For at leseren skal bli skikkelig kjent med karakterene i boka di, må du kjenne dem skikkelig godt selv.
Høres det ut som en selvfølge? Da vil du bli overrasket over hvor mange forfattere som bare kjenner karakterene sine ganske overfladisk.
Brune øyne, mørkt hår, 180 cm, muskuløs. Ok, det er muligens greit nok dersom du skriver på den neste 50 shades of grey. Men ellers? Beklager, det holder ikke.
Jeg har også slurvet der. Siden jeg ikke er overvettes imponert over politi i virkeligheten, var jeg ikke veldig opptatt av politimannen i min første bok, Lille Linerle. Faktisk ville jeg egentlig ikke ha med politi i boka overhodet, men det er rart med det. Når folk blir kidnappet og dør, har de uniformerte en tendens til å dukke opp…
I Lille Linerle kjente jeg lille Mari ned til hennes minste tånegl. Jeg kjente moren hennes, Sissel. Jeg kjente advokatmannen hennes, Petter, så godt at slagene Sissel mottok, fikk gamle arr til å verke også hos meg. Men politimannen Håkon Haakonsen visste jeg nesten ikke noe om.
I neste bok, Stella Polaris, ble jeg litt bedre kjent med ham, men først i bok nummer tre Djevelens yngel, begynte jeg virkelig å like ham. Noe som er snodig, siden han og kollegaen hans, Anders, var de to eneste skikkelige personene i de to foregående bøkene. Alle de andre karakterene mine hadde til dels ganske stykke skyggesider, mens Håkon var en redelig fyr. Kanskje ikke verdens dyktigste politimann, men en ærlig fyr som gjorde så godt han kunne. Han burde derfor vært den jeg likte best. (Jeg innrømmer det gjerne, det er ganske sikkert egne fordommer som gjorde at det tok meg tre bøker å bli skikkelig kjent med ham. Han var tross alt politi. Dessuten, «alle» damer vet jo at det er drittsekkene som er mest spennende …)
I Djevelens yngel endret det seg. Jeg begynte å like ham. Dermed ble jeg også nysgjerrig på hvem han egentlig var, denne trauste politimannen fra Sandefjord. Heldig for ham, for dermed er han også med meg videre i den boken jeg skriver på akkurat nå. For hvorfor skal jeg finne opp en ny politimann, når jeg endelig har truffet en jeg liker?
Det er to grunner til at det er viktig at forfattere selv kjenner karakterene sine. Den første er fordi det må til for at leseren skal bli kjent med dem. Hvis leseren ikke engasjerer seg i personene i en bok, er sjansene store for at de ikke liker den. Kanskje ikke engang gidder å lese boka ferdig…
Boka blir bedre dersom du greier å gjøre karakterene dine levende, og for å greie det så MÅ du kjenne dem.
Den andre grunnen er at det gjør det enklere for deg som forfatter. Hvis du kjenner den du skriver om, så vet du hvordan personen tenker, reagerer, handler. Du trenger ikke fundere over det i hvert enkelt tilfelle. Det blir som med søsteren din. (Tenkt tilfelle selvfølgelig, jeg kjenner henne ikke.) Du VET at søsteren din skriker når hun ser en edderkopp, at hun ikke liker oliven, har blått hår, digger dårlig popmusikk, kjører en gammel Saab og foretrekker å gå i fargerike klær. Du VET når hun er født, hvordan hun var som barn, hva slags hobbyer hun har, at hun bruker en evighet på badet hver morgen, hva slags menn hun faller for. Og siden du VET det, kommer det helt av seg selv når du skriver om henne. Lett som en plett!
Det betyr IKKE at du skal skrive ALT du vet i boka di! Selv søstre har rett på privatliv…
Så hvordan blir du kjent med karakterene dine? Det finnes flere veier til Rom.
Den enkleste er å stjele identiteten til en ekte person du allerede kjenner. Endre litt på navn, litt på utseende, og bruke hen som utgangspunkt. Eller spørre vedkommende om lov til å bruke hen, mange synes det er stas å få være med i en bok. Da trenger du ikke engang endre noe. (Men hvis det er en venn du ønsker å beholde, bør hen kanskje ikke være den verste skurken i historien…)
Den andre muligheten er å intervjue karakteren din. Hva drev han med som barn, hvilke skoler gikk han på, mobbet eller ble han mobbet, hva het den første kjæresten? Har hun vært gravid, skilt, er hun hetero, lesbisk eller bifil? Hva er karakteren din redd for, hva elsker hun å gjøre, hva bruker hun penger på? Har han noen gang blitt tatt av politiet, begått en ulovlighet, slått noen? Hva skjuler de av hemmeligheter?
Rett og slett stille alle tenkelige og utenkelige spørsmål, gjerne også spørsmål du vet at du ikke kommer til å få bruk for i boka.
Først når du selv ser personen levende for deg, vil personen bli levende også for leseren!
Lykke til!
Først publisert på https://bjerkli/2020/03/27/100-skrivetips-for-amatorer-18/
Fra redaksjonen. Profilert Littaratur. Foto: Zoltan Tasi on Unsplash.
Myriam H Bjerkli har utgitt tilsammen 7 bøker. For flere skrivetips se Mer fra forfatter her på D1 eller besøk hennes egen blogg for mer!
Vil du skrive innlegg på Debatt1 registrer deg på siden og publiser helt selv, eller bare send ditt innlegg til så publiserer vi for deg!
Velkommen!
