”Illusjonen om valgfrihet er en av de viktigste av illusjonene, trikset over alle triks for den vestlige måten å leve på i sin alminnelighet og for det vestlige demokrati i særdeleshet [- – -]
Oppgivelse av denne illusjonen til fordel for realisme i forhold til det historisk gitt og skjebnebestemte ledet vårt samfunn først til refleksjoner om dets spesielle, suverene form for demokratisk utvikling og deretter til fullstendig tap av interesse for diskusjoner om hvordan demokratiet burde være og om demokrati i det hele tatt var ønskelig.”
Denne provoserende påstanden ble fremført av Vladislav Surkov, tidligere nestleder for presidentadministrasjonen og sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike personene i russisk politikk, i artikkelen ”Putins langvarige stat”, publisert i den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta 11. februar 2019. Ifølge Surkov, som er mest kjent for at han på midten av 2000-tallet tok til orde for at Russland burde skape sin egen, suverene form for demokrati, har Putin klart å skape en unik form for stat som svarer til det russiske folks behov, kultur og historiske erfaringer.
Grunnlaget for denne staten – som ifølge Surkov vil overleve Putin og prege Russlands utvikling i mange tiår fremover, ja kanskje resten av århundret – er Putins evne til å forstå hva folket ønsker og å handle i samsvar med folkeviljen. Det eneste som betyr noe i Putins form for stat, er opprettholdelse av kommunikasjonen mellom Putin og befolkningen. Alt som bidrar til denne kommunikasjonen, blir styrket. Alt som hemmer den, blir bekjempet.
Formelle demokratiske spilleregler, derimot, betyr ikke noe særlig. Det er noe man bekjenner seg til fordi tilnærmet alle i dagens verden bekjenner seg til disse spillereglene, og fordi man ikke ønsker å atskille seg fra eller å provosere de andre.
At Putins form for stat vokste frem som en slags naturnødvendighet skyldes ifølge Surkov forholdet mellom stat og samfunn i Russland.
I Vesten oppdager folk til sin forferdelse at de ikke lever i et demokrati, men at de styres av en slags ”dypstat” som gjør at valg og andre demokratiske prosedyrer betyr lite. I Russland, derimot, har det aldri vært noe skille mellom en demokratisk fasade og en ”dypstat”. Tvert imot har den russiske staten til alle tider åpent og ærlig fremtrådt som en maktstat hvis primære oppgave har vært å kontrollere et enormt, tynt befolket territorium. Det som derimot finnes i Russland, er et ”dypfolk”.
Folket, massene av vanlige mennesker er den virkelige kraften i samfunnsutviklingen. Eliten kan sette i gang de forskjelligste politiske prosjekter – konservatisme, liberalisme, sosialisme eller hva det enn måtte være. Men før eller senere må den vende tilbake til folket og dets verdier og oppfatninger.
Hva slags verdier folket har og som eliten i det lange løp er tvunget til å virkeliggjøre, utdyper Surkov ikke i sin artikkel.
Å kommentere en så abstrakt politisk artikkel er vanskelig. Men det må like fullt være lov å komme med noen strøbemerkninger.
Styrken ved Surkovs artikkel er at den peker på kjernen i den form for stat Putin har bygget opp, nemlig at den er basert på Putins nærmest magiske evne til å forstå hva som rører seg i folkedypet og å formulere en politikk som sammenfaller med ønskene til det store flertall av befolkningen. Så lenge ledelsen i en stat forstår hva folket ønsker og er klok nok til å la seg lede av folkeviljen, vil forholdene i staten være harmoniske, uavhengig av hva slags konstitusjonelle ordninger den måtte være basert på. Men dersom lederne ikke forstår eller ikke tar hensyn til folkeviljen, vil resultatet bli konflikter og oppløsning selv om all verdens demokratiske spilleregler overholdes.
En annen styrke ved Surkovs artikkel er dens ærlighet. Surkov hevder ikke at Russland har en bedre form for demokrati eller er mer demokratisk enn Vesten. Tvert imot sier han at demokrati er en illusjon, og at det eneste fortrinn russerne har, er at de har sluttet å tro på denne illusjonen. Direkte innvirking på politiske beslutninger har vanlige mennesker kun unntaksvis selv i de mest fullkomne demokratier. Og valg og andre demokratiske prosedyrer er ofte ikke mer enn rituelle handlinger. Det maksimale befolkningen kan håpe på, er at den politiske eliten er klok nok til å ta hensyn til folkeviljen, slik Putin gjør.
Svakheten ved Surkovs analyse er at den ikke sier noe om hva en skulle gjøre dersom Putin opphørte å handle i samsvar med folkeviljen. Knapt noen tror på demokrati i den betydning at vanlige mennesker bestemmer de politiske beslutningene som til enhver tid fattes. Men demokratiet utgjør allikevel en form for sikkerhetsventil: Dersom eliten legger seg fullstendig ut med folkeviljen, er det mulig å bytte ut i det minste de mest upopulære representantene for eliten ved hjelp av stemmeseddelen. Å avskrive demokratiet fullstendig slik Surkov gjør, er ikke uproblematisk.
En annen svakhet ved Surkovs analyse er at den ikke tar for seg den sannsynligvis største svakheten ved det politiske systemet Putin har bygget opp, nemlig suksesjonsproblematikken. Nesten all makt i dagens Russland er konsentrert hos og utgår fra Putin. Hvordan denne makten, som primært består i personlige lojalitetsbånd, skal kunne overføres til en annen person fremstår som uklart. Med godt politisk håndverk og en god porsjon flaks vil det kunne være mulig å overføre makten til en ny ”Putin” som også evner å styre i samsvar med folkeviljen. Men det er ingen garanti for at dette skal lykkes. Og påstanden om at Putin har skapt en form for stat som vil bestå i mange tiår fremover eller lenger, fremstår dermed som ønsketenkning.
Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn, Hotspot. Innlegget var først publisert med tittelen «Putins stat», på Nistads egen side https://nistadblog.wordpress.com/2019/02/22/putins-stat/
Det norske demokratiet er basert på at folket gjennom valg gir sin tilslutning til ulike politiske partiers program, og forutsetter at det eller de partier som får flertall ved valg, faktisk gjennomfører sitt program (strategier og standpunkt i enkeltsaker). Det er når disse «valgløftene» ikke holdes, selv om den parlamentariske muligheten til å gjennomføre dem er til stede, at den demokratiske prosessen – valget – framstår som et skinndemokrati. En kritikk av et slikt system er helt på sin plass, og slik sett kan det kanskje med en viss rett sies at den russiske åpent presidentstyrte realpolitikken framstår som mer ærlig.
Tenk det, å ha et djupfolk. Kanskje finnes det håp for russerne? Det gjør det ikke for oss. Djupfolket her forsvant sammen med min oldefar og hans generasjon. Russerne derimot, har ikke brutt forbindelsene til fedredypet. Den russiske jorda er dyp, meget dyp, og deres røtter er dype og intakte.