Kan det hellige redde oss fra undergang?

For nye lesere

På hylla i stua vår står en frodig skulptur. Hun ble skapt av Tromsø-kunstneren Marit Ellisiv Landsend for omtrent et kvart århundre siden, inspirert av bibliotek-bøkenes bilder av steinalderfigurer og formet i leire av dyktige, kjærlige hender i et atelier litt sør for verdens ende.

Siden har hun bodd hos oss, tung og trygg i sin feminine symbolikk. Av jord er hun kommet. Med vann og kunstnerisk håndkraft ble hun formet. Med ild ble hun forvandlet til en varig skulptur – under hele prosessen omgitt av luft. Hun er på grensen til – hellig?

Det kommer vel an på øynene som ser. Vi vet lite om hva de gamle kvinneskulpturene betydde for våre formødre i steinalderen. Arkeologenes tolkninger da de første ble oppdaget for mer enn halvannet århundre siden, var åpenbart preget av mennenes idé om den naturlige verdensorden. De kalte dem fruktbarhetsfigurer – muligens gudinner – og noen mente de bare representerte steinaldermannens fantasi om et kvinnelig ideal: frodig og fertil.  Den meste berømte av dem fikk da også navnet «Venus av Willendorf».

Siden kom de kvinnelige arkeologene og slo sine mannlige kolleger i hodet med mer eller mindre velfunderte motforestillinger. Det ble ikke tatt spesielt godt imot i akademiske kretser. Verst gikk det ut over pioneren Marija Gimbutas, som sent i livet ble sparket fra sin akademiske trone etter å ha gitt ut boka «Guder og gudinner i det gamle Europa». Det var med nød og neppe forlaget trykket de opprørske ideene hennes i 1974, og bare etter at hun hadde gitt tapt for presset om å endre tittelen fra «Gudinner og guder i det gamle Europa» til en mer akseptabel rekkefølge der gudene kom foran gudinnene…

Gimbutas’ anliggende var å fjerne de kulturelle – og muligens også religiøse – brillene hennes kolleger iførte seg når de forsøkte å tolke årsaken til at våre tidligste formødre og forfedre over en lang periode skapte hundrevis – om ikke tusenvis – av figurer av ulikt materiale, de fleste med kvinnelige attributter. Kunne det være at de første menneskenes metafysiske ideer kretset om en kvinnelig skaperkraft, at ideen om urkraften opprinnelig var kvinnelig? Derom strides fortsatt de lærde. Gimbutas’ senere verker blir fortsatt ansett som eksentriske av mange.

I dag er slike tanker ikke spesielt vanskelig å forholde seg til, for oss som lever i et relativt kjønnslikestilt, sekulært samfunn. For de fleste vil det antakelig sortere under kategorien «for spesielt interesserte». Og øynene som måtte betrakte vår lille «Moder jord-skulptur» på stuehylla ville kanskje ikke se så mye mer enn spennende skulptur. For noen, derimot, vil det være, om ikke blasfemisk, så i hvert fall svarteste hedenskap, hvis jeg fortalte at hun symboliserer det hellige – for meg.

Hva vi mennesker anser for hellig har variert både i tid og sted gjennom det vi kjenner til av historien. Innenfor organisert religion er selvsagt guden – eller gudinna – et hellig begrep. Bygninger tilegnet det guddommelige, skulpturer, skrifter, malerier – til og med klesplagg kan være holdt hellig av de troende. Og steder, der noe særskilt skal ha skjedd.

Men det som er hellig for den ene, kan framstå totalt likegyldig for en annen. Det noen opplever som sunn religionskritikk kan andre oppleve som blasfemi. «Life of Brian» skapte furore i 1980.  Muhammed-tegningene er et nyere, velkjent eksempel. Og vi mer eller mindre sekulære står ofte på sidelinja og klør oss i hodet over hysteriet. For det er vanskelig å forstå hvor dypt følelsene stikker når noen reagerer mot vanhelligelse. Spesielt hvis man ikke sjøl omgir seg med helligdommer i sitt eget liv.

Men er det egentlig et mål å kvitte seg med det hellige? Risikerer vi å miste noe på vegen fra «overtro» til ikke-tro? Hvis ingen ting er hellig, hvis ingen ting har status som uangripelig, vil det frigjøre oss som mennesker – eller vil det gjøre at vi til slutt frigjør oss fra siste rest av vår menneskelighet? Er rasjonalitet og vitenskap tilstrekkelig for å utvikle menneskeheten i en bedre retning? Hvor effektiv er egentlig fornuften?

