Innlegget er skrevet sammen med Shahram Shaygani, psykoanalytiker og samfunnsdebattant.
Vi har tidligere skrevet kritisk om ulike konservative og dogmatiske islam-forståelser, som fremmer en kultur hvor imitasjon og etteraping er normen. Denne kritiske aktiviteten har ikke blitt drevet av hat, men av genuin kjærlighet og respekt for muslimenes liv, deres muligheter og ikke minst troens potensial i en global og kompleks tidsalder.
Det er viktig å være klar over at selvkritisk tilnærming ikke impliserer en kritikk av islam som sådan, men en kritikk av den geistlige elitens maktvilje og korrupsjon, samt produksjonen av foreldede tolkninger av islam som forhindrer at mer menneskevennlige fortolkninger av islam gjør seg gjeldende.
Når vi bruker ordet kritikk er det ikke ment som en ren negativ praksis (å rive noe ned), men i betydning av en analyse og vurdering av islamske dogmer og oppfatninger, med det siktemål å bevare og videreutvikle humanistiske idealer i islams historie. Målet med kritikk er simpelthen å identifisere elementer i mainstream islam som bærer i seg diskriminerende og skadelige stoffer, for således å fremsette forbedringsforslag. Sagt med andre ord, kampen er ikke mot islam i og for seg, men irrasjonelle og diskriminerende utlegninger av islam, som strider mot menneskeverd- og menneskerettighetstenkning. Vi må være klar over det faktum at det finnes ikke «islam» som tenker for oss: det finnes kun (feilbarlige) mennesker (fortolkere) som både produserer og forvalter sin egen forståelse av islam i ulike sosiale, kulturelle og politiske kontekster.
Vi er av den oppfatning at mange muslimer i Norge vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritisk diskurs, forankret i religionens egen kritiske tradisjon (ijtihad-tradisjonen), som vil gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens utøvelse i et liberal-demokrati.
Mennesket er i besittelse av den frie tanke, som det kan bruke for å overveie og vurdere
holdbarheten til oppfatninger, tankebaner og vedtatte sannheter; å forsøke å gjennomtenke grunnleggende religiøse betraktningsmåter og sementerte holdninger, samt deres praktiske implikasjoner. Forutsetningen er da å begynne å tenke selv.
Muslimer i Norge har presserende utfordringer foran seg. Å tro at en gjennom mekanisk repetisjon av ritualer og læresetninger fullfører sine religiøse plikter, er en vrangforestilling. Kritikk av religiøse autoriteter, og deres fortolkninger av religionen som er på kollisjonskurs med allmennmenneskelige verdier, er en religiøs plikt og handling som er langt viktigere enn å overholde all mulig ritualistisk praksis.
Etter vårt syn bør enhver generasjon av norske muslimer nytenke islam med hensyn til aktuelle omstendigheter og kontekster,og således utvikle en islamsk bevissthet i tråd med Koranens etiske idealer og et stadig mer multikulturelt norsk samfunn. På denne måten kan norske muslimer utvikle seg til de representanter de egentlig ønsker å være for islam – et islam med budskap om fred, menneskeverd og kjærlighet for Guds skaperverk.
Fra redaksjonen. Profilert Livssyn og dialog. Tidligere publisert på Utrop.no.
