Mye kan sies om Sylvi Listhaug – f.eks. at hun er flink til å skape blest om seg selv og de sakene hun er opptatt av. For mange, ja, faktisk for et flertall i befolkningen er hun en hvit tornado og en fanebærende ridder. For andre er hun en ustyrlig og ødeleggende orkan. Alt etter som.
Selvfølgelig var det både dumt og flåsete å publiserer den nå berømte og beryktede meldingen om Ap – og med et «Lik og del». Det burde hun ikke gjort. Det ligger noen hakk under det som forventes av en statsråds måte å kommunisere på. Men selv om vi er blitt vant til at Listhaug har sin stil, kan det røyne på også blant Listhaugs støttespillere.
Om hun ikke har satt en ny standard, så bidrar hun i alle fall slik til å trekke kommentarfeltenes sjargong inn i den politiske diskusjonen – blant landets fremste politikere. Imidlertid kan også våre fremste folkevalgte av og til være så grisete og uredelig at vi ikke trenger enda mer av det samme.
Når det gjelder selve saken, så er den naturligvis også et spill – på begge sider. Og, i Listhaug sitt tilfelle får hennes motstandere alltid god hjelp av pressen. Én ting er at Ap gjerne benytter anledningen til å tyne både statsråden og statsministeren. Det er forståelig. Men uten pressens hjelp, hadde saken naturligvis vært ute av verden for mange dager siden.
Pressen på sin side værer statsrådsblod, eller i hvert fall en mest mulig spektakulær og ydmykende kanossagang. I slike tilfeller er de ustoppelige – og så har de all makt og hele regien. Da gir de seg ikke, selv om det er langt på overtid. Det er ikke måte på til hvor forferdelig og forkastelig Listhaugs Facebook-ytring var. Men, var den egentlig det, proporsjonene tatt i betraktning?
Etter framleggelsen av Gjørv-kommisjonens rapport, krevde VG at Stoltenberg måtte ta konsekvensene av den manglende beredskapen og gå av – og slik bære ansvaret for at 77 mennesker – hvorav 69 av hans egne AUF-ungdommer – mistet livet. Det var sannelig hard kost. Kritikken som implisitt lå i dette var at landets myndigheter ved daværende regjering hadde lagt landet åpent for terrorisme framfor å ivareta landets sikkerhet.
Dersom vi tolker Listhaugs publisering inn i denne «tradisjonen», kan det framstå som mild og betimelig tale å hevde at Ap, i saken om hurtigbehandling av statsborgerskap for potensielle terrorister, slik setter terroristenes rettssikkerhet foran landets sikkerhet. Og dersom vi snur det litt, går det faktisk an å spørre hvordan nettopp Ap kan tørre å være tilsynelatende lemfeldige i denne saken.
Men med Listhaug i potten og pressen i ryggen, overskygger den mulige politiske gevinsten selv saken – og fristelsen blir for stor. Nei, Listhaug samrøret ikke med Utøya. Det går det an å tro at alle med et minimum av anstendighet er enige i. Det var det Jonas Gahr Støre, Ap og pressen som gjorde. Uten dette hadde naturligvis saken vært ute av verden samme dag som den kom opp. For større var den jo ikke. Dette viser mye av uanstendigheten og uredeligheten i politikken – og altså i pressen.
Listhaug er i godt selskap når det kommer til politisk spill og spetakkel. Da er det åpenbart ingen – her understrekes ingen – som har magemål. For oss andre er det lite vakkert, men det er det åpenbart ingen som bryr seg om.
Fra redaksjonen. Profilert Gnist, politikk og samfunn
