Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva

Den første artikkelen jeg vil anbefale er fra Fossemøllen II etter Olterudelva, som må være det mest spennende elvestrekket på Toten nest etter Kvernumsstrykene på Skreia, som jo var Fossemøllen I. Det var herfra min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) kom til Grythengen, for å nyttiggjøre sine nedarvede vannkraftskunnskaper i Olterudelva under storgarden Grythe.

Vandringen begynner nede ved steingjerdet til Per Post, som består av stein fra potetåkeren hans, og avsluttes ved det gamle elveleiet, hvor elva på dramatisk vis endret leie på 50-tallet. Mellom her er ruiner fra vannkraftsindustri, rydningsrøyser, stier, ei fredet bjørk og barndomsbakken til Roger Ruud, for å nevne noe.

Alt avhenger nå av skjermingsvollen. Får jeg ikke denne går lufta ut av meg, og de siste minnene etter den engang så stolte fossemøllingsslekta vil visne hen for alltid.

Dessverre sviktet kommunen sin plikt til å ivareta dette umåtelig viktige elvebruket, slik at jeg ikke kunne leve som retrovativ kulturbærer av stedet. En ufattelig tragedie! Får jeg ikke realisert denne kulturvandringen vil tragedien dobles, minst!

Det er klart at i herr Fossemøllens kulturskog skulle vandret beitedyr, og skovlhjulet skulle gått for full musikk i hans vannkanal. Og jeg skulle sittet under furua over Grythengen og skuet utover dette rurale paradiset. Men det hele gikk tapt til det suburbane, på samme vis som vår fortapte nasjon.

La oss nå allikevel glede oss over vandringen etter Olterudelva, akkompagnert av mine flotte fotografier, og håpe kommunen tar til fornuft og hjelper meg til å etablere Totens flotteste kultursti her.

Min visuelle kulturvandring ligger i WordPress og begynner med et skikkelig lysbilde-show. La deg rive med, og trå forsiktig så du ikke vrikker anklene 😉

Det gamle elveleiet hvor Olterudelva rant lystig fram til den på dramatisk vis endret leie på 1950-tallet. De natur- og kulturhistoriske verdiene etter Fossemøllen II må være de rikeste etter noe elvestrekke på Toten nest etter Kvernumsstrykene, hvor garden Fossemøllen lå.

Kulturvandring etter grenda til Totenåsens apostel

Neste artikkel tar deg med videre oppetter Olterudelva, opp til Nygardseterdammen, et mytisk sted i min barndom. Herfra går turen opp til Holmstadengen, hjemmet til Totenåsens apostel, hvor han fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Totenåsens apostel må være Totenåsens mest fascinerende personlighet gjennom alle tider, og representerte en unik grendekultur rundt åsen som dessverre har blitt neglisjert til fordel for storgardene nede i bygda. Men det var her i steinrøysa oppunder Totenåsen vi fant hva som kanskje var det det aller ypperste av norsk grendekultur!

Nå har denne unike grendekulturen blitt forvandlet til en meningsløs forstad av Los Angeles. Akk og ve! Totenåsens apostel ville kledd seg i sekk og aske og funnet fram klagesangene var han kommet tilbake til grenda si i dag. Han som sang så lystig fra Pris Herren på stabburstrappa til Grythengen sammen med min oldefar, mens de nøt den vakre solnedgangen over Øverskreien.

Men minnene har vi fremdeles. Så la oss glede oss over hva som var og forbanne hva vi har blitt, og håpe vår komfortkultur snart vil visne hen og dø for alltid på historiens skraphaug. Slik at vi på nytt kan entre en verden formet av menneskehender!

Bildet er tatt i krysset ovenfor Holmstadengen, hvor vennefølgene fra Kolbu og Hurdal møttes og forentes med Totenåsens apostel, før de fortsatte sin muntre ferd ned til Skreiens bedehus.

Her kom emissær Dahl hjem etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste opp i hans fotefar rundt åsen. Det er som om man kan se ham for seg der han i yr glede løfter armene med bibelen i høyre hånd, og takker sin Gud for dette vidunderlige stedet!

Et kulturhistorisk identitetstap

Etter å ha fullført vandringen etter grenda til Totenåsens apostel M.J. Dahl, håper jeg du nå forstår hvilken uvurderlig grendekultur som her har gått tapt. Min livsgjerning var som kulturbærer av herr Fossemøllens øyensten, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, Fossemøllen II. I sannhet, intet sted ser vi klarere etterkrigsgenerasjonens «Ecocide, Culturecide and Civicide» enn nettopp her i ytterkantene av Toten. Generasjonen som glemte å se seg bakover!

Artikkelen ble løftet fram hos Debatt1.

Den minste av edelsteiner, diamanten, er også den mest verdifulle. Husmannsplassen Grythengen var en diamant vi har mistet, og med dette ble vår nasjon vesentlig fattigere.

Hvem bor i bygda?

De som har sett Adam Curtis mesterverk av en dokumentar «The Century of Self» vet at etterkrigsgenerasjonen ble manipulert til hjernedøde konsumenter, hvor den norske landsbygda ble opphøyd til det ultimate konsumentprodukt av General Motors gjennom PR-industriens far Edvard Bernays. Alt for å gjøre oss totalavhengige av bilen! Det var selvsagt kraftige saker som måtte til for å få en hel generasjon til oppriktig å tro at de tjente landet ved å partere og drepe våre mange kulturgårder, for å ofre dem til den suburbane bunkeren fra Amerika. Den suburbane bunkeren, bilen og kjøpesenteret er konsumentkulturens hellige treenighet. Vi har forfalt fra å være en kulturnasjon til å bli Kjøpesenterlandet!

Artikkelen ble fremhevet som en «Hot Spot» hos Debatt1.

Det rurale Norge er ikke lenger like idyllisk som hva der kan synes ved første øyekast. Dette er subeksurbia!

Herr Fossemøllens øyensten

Min første artikkel er fremdeles den beste, en kjærlighetserklæring, et mesterverk. En svanesang hvor jeg forsøker å se for meg min elskede i hennes ungdom. En ulykkelig kjærlighetshistorie. Min sorg over å ha tapt henne er omvendt proporsjonal med den lykke min tippoldefar kjente da han vant hennes hånd.

Essayet er publisert hos Kulturverk, en noe oppdatert utgave kan leses hos PermaLiv.

Tunepletreet skal være godt over 100 år gammelt. Når jeg spiser av dets frukter er det som å kjenne sødmen av min elskede i hennes ungdoms vår, de samme eplene som herr Fossemøllen selv spiste av i sin alderdom. Et kunnskapens tre.