For nye lesere. En av Edith Piafs mest kjente sanger bærer tittelen «Jeg angrer ingenting.» Vel, dette er en sang, og sangtekster kan jo være så mangt. Men måten hun fremfører den på kan tyde på at hun mener det. Av og til har jeg snakket med mennesker som sier det samme: De angrer ingenting. Når jeg hører dette blir jeg litt matt. Hvordan er det mulig?
Vi mennesker gjør mye bra men vi gjør også mye dumt. Jeg nekter å tro at det finnes noen som gjør alt så perfekt at det er intet å angre. Jeg er iallefall ikke en av dem. Senest igår angret jeg på at jeg sov for lenge – fikk lite ut av dagen. Og for noen dager siden kom jeg med en kommentar som jeg vet var sårende for et medmenneske. Jeg angrer. Det burde vært usagt, ugjort.
Kanskje det mest overraskende eksemplet var da en med et kristent livssyn sa at han angret ingenting. Jeg ble sittende å måpe. Hæ? Selve kjernen i det kristne budskapet er jo at mennesket er en synder som gjør dumme ting og trenger tilgivelse. Siden jeg ikke anser noen mennesker for å ikke gjøre dumme ting, er det bare to muligheter: Enten lyver man, eller så bedrar man seg selv. Donald Trump kaller seg kristen og ble spurt om han ofte ber om tilgivelse. «Nei» svarte han, «for det er ingenting å be om tilgivelse for.» Lenger vekk fra det kristne menneskesynet er det ikke mulig å komme.
Nå er det alltid to grøfter på en vei. Man kan gå i den ene, eller man kan gå i den andre. Den andre grøfta vil være å gå rundt med konstant og gnagende anger for alle ting. Dette fører til handlingslammelse og lavt selvbilde, kanskje depresjoner og lav livskvalitet. Så det er en felle i den andre enden av skalaen også. Man kan bedra seg selv ved å dynke seg selv med anger og bot, eller man kan bedra seg selv ved å ha alt for høye tanker om eget anliggende. Begge deler blir feil. Løsningen må bli den gyldne middelvei, en realistisk vurdering av eget liv og egne gjerninger, kombinert med en evne til gå videre når saken er oppgjort.
Det sies at mange gamle mennesker angrer på alt de ikke gjorde. Det er mulig, og da har man iallefall ikke mistet evnen til å angre. Men den viktigste frukten av anger må likevel være at man tar lærdom, for eksempel ved å endre adferd. På denne måten kan anger bli et viktig verktøy i den vrimmelen som kalles livet. Så la oss angre – med måte.
RED: Republisert for nye lesere. Første gang publisert på d1 okt.`16. Foto: Monica Mydland.
