Om politiarbeid i virkeligheten og i krimbøker
Har du fulgt med på Baneheiasaken?
Det har jeg. Jeg husker den helt fra de to jentene forsvant til de ble funnet drept. Det var sommeren 2000. Vi var ikke «vant til» slik den gangen, hele Norge fulgte med.
Da de to guttene ble arrestert fire måneder senere, var jeg overbevist om at de var skyldige. Politiet virket skråsikre, det var ikke rom for tvil. Viggo Kristiansen ble framstilt som et monster, Jan Helge Andersen som en litt stakkarslig pusling som hadde blitt lurt og truet med av kameraten sin. Jeg tror de aller, aller fleste oppfattet det som en udiskutabel sannhet den gangen.
Hvis det nå virkelig viser seg at Viggo blir frikjent, så ser vi et av norgeshistoriens verste justismord. Viggo Kristiansen hadde en forhistorie som overgriper, det gjorde det lett for alle oss andre å tro på monsterframstillingen. Det gjør ham likevel ikke automatisk skyldig i mord https://www.msn.com/nb-no/nyheter/norge/eksperter-om-baneheia-saken-Spent-om-det-blir-ny-rettssak/.
Politiet burde ha gjort en langt grundigere jobb med å sjekke de uklare punktene, DNA-«beviset» og mobildekningen, allerede den gangen. Det skal ikke være slik at alle indiser som styrker saken deres tas med, og de som peker på det motsatte, blir underkommunisert. Det bør heller ikke være slik at forklaringen til en som kan oppnå kortere straff ved å lyve, skal være nok til å få noen dømt. Spesielt ikke når forklaringen har vært så «vinglete» som i Andersens tilfellet. Enda mer suspekt blir det, når det kan virke som om det var politiet selv som satte Andersen på ideen om å servere dem Viggo Kristiansen som en dominerende medskyldig.
Media – som ofte kaller seg den fjerde statsmakt – burde selvfølgelig også ha visst bedre enn å sluke åte rått og presentere alt politiet fortalte videre som en udiskutabel sannhet, allerede lenge før rettsaken kom opp.
Jeg skal ikke ta stilling til skyld eller uskyld. Utfallet av gjenopptagelsen – dersom det i det hele tatt blir noen ny rettsak – er fremdeles ikke gitt. Men Viggo Kristiansen hadde i realiteten ikke en sjanse til å få en rettferdig rettsak. Ikke engang advokaten hans virket særlig ivrig etter å få han frikjent.
Andre saker
Dette er dessverre ingen enestående sak. Både Fritz Moen, Fredrik Fasting Torgersen, Per Liland som alle satt en årrekke i fengsel før de ble kjent uskyldige. Selv er jeg ikke spesielt imponert over dyktigheten til etaten, og i motsetning til mange andre damer er jeg heller ikke spesielt begeistret for menn i uniform. Det er noe med det å gi vanlige folk makt, det er altfor mange som faller for fristelsen å misbruke den. Det har vi nok av eksempler på. Spesielt fra USA, men også fra mer hjemlige forhold, f.eks. når det kommer til narkomane, mørkhudede, prostituerte eller andre som allerede har falt litt utenfor samfunnet.
I tillegg virker det ofte som om det å få noen domfelt, er viktigere enn å få avdekket sannheten, og ved senere tvil blir prestisjefallet så stort at de heller prøver å hindre innblikk, enn å rette opp eventuelle feil og søke rettferdighet.
Når det er sagt, så finnes det selvfølgelig mange sympatiske politifolk der ute. Menn og kvinner som valgte yrket fordi de ville gjøre godt. Redelige mennesker, med et ønske om å bidra positivt til samfunnet. Noen greier å holde ryggen rak og samvittigheten ren.
Politi i krimbøker
Så når jeg først måtte ha med en politimann i bøkene mine – når noen dør har jo de uniformerte en tendens til å dukke opp – ville jeg lage en real kar. Håkon Haakonsen er en slik. Riktignok ikke perfekt, også han har gjort noen overtramp. I Lille Linerle viste han meg – og dere som har lest boken – at han verken taklet kvinnemishandlere særlig bra, eller orket å sende kvinnen han elsket i fengsel. Men alt i alt, Håkon er en skikkelig fyr.
Han vokste opp med en far som også var politimann, Faren hadde ambisjoner om å bli sjef og var godt likt på jobben, men hadde hang til alkohol og voldsbruk på hjemmebane. Kanskje er det oppveksten til Håkon som gjør at han selv er lite opptatt av status og fasade, og har hjerte for de som har havnet utenfor? Jeg liker å tro det.
