Det er for tiden stort fokus på «norske» og «kristne» verdier.
Årsaken er først og fremst valgkampen, og det virker som om mange politikere bruker disse begrepene som brekkstang for egen politikk. Det er noe forførende ved å proklamere egen politikk som representant for norske/kristne verdier, men spørsmålet er hvor sannferdig en slik retorikk egentlig er.
Foruten den åpenbare valgfleskeffekten, er det flere problemer knyttet til en slik tilnærming. For hva som er norske eller kristne verdier er i høyeste grad oppe til diskusjon. Dernest er verdier noe almennmenneskelig som ikke skal tas patent på av ett enkelt livssyn eller en enkelt nasjon. En buddhist i India deler mange verdier med en kristen eller humanetiker i Sandnessjøen. Jeg har i diskusjoner på nettet for eksempel opplevd noen hevde at nestekjærlighet er en kristen oppfinnelse (!)
Problemene dukker virkelig opp når verdier skal konkretiseres i det typisk «norske». Politikere snakker – med en viss ufrivillig komikk – blant annet om ribbe, brunost, bunad og vafler. Javel, jeg husker ikke sist gang jeg spiste brunost, kebab nyter jeg 20 ganger oftere enn vafler. Bunad… joda fint å se på, men en kjole designet i Singapore er heller ikke å forakte. Er jeg da norsk god nok? Spørsmålet tvinger seg fram for hver gang noen forsøker å konkretisere «det norske», og medfører at mange fort føler seg utenfor det norske hus.
Et parti som fronter verdikampen høyt, er Frp. Der kan det gå så langt at jeg mistenker bruken av verdibegrepet som et rent angrep på en spesiell minoritet i samfunnet – nemlig muslimer. Når Siv Jensen snakker om fellesdusjing som en norsk verdi, er ikke min mistanke urimelig. Etter min mening skal Frp være svært forsiktig med å snakke om norske verdier. Et parti som fronter liberal alkoholpolitikk, som står for en politikk som vil øke de økonomiske ulikhetene i samfunnet, og som er dårlig til å ta vare på klima og miljø, mangler fokus på viktige verdier jeg mener vi har hatt og bør fortsette å holde oss med i dette landet. Så har vi Sp på venstresiden, som ser ut til å være i medvind nettopp på grunn av tidens fokus på det trygge og nasjonale. Joda Senterpartiet, klart vi skal ha landbruk og distrikter i landet, men Norge og verden forøvrig er ikke som på 50-tallet. Og når Krf – med selveste «Kristelig» i partinavnet – tar opp verdikampen med Frp, er det tydelig at det er delte meninger om hva som egentlig er kristne verdier.
Jeg finner diskusjonen om hva som er typisk norsk å være forvirrende, til tross for Gro Harlem Brundtland sine ord om å være god. De som vil ha tilbake det opprinnelig norske, bør kanskje ta en tur til prærien over there. Det sies at ingen dyrker det norske mer enn norskamerikanere med sine lusekofter, sveler og «Uffda». Men dette er en svunnen drøm. Det Norge kommer aldri tilbake, ja kanskje har det heller aldri vært.
Jeg må presisere: Debatt og dialog omkring verdier er viktig, har alltid vært det og kommer alltid til å være viktig. Men i disse valgkamptider er mitt råd: Glem valgflesket om «det norske» og «det kristne». Begrepene er for ulne til at de skal avgjøre hvilket parti du stemmer. Studer heller partiprogrammer for å finne det partiet som bærer Norge i den retning du ønsker, ut fra den verdiprioritering du selv står for. Finn ut hva partiene vil gjøre i praktisk politikk og konkrete løsninger, det er det som gjelder til syvende og sist.
Godt valg.
Fra redaksjonen: Vi har lagt til forsidebilde og det er hentet fra https://commons.wikimedia.org/stemmeurne.jpg
