Nederst i Grythengen ligger den gamle potetåkeren til Per Post, som var pedell ved Skreiens bedehus. Nå vokser det store graner på åkeren til denne husmannstroens stolte tjener, sammen med store mengder kvit blåveis. Kan ikke huske å ha sett lignende. Mistet de fargen for slik å hedre minnet etter Per Post? Hvem vet? Alt jeg vet er at våre forfedre, husmannstroens menn, var hellige menn, som levde hellige liv. Kanskje ble derfor også jorda de sleit i helliget?
Underlig er det å være her i grenda, da alt her var hellig, men nå er vanhelliget. Min eneste venn her er min trofaste kamera(t), som var med meg nede ved Olterudelva. Fotograferte med min eldgamle macro-linse, som jeg kjører med MC11-adapter på min a7III, og selv om autofokusen er håpløs, virker den nokså bra på manuelt fokus. Tror ikke det er noen vits i å bytte den med ny linse. Fotografiene ble redigert i Capture One i dag.
De kvite blåveisene ovenfor vokser like oppi vegen. På andre sida av vegen lå Blåveissvingen, men den ble tatt av det nye V/A-anlegget, eller en «morderniserende kraft», som Steigan så treffende beskrev det hele i dag.
“…morderniserende kraft” var et meget godt uttrykk! Ja, enga mi, grenda mi, den urbane landsbyen min, byen min og Mjøslandet mitt har i sannhet blitt MORDERNISERT. Takk fordi du snikinnførte dette herlig kraftfulle uttrykket på en slik elegant måte!!! – PermaLiv
I grunnen levde husmannstroens folk som blomster, da deres tid var allmenningenes blomstringstid. Nå er jeg den siste husmannstroende, og derfor den siste allmenninger. Jeg er den eneste som hører til her, og er derfor den eneste som ikke hører til her. De husmannstroende var ikke mørkemenn, slik de hovdetroende hevder. For var de mørkemenn, hvordan kan det da vokse slike mengder kvit blåveis på potetåkeren til Per Post? Nei, de var lysets menn, mens vi er mørkemenn. Om dette vitner den kvite blåveisen på jordet til Per Post.
Fossemøllingsslekta, denne engang så stolte elveslekta, har falt. De har forlatt sin husmannstro, sveket sitt husmannsfedrealter, og utstøtt sin husmannskulturbærer. Men den kvite blåveisen på potetåkeren til Per Post, den svikter ikke, men kommer tilbake vår etter vår for å hedre minnet om ham som sleit her, mens han nynnet til toner fra «Pris Herren».
I dag blir man, hvis man er en husmannstroende i grenda til Totenåsens apostel, regnet som reaksjonær hatist. Underlig er det at det kun er en hatist som gleder seg slik over disse kvite blåveisene, som hyller pedellen ved Skreiens bedehus med sin engleaktige skjønnhet. Kanskje vandrer englene under disse grove granleggene om natten. Var det derfor blåveisen ble englekvit?
De synes nok at de lever meningsløse liv disse kvite blåveisene, de futuristiske menneskene som farer forbi potetåkeren til Per Post i sine futuristiske metallhylstre, i sine soneinndelte liv, viet til fullbyrdelsen av Le Corbusiers profeti av 1939. For de står jo bare her og hyller våre forfedres La Belle Époque.
Det samme gjør jeg, jeg bare driver rundt og hyller husmannstroens land med kameralinsa, totalt meningsløst!
Den nær perfekte korrelasjonen mellom effektivitet og sysselsetting kan forklares med at vi i stadig større grad bruker arbeidstid på bullshit, mener antropologen David Graeber.
Han definerer bullshit jobs som en type lønnet ansettelse som er så meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke en gang den ansatte selv kan rettferdiggjøre at jobben finnes – selv om den ansatte føler seg pliktig til å late som om dette ikke er tilfelle.
I Nederland og England viser tall at 40 prosent av arbeidstakere mener jobben deres ikke bidrar til noe.
Den svenske sosiologen Roland Paulsen har forsket på tomt arbeid, og finner at ansatte – i snitt – bruker timesvis på ingenting på jobb. Ikke fordi de er late, fordi det ikke er nok oppgaver å fylle tiden med.
I Danmark kom boken “Pseudoarbeid” ut i fjor, der en filosof og en antropolog har intervjuet ansatte med god lønn, høy status og fine titler – og altfor lite å gjøre på jobb.
Og i Norge?
– Jeg har snakket med ansatte som selv etter to år i jobben er usikre på hvilke oppgaver de egentlig er ansatt for å gjøre, sier arbeidslivsforsker Erika Braanen Sterri til DN.
Saken handler om feilansettelser, men kanskje det ikke handler om feil person til stillingen, men at stillingen ikke burde eksistere? – MONA EVENSEN i HARVEST
Så kanskje er det ikke så meningsløst å være en kvit blåveis på potetåkeren til Per Post allikevel?
