Hjertets omskjærelse
Rom 2, 29: «Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden, ikke i bokstaven. Den som er omskåret på denne måten, har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud.»
Abraham hadde fått løfte om en sønn, men etter som tiden drøyde ble Abraham utålmodig og prøvde å oppfylle løftet på egen måte. Ismael ble født, men det var ikke løftessønnen. Til tross for Abrahams ulydighet holdt Gud fortsatt sitt løfte og fornyet pakten med Abraham. Omskjærelsen gis som tegn på pakten. Abraham var nå en gammel mann og hans egne evner til å få barn var mer eller mindre borte, men han trodde Gud og holdt sin del av pakten ved å omskjære alle guttebarn og menn i sitt hus. Omskjærelsen var en erklæring på at de satte sin lit til Guds løfter og Hans trofasthet, ikke til sitt eget kjød. Abraham fikk løftessønnen Isak!
Når så Paulus skriver om hjertets omskjærelse i Ånden, handler det om å la Jesus få hele kontrollen over livet. Vi har så lett for å stole mer på egne evner enn Guds løfter til oss. Når vi prøver i egen kraft hindrer vi Ånden å føde fram Guds vilje til velsignelse over våre liv. Derfor må vi holde fast på løftene selv om de strider mot vår fornuft og menneskelig tankegang. Det er Gud som har siste ordet – ALLTID! Hans trofasthet står fast om vi bare er tålmodige nok til å vente på Hans velsignelser.
Dragen
En dag fikk jeg se et «bilde» av en lekedrage i lufta, men det ble holdt så stramt i tauet at den ikke fikk ordentlig vind under seg. Den stod bare å stagget – det ble liksom ingen flyt.
For meg ble dette et bilde på at vi kristne ofte holder oss selv så hardt i tøylene at Den Hellige Ånds nærvær nesten aldri får mulighet til å berøre oss. Vi tør ikke slippe ut tauet og bare la «vinden» lede oss.
Dragen flyr best og vakrest når vinden får lede den høyt opp. Gud ønsker en ny tid for sitt folk, der vi slipper tauet og lar vinden ta oss dit den vil, men vi må la Gud få kontrollen og legge ned oss selv og vårt eget. Bildet fikk jeg i sammenheng med fortelling om David som jeg skrev om i forrige kladd. Det må jo ha vært fantastisk for de som fikk oppleve David glemme sin kongestatus mens han tilba og danset for Herren av hele sitt hjerte. Han brøt med alle kongelige normer og regler i det han lot Guds nærvær bevege og berøre han. Jeg tror Gud lengter etter å utruste sin menighet til en ny frihet, men vi må være villige til å legge ned våre egne ønsker, programmer og ritualer, og bare la Den Hellige Ånd få mulighet til å lede og løfte oss «høyere» enn vi kan forestille oss. Da vil vi oppleve en glede og frihet som bare Gud kan gi, og ingenting kan måle seg med det!
Lakenet
I denne kladden ønsker jeg å formidle et budskap som jeg tror ligger på Guds hjerte. For en stund siden fikk jeg se et bilde for mitt indre av et hvitt laken som ble strekt ut i mørket. Bak lakenet skinte det et sterkt lys som førte til at tusenvis av insekter ble sugd til det. Den Hellige Ånd sa til meg at det hvite lakenet representerer menigheten og at lyset bak er Jesus. Når Jesus får skinne gjennom menigheten vil tusenvis av mennesker trekkes mot Han.
Mens dette bildet passerte fikk jeg se barn og voksne strekke ut lakenet sammen. De kikket på hverandre. Det var samspill, samarbeid og stor glede.
Da fikk jeg et vers i Salomos ordspråk 22,6: «Lær den unge den veien han skal gå, så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» Hvordan skal vi lære den unge veien? Jo, den yngre generasjon trenger «Åndelige foreldre» som lever under Guds innflytelse. Barn lærer mest av det de ser, derfor trenger de «foreldre» som ikke bare snakker, men faktisk lever ut troen sin. De voksne igjen har mye å lære av barnas enkelhet og frihet. Det handler om å kunne utfylle hverandre i en kjærlig relasjon.
Menigheten blir da et samspill mellom barn, unge, voksne og eldre, og Gud er helt avhengig av alle generasjoner i sitt arbeid. Det er ikke meningen at de ulike grupperingene bare skal holde på med sine egne ting, men heller være mer sammen og vise hverandre gjensidig respekt på tross av ulikheter. Elske hverandres forskjeller og se muligheter istedet for begrensinger. Bare da kan vi utfylle hverandre og bli en menighet som skinner av Guds nærvær, slik at mennesker blir dratt til Jesus.
Jeg tror Gud ønsker å fortelle oss at menigheten igjen trenger å bli en enhet, der vi står side om side og gleder oss over hverandre på tross av aldersforskjell, ulik kulturbakgrunn eller uttrykksmåter. Måtte vi oppmuntre og verdsette hverandres ulikheter. En sterk menighet trenger mangfold, nettopp fordi Gud har skapt oss forskjellige!
Først publisert på min side http://kladdeboka.no/kladder/index.html
Fra redaksjonen. Profilert Livssyn og dialog. Vi vil takke Charlotte Salvesen for publisering av sine kladder på debatt1 til På en søndag spalten.
Forsidebilde: Hush Naidoo Jade Photography on Unsplash
Vil du skrive om kristendom eller om din kristne personlig tro? Velg kategori Livssyn og dialog og merk På en søndag i tittelen på ditt innlegg. Velkommen!