Hvis vi løfter blikket fra vår egen navle et øyeblikk, er det vanskelig å unngå å få øye på elendigheten rundt om på kloden. Temperaturen stiger. Stadig større områder har minimalt med rent ferskvann, og i fattige land blir jordbruksarealer kjøpt opp av rikere land for å fø innbyggerne «der hjemme». Havene fylles med plast. Isbreene smelter. Stormene blir heftigere og ødeleggelsene større. Og midt i det hele fortsetter menneskearten å bre seg utover, pumpe opp olje og gass, forbruke mer av jordas ressurser enn vi gir tilbake og kort og godt «skite i eget reir». Når vi ikke er opptatt av å drepe hverandre, da.

Hva godt gjør det å respektere menneskeskapte helligdommer når vi undergraver vår egen arts eksistens? Bare de mest optimistiske og naive, de mest virkelighetsfjerne og kanskje til og med ganske dumme blant oss kan makte å holde dystopiske tanker på avstand. Og likevel er det mange som ikke gir opp. De fortsetter å kjempe for ei levende framtid for nye generasjoner. Hva skal til for at flere følger dem? At mange nok følger dem, slik at vår art kanskje likevel kan overleve på den blå planeten?

Jeg tror det er tid for å ta det hellige tilbake. Jeg tror vi trenger å gjøre jorda og selve livet hellig. Jeg tror vi trenger en massebevegelse av mennesker som kan samles i ærefrykt rundt noe som vi alle trenger for å leve, og kjempe for å beskytte dette. Slik Standing Rock Sioux-nasjonen i Nord-Dakota i USA har klart å samle urfolk fra hele kontinentet og oppmerksomhet fra mennesker over hele kloden i sin kamp for å beskytte vannet.

*

I 1993 kom den den amerikanske forfatteren og øko-feministen Starhawk ut med boka «The Fifth Sacred Thing». En framtidsroman der det dystopiske og det utopiske møtes og bryter krefter. I innledningen presenterer hun leseren for en utopisk «erklæring om de fire hellige ting». Jeg har tillatt meg å oversette denne:

Erklæring om de fire hellige ting

Kloden er en levende, bevisst eksistens. I fellesskap med kulturer fra mange ulike tider og steder erklærer vi disse fire tingene for hellige: luft, ild, vann og jord.

Om vi ser dem som pusten, energien, blodet og kroppen til Moren, eller som velsignede gaver fra Skaperen, eller som symboler på sammenvevde systemer som opprettholder liv, vet vi at ingen ting kan leve uten dem.

Å kalle disse tingene hellige, er å si at de har en verdi ut over deres nytteverdi for menneskeheten. At de i seg selv utgjør standarden som våre handlinger, vår økonomi, våre lover og våre formål må måles opp mot. Ingen har rett til å legge beslag på dem eller profittere på dem på bekostning av andre. Enhver regjering som mislykkes i å beskytte dem mister sin legitimitet.

Alle mennesker, alle levende vesener, er en del av jordas liv og er derfor hellige. Ingen av oss står høyere eller lavere enn noen andre. Bare rettferdighet kan sikre balanse, bare økologisk balanse kan opprettholde frihet. Bare i frihet kan den femte hellige ting vi kaller ånd blomstre i sitt fulle mangfold.

Å ære det hellige er å skape forhold der næring, opprettholdelse, naturlig miljø, kunnskap, frihet og skjønnhet kan ha framgang. Å ære det hellige er å gjøre kjærlighet mulig.

Til dette dedikerer vi vår nysgjerrighet, vårt mot, vår stillhet og våre stemmer.

Til dette dedikerer vi våre liv.

Starhawk

*

Noen ganger når øynene mine faller på Moder jord-skulpturen på stue-hylla må jeg kjenne etter: hvordan ville jeg føle hvis noen kom brasende inn og knuste henne, i raseri over slik hedenskap? Ville jeg gråte over den tapte figuren – og det hun representerer, for meg? For i mine øyne symboliserer hun en idé om en feminin urkraft som gir liv – og tar liv – i en evig sirkel der alt bare er. Der alt i bunn og grunn handler om at liv opprettholdes gjennom eoner av tid. I mine øyne representerer hun noe hellig – den evige syklusen av levende liv på denne kloden.

Hvorfor gråter jeg da ikke over at min egen art langt på veg er i ferd med å ødelegge den samme kloden? Hver dag? Har jeg frigjort meg fra så mye av min menneskelighet at jeg ikke orker å ta inn over meg min egen arts undergang?

Fra redaksjonen. Vi har republisert Erstads innlegg til glede for nye lesere. Tidl publisert på D1 første gang febr-17. Profilert Livssyn og dialog.