Den 12. februar viste russisk tv et timeslangt intervju med Russlands utenriksminister siden 2004, Sergej Lavrov, som stjernejournalisten Vladimir Solovjov hadde laget.
Lavrov regnes ikke for å være den som trekker opp russisk utenrikspolitikk, men han er en av verdens dyktigste diplomater, og hans uttalelser kan betraktes som et uttrykk for hvilket syn den russiske eliten har på utenrikspolitiske spørsmål. Det er derfor grunn til å se nærmere på intervjuet.
Noe dramatisk eller nytt kom Lavrov ikke med under intervjuet, som snarere var en oppsummering av verdier, holdninger og oppfatninger som har utviklet seg i den russiske eliten i løpet av flere år. Men skal man gjøre seg opp en oppfatning av hvordan Russlands forhold til omverdenen vil utvikle seg i de kommende årene, er denne type holdninger og oppfatninger av interesse.
Se intervjuet med Lavrov her.
Om forholdet til Europa og Vesten
Utgangspunktet for intervjuet var det nylig avholdte Moskva-besøket til Josep Borrell Fontelles, Den europeiske unions høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, og anklagene Borrell – med referanse til behandlingen av den opposisjonelle bloggeren og aktivisten Aleksej Navalnyj – under besøket hadde fremført om at Russland ikke overholdt menneskerettighetene.
Lavrov fremholdt at Vestens anklager om russiske brudd på menneskerettighetene var hyklerske relatert til behandlingen av Julian Assange, spanske myndigheters brutale undertrykkelse av selvstendighetsbevegelsen i Catalonia, forfølgelsen av russiske journalister, undertrykkelsen av russisk språk og kultur i de baltiske statene, tallrike eksempler på politivold i vestlige land og andre forhold som viste at Vesten selv hadde et problematisk forhold til menneskerettighetene, og dessuten utgjorde en utidig innblanding i indre russiske forhold.
Spansk politis terroristiske undertrykkelse av forsøket på å gjennomføre en folkeavstemning om katalansk selvstendighet i 2017. Ifølge EU har dette – i motsetning til dommen mot svindleren Aleksej Navalnyj – ikke noe med menneskerettigheter å gjøre.
Hvorfor var kritikk av behandlingen av Navalnyj som var dømt for økonomiske forbrytelser i samsvar med gjeldende russiske lover, ifølge Vesten legitimt, mens kritikk av spanske myndigheters brutale undertrykkelse av forsøket på å gjennomføre en folkeavstemning til støtte for kravet om katalansk selvstendighet var en uakseptabel innblanding i indre spanske anliggender, spurte Lavrov retorisk.
Lavrov trakk også frem det han mente var en destruktiv vestlig politisering av det som burde ha vært et saklig samarbeid til gjensidig nytte, for eksempel at en avtale om teknisk-vitenskapelige standarder mellom EU og Russland ikke var blitt fornyet fordi man fra europeisk side hadde krevd å få inn en formulering i avtalen om at Krim ikke var en del av Russland.
For å forklare det han betegnet som EUs russofobi, trakk Lavrov frem den aggressive opptredenen til et lite antall svært russiskfiendtlige østeuropeiske stater, altså land som Polen og de baltiske statene. Det fremgikk også at han nærmest betraktet Europa som et underbruk av USA uten evne til å stå opp for egne interesser, for eksempel ved å motsette seg sanksjoner som rammet europeisk-russisk handel og samarbeid.
Lærdommen Russland hadde trukket ut fra Vestens aggressive opptreden, var ikke å ha noen illusjoner om omverdenen og å basere seg på sin egen styrke: ”Vi har endelig forstått at vi bare kan basere oss på oss selv.”
Den russiske utenriksministeren poengterte dessuten at Russland selv hadde formulert et sett med kriterier som måtte være oppfylt for at samarbeid med andre stater skulle gi mening: 1) Gjensidig respekt. 2) Ikke-innblanding i hverandres indre affærer. 3) Samarbeidet må dreie seg om noe begge parter er interessert i. 4) Resultatet av samarbeidet må være til begge parters fordel.
Om Ukraina
Andre temaer som ble berørt i intervjuet, var Krim og konflikten i Ukraina. Om Krim sa Lavrov at omverdenen burde akseptere halvøyas gjenforening med Russland som et uttrykk for befolkningens vilje på samme måte som Tysklands gjenforening, som det daværende Sovjet aktivt hadde bidratt til, var blitt godtatt av omverdenen som et uttrykk for befolkningens vilje. Om konflikten i Øst-Ukraina sa han at denne bare kunne løses ved at ukrainske myndigheter oppfylte de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 ved å gi befolkningen i Donbass utstrakt selvstyre. På et spørsmål fra Solovjov om Russland – i en situasjon der Kiev åpenbart saboterte Minsk-avtalene – ikke burde ta saken i egne hender og sørge for en løsning på egne premisser, svarte Lavrov unnvikende. Og Solovjov forsøkte ikke å presse ham til å gi et klart svar.
Russland vender seg mot Øst (?)
Inntrykket man blir sittende igjen med etter intervjuet med den russiske utenriksministeren, er at man fra russisk side oppfatter Europa og EU som en del av et kollektivt fiendtlig Vesten, det være seg fordi Europa er et underbruk av USA eller fordi russofobe stater får bestemme EUs utenrikspolitikk, at man er overbevist om at Vesten vil føre en anti-russisk politikk og prøve å skade Russland nær sagt uavhengig av hva Russland selv måtte foreta seg, at Russland vil søke samarbeidspartnere utenfor Vesten, at Russland vil satse på å utvikle sine egne krefter, og at Russlands samarbeid med Vesten vil innskrenke seg til teknisk-økonomiske forhold, for eksempel olje- og gasseksport, uten å omfatte et et verdimessig fellesskap.
Taperen på bruddet mellom Russland og Vesten er Europa. USA – en global sjømakt som er vendt mot alle kontinenter – vil alltid klare seg og har mye å vinne på å skape konflikter mellom Europa, Russland og Kina. Russland vil utvilsomt tape på en konflikt med Europa, men vil kunne erstatte Europa med Kina, India og Asia. Europa, derimot, vil bli en bakevje dersom Russland vender seg mot Asia.
Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.
Innlegget er først publisert på Nistadblog.2021/02/16/intervju-med-sergej-lavrov/
Fra redaksjonen. Profilert Gnist, Politikk og samfunn
