Ikke før har vi fått ristet av oss kristendommens syv dødssynder og vennet oss til å hore rundt og fråtse vilt – nærmest fordi vi fortjener det – så blir vi møtt med en ny type skam; miljøskam.
Denne moderne form for skam har gitt seg utslag i alt fra flyskam til kjøttskam. Vi burde i grunnen skamme oss fordi vi i det hele tatt lever, fullstendig clueless i forhold til vår tids utfordringer.
Miljøvernere står nærmest i kø for å misjonere om hva vi bør eller helst ikke bør gjøre for å motvirke vårt vestlige levesetts vei mot en ubønnhørlig undergang. I så måte kan de slå seg sammen med religiøse dommedags-profeter. Ingen av dem har i grunnen fattet poenget. Det blir som med syvbarnsmoren, som tror at jo flere barn hun får, desto større mulighet har hun for å bli forsørget i alderdommen – bortsett fra at alle barna døde før de fylte to år, på grunn av matmangel.
Gemalen har en teori om de to Ø’er – økologi og økonomi – som bare er kompatible til en viss grad, gitt jordkloden som referanseramme. Da snakker vi ikke lenger om plass – fordi plass har vi fremdeles mer enn nok av – men om bæreevne, det vil si alt hva et menneske krever av ressurser i tillegg til fysisk plass. Da kan vi ikke være altfor mange som skal kjempe om de samme ressursene, jf den ulykksalige syvbarnsmoren, som kanskje hadde greid å ale opp én unge, men ikke syv. Per i dag synes imidlertid vår holdning å være at jorda har en ufattelig bæreevne, forutsatt at vi kun spiser gress og insekter og avstår fra å fly. Det uten å vite om folk flest er villige til å følge opp og det uten å vite om det rent faktisk vil være nok. Alt på grunn av befolkningstilveksten.
Hva med å snu det hele på hodet? De fleste streber mot en økonomisk sikret tilværelse, fortrinnsvis med en viss komfort. Men de som virkelig har mye vil neppe avse så mye som en tøddel, bare for å havne i samme jammerdal som resten av verden. En “væpna revolusjon” vil sannsynligvis ikke føre til noe annet enn vold, splittelse og ødeleggelse. Løsningen bør derfor være å ikke bare redusere befolkningstilveksten, men også å redusere antall mennesker på jorden. Jorden er høyst sannsynligvis bærekraftig, gitt at vi er 2 eller 3 milliarder mennesker og ikke drøye 7, slik som nå. Det vil i så fall kunne gi elleville muligheter for alle, ikke bare Petter Stordalen og alle andre nyrike superforbrukere og tilhengere av vill vekst.
For å få gjennomført et slikt prosjekt, må man beklageligvis innføre et nytt skambegrep, nemlig reproduksjonsskam. I dette ligger en dypfølt skam over å belaste jorden med nok en ny munn å mette, det fordi jordens metningspunkt for lengst er oppnådd. Syvbarnsmoren burde i så måte seriøst vurdert å ha forblitt barnløs. Det samme burde nordmenn, russere og andre som bekymrer seg over slektens gang. Det er ikke noe poeng i å bli mange, bare for å bli for mange, og kollektivt lide sultedøden. I stedet for å belønne kvinner for å få barn, burde man heller belønne kvinner – og muligens også menn – for å avstå fra å få barn. Det samme gjelder dem som ønsker å adoptere barn; samfunnet må satse på dem som allerede er født.
Hva vi måtte gjøre i Europa og andre land som knapt nok reproduserer sin egen befolkning, monner naturlig nok lite i en global sammenheng. Hva som skjer i folkerike land som Kina og India er er langt mer interessant. I flere tiår har Kina hatt en ettbarnspolitikk, som har monnet noe, men ikke nok. Ettbarnspolitikken er også på vikende front, i kjølvannet av den fremvoksende kapitalismen. India har forsøkt med diverse kampanjer for å få menn til å sterilisere seg, uten egentlig å ha lyktes med det. Det blir stadig flere indere. Ikke nok med det; det blir stadig flere velstående og indere tilhørende middelklassen, som alle ønsker å leve som oss. Det samme gjelder resten av Asia. Man bruker ikke lenger sykkel i Beijing for å komme seg frem, men bil. Det samme gjelder Vietnam. Man må helt til det fattige Kambodsja for å finne mennesker som ikke har råd til annet transportmiddel enn tråsykkel.
Norsk nødhjelp og utviklingshjelp synes å fokusere på å redde hver eneste sjel, uten tanke på et større perspektiv. Som eksempel kan nevnes hungersnøden i Afrika. Den har eksistert like siden jeg var barn – den gang gjaldt det Biafra – men har ennå ikke avtatt, til tross for utallige innsamlingsaksjoner. 50 år senere synes den politiske situasjonen like håpløs, mens barna fortsetter å sulte i hjel. Min påstand er at nødhjelps- og utviklingshjelpen er feilslått. Det eneste vi har oppnådd er at stadig flere barn sulter i hjel. Det er på tide å tenke radikalt nytt. Reproduksjonsskam må således ikke bare lanseres nasjonalt, men også globalt.
For det første: Det er ingen menneskerett å få barn. For det andre: Man er ikke egoistisk fordi man ikke vil ha barn. Man bør derfor skamme seg dypt og inderlig i den grad man betaler fattige indiske kvinner for å føde de barna man selv ikke evner å bære frem. Man bør tilsvarende være stolt over å ikke ville sette flere barn til verden. Enn videre bør norsk bistands- og flyktninghjelp gjenspeile den nye filosofien, reproduksjonsskam, og aktivt gå inn for prosjekter knyttet til sterilisering og ettbarnspolitikk. Gjerne slik at det vil bli knyttet personlige fordeler til det å la seg sterilisere eller satse på kun ett barn.
For å vise vår solidaritet med de landende som sliter med overbefolkning, bør vi innføre samme fordelsprogram i Norge. De som avstår fra å få barn bør belønnes både økonomisk og statusmessig. Barnetrygd og andre økonomiske rettigheter knyttet til barn, skal heretter bare knyttes til ett barn. Ønsker man flere barn, vil man miste fordelene, omtrent som ved den tradisjonelle kinesiske ettbarnspolitikken, som har utgjort et enormt bidrag for å stagge befolkningstilveksten.
Jeg regner ikke med å bli tatt seriøst. Men, det holder ikke å kildesortere søppel og tilby et vegansk julebord, for å redde jordkloden fra de ødeleggelsene arten mennesket representerer. Det blir bare botsøvelser man bedriver mens verden går under av seg selv. Hva de færreste vil snakke om, men som blir det helt essensielle i årene fremover, nemlig befolkningstilveksten, må på plass i samfunnets agenda; hva gjør vi, før anarkiet tar oss igjen?
Først publisert på
Photo by Kelly Sikkema on Unsplash
Fra redaksjonen. Profilert Maritas hjørne.