Han tjenestegjorde først i Oslo, men etter hvert som det kriminelle miljøet i hovedstaden ble tøffere, ønsket han seg tilbake til hjembyen Sandefjord, med mindre narkotika, drap og gjengproblematikk. Der heier han på Sandefjord fotball, spiser altfor mye take away, besøker den demente moren sin minst en gang i uken og har overhodet ingen ambisjoner om forfremmelse. Han trives i den rollen han har. Noen synes han er litt treg, jeg tenker at det er nettopp det som gjør ham realistisk.
Politi i virkeligheten
Politi man møter i romanform er ofte effektive, får ting gjort, og tar kanskje snarveier for å komme i mål. I virkeligheten kan det selv i alvorlige overgrepssaker ta uker og måneder før et vitne blir innkalt til avhør, det skrives milevis med rapporter, og mindre saker blir henlagt omtrent før de er anmeldt. Og hvis personene det gjelder, slik det ofte gjør i mine bøker, er folk som har vært på kant med loven før, alkoholikere, narkomane eller prostituerte, havner de sjelden først i køen.
Det finnes en rekke merkelige saker der mye tyder på drap, men som blir henlagt som selvmord uten skikkelige undersøkelser. Selv den tragiske saken med lille Christoffer som ble drept av stefaren sin etter å ha blitt utsatt for en rekke tilfeller av vold i Kodal i Vestfold, ble først henlagt som selvdrap. Saken med Monika Sviglinskaja på åtte år som ble funnet død med et belte rundt halsen i Sund på Sotra 14. november 2011 er et annet eksempel. Til tross for tydelige tegn på innbrudd og en forsvunnet mobiltelefon, ble konklusjonen først at hun hadde tatt livet av seg. Den saken ble tatt opp igjen takket være ytre press, og den skyldige ble til slutt fengslet.
Det har ikke skjedd i saken med Ragnhild Sandvoll som ble funnet død i en fryser i Vest Agder. En kvinne på 44 år med en fortid som pillemisbruker, som blant annet led av klaustrofobi ble funnet død i en fryser med skader i ansiktet og en snor rundt håndleddet. Maten som hadde vært i fryseren ble aldri funnet og på toppen av fryseren sto det en pappeske. Politiet konkluderte raskt med at det var selvdrap. Redaktørene mine ville aldri latt meg slippe unna med en så tynn forklaring i en roman.
Det finnes dessverre mange eksempler på slike saker. Hvor mange sprøytenarkomane har «fått hjelp» til å forlate livet? Det vet vi lite om, fordi sakene nesten alltid blir henlagt som en vanlig overdose, uten politietterforskning overhodet. Har du havnet på utsiden av samfunnet, er du så og si rettsløs.
Alle mine skjønnlitterære bøker har så langt handlet om «outsidere.»
Marianne i Cyprianus, en nyinnflyttet jente uten venner. Mickel i Mickel i mål, klassens korteste gutt. Mari i Lille Linerle, en ensom jente, datter av en fattig alenemor. Aleksander og Stella i Stella Polaris, to alkoholiserte mennesker med en broket oppvekst. I Djevelens yngel, der vi møter igjen både Stella, Mari og Sissel, og ser hvordan fedrenes synder preger sønnene deres.
Min neste bok, «Engelens fall», som er planlagt i juni, er intet unntak. Der forsvinner en narkoman stripper og prostituert. Stort lenger ned «på rangstigen» er det kanskje umulig å komme?
Håkon Haakonsen begynner tidlig å etterforske saken. Det er mulig politimannen min er litt satt og treg, men han gjør ikke forskjell på folk. I romanform er det nærmest en selvfølge, men i virkeligheten? Hvor lang tid ville det tatt før politiet hadde orket å engasjere seg? I letingen etter en narkoman jente med en utsvevende livstil?
Beklager til mine politivenner, men jeg tror neppe jeg kunne ha skrevet en bok om etterforskningen slik den ville foregått i virkeligheten. Det ville antagelig endt opp som et knapt halvfullt A4-ark, en liten linje i statistikken…
Det er dessverre forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, også i 2021.
Profilert, Myriams Litteraturspalte. Innlegget er i noen grad tilpasset D1. Først publisert på https://bjerkli.wordpress.com/2021/02/23/et-nytt-justismord.
