ønsker å bli funnet. Ved en tilfeldighet støter faren på henne i Central Park, der hun står og spiller gitar. Hjertet hans går i tusen knas, for hun er ikke den jenta han husker. Den unge kvinnen han ser, lever på randen, skrekkslagen og jaget.
Simon tar seg ikke tid til å tenke, men går bort til Paige og trygler henne om å bli med hjem. Da hun løper, følger han etter. Paige leder ham inn i en mørk og livsfarlig verden, og før han aner det, er både han og familien i fare. Men for å beskytte datteren mot ondskapen, må han selv tåle å møte den ansikt til ansikt.
Bra tema
Tematikken er interessant og opprørende. En ulykkelig far som ikke klarer å slutte å lete etter sin elskede, narkomane datter. Paiges mor derimot, virker i utgangspunktet merkelig uinteressert. Hun mener at datteren er voksen og kommer til å komme tilbake når hun selv ønsker det. En dag ser faren Paige spille gitar for noen småslanter på gata. Han følger etter henne når hun er ferdig med å spille og prøver å overtale henne til å komme hjem igjen. Hun flykter og Simen havner isteden i slagsmål med kjæresten hennes. Og derfra går ting fra ille til verre for den ulykkelige og desperate faren …
Vi møter brutale narkoselgere, familiære løgner, leiemordere, en tvilsom sekt, politifolk på villspor og en fortvilet familie. Plottet er slett ikke dårlig. Historien tar stadig nye vendinger, sporene endres, dramatikken øker, det er snakk om liv eller død. Mye død.
Så hvorfor er jeg ikke begeistret?
Jeg tror det er fordi at med unntak av Simon, den desperate faren, så kommer jeg ikke under huden på karakterene. Jeg leser en bok der målet er å finne en ung, skakk-kjørt jente, men jeg bryr meg egentlig ikke om henne. Heller ikke om moren hennes og de mange andre bikarakterene som dukker opp. Selv om språket er velskrevet og effektivt og klart viser at vi snakker om en dreven forfatter, er det noe merkelig uengasjert med boken. Coben skriver om en rekke følelser, sorg, kjærlighet, sinne, frykt og savn … Jeg leser om dem, men – med unntak av scenene der faren er desperat og rasende – så føler jeg dem likevel ikke.
Jeg greier heller ikke helt å tro på alle vendingene plottet tar, og selv om det skjer mye – kanskje for mye? – så er deler av romanen periodevis rett og slett kjedelig. Handlingen skifter mellom full gass og temmelig langtekkelige partier, noe som gjorde at boken ble lagt vekk en rekke ganger før den var ferdiglest. At slutten også ble i overkant forutsigbar, hjalp selvfølgelig heller ikke på helhetsinntrykket.
Beklager, men som dere skjønner, dette var ikke en bok jeg falt for. Jeg håper derfor at de som hevder at dette er Harlan Cobens beste bok, tar feil. Vi snakker tross alt om en forfatter som har solgt over 75 millioner bøker. Da bør han ha skrevet noe bedre …
I utgangspunktet hadde jeg mest lyst til å la terningen lande på en treer her, men siden jeg er åpen for at det kan være jeg som hadde for høye forventninger på grunn av forhåndsomtalen og begeistringen over «The Stranger», så lar jeg tvilen komme forfatteren til gode. Terningkast fire.
Myriams litteraturspalte. Først publisert https://bjerkli.wordpress.com/2021/04/26/harlan-cobens-beste-bok-forhapentligvis-ikke/
