Per Pedell ved Skreiens bedehus

Som PermaLivs følgere vet ble det under grendevandringen våren 2017 avslørt at Per Post var ingen ringere enn Per Holmstad, mannen som donerte stuggua si ved tunet på Holmstad til bedehus for grenda, mot at han fikk leve der som pedell resten av sitt liv. Begrepet pedell ble jeg først kjent med nylig, hvilket beskriver en person som bodde på bedehuset mot at denne vedlikeholdt stedet, fyrte til møter og holdt det hele ryddig og i orden. Per Post kunne således like gjerne blitt hetende Per Pedell.

Med sin gjerning som postbud ble Per Post kjent med de fleste i grenda. Kanskje benyttet han sitt virke som postombærer til å spre Herrens glade budskap, samt invitere grendefolket til å samles på bedehuset? Muligens var Per Post en vel så viktig skikkelse som Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl, for Øverskreien?

I motsetning til hva man kan tro var virket som pedell ved Skreiens bedehus ingen ringe post. I mine øyne var Per Post like betydningsfull som noen prest ved de to middelalderkirkene Hoff og Balke nede i bygda, og han var viktigere enn storbøndene etter Balkehøgda, som satt i første rekke i kirkebenkene. Hvorfor? Fordi disse representerte overklassen, mens Per Post levde for allmenningene.

De første 200 år av reformasjonen var preget av religionskriger, hvor Europas monarker antok reformasjonen, for således å bli Guds høyeste øvrighet på jorden, og ikke paven i Roma. Reformasjonen ble slik først sett på som en mulighet til å styrke statens makt.

Fra å være et middel for statsbygging ble imidlertid reformasjonen senere foredlet til å utgjøre fundamentet for noen av verdens flotteste allmennings- og delingskulturer, med senter i de nordiske land. Reformasjonen som en kultur for allmenningheten nådde en topp med Totenåsens apostel i grendene rundt Totenåsen, med et høydepunkt i Øverskreien.

Knappest har vel noen opplevd en større klassereise enn småkårsfolket i Øverskreien, best representert ved herr Fossemøllen på Grythengen, min tippoldefar. Han var en husmannsslave, som med ett ble fri småbruker med allmenningsrett. Han ble en lekmannsprest i en delereligion ledet av en husmannssønn, som levde på nabobruket ved den andre av engene etter Olterudelva, Holmstadengen. Med egen sangbok og eget musikklag, i grenda hvor man delte badehus, bedehus og meieri!

Så i sannhet, posten som pedell ved Skreiens bedehus var ingen ringe post! Mitt siste minne av Per Post er steingarden han la opp ved potetåkeren sin nederst i Grythengen, her hvor rådyrene nå sover så godt på den myke mosebunnen under de tykke granleggene, der hvor potetåkeren hans en gang lå.

Hvil i fred, Per Pedell. Du var en verdig representant for denne kulturen hvor reformasjonen og allmenningene slo ut i full blomst. Aldri, hverken før eller siden, har vel Norge opplevd en slik blomstringstid!