I går kveld så jeg igjen på Oppfinneren med Erik Alfred Tesaker på NRK, og fylles av sorg over at Grythengen ikke er et levende elvebruk, slik som hans sted. Tesaker er i likhet med meg av den oppfatning at for å ivareta et steds kulturhistoriske rolle og verdi må dette gjøres på et retrovativt sett, hvilket betyr at man anvender gammel teknologi og kun forbedrer denne med ny teknologi der denne ikke forringer den gamle teknologiens egenart. Dette innebærer at man benytter seg av lokal, kretsløpsbasert, småskala teknologi, hvor man klart skiller by og land, på tvers av rådende modernistisk praksis, som er et ideologisk tankegods fra Le Corbusier og de tidlige modernistene, som mente at by og land skulle forenes av en enhetskultur.
By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle. – Le Corbusier, 1935
Olterudelva forbi Grythengen, eller Fossemøllen II.
Min konklusjon er at husmannsplassen Grythengen i ytterkantene av bygda var av minst like stor, hvis ikke større kulturhistorisk verdi enn mange av storgardene nede i bygda. Stedet representerte to kulturtradisjoner, som endepunkt for fossemøllingsslekta og den eldgamle vannkraftsindustrien som ble utviklet ved Kvernumsstrykene i Lenaelva, og som oppstartssted for en særegen bedehuskultur som vokste fram i grendene rundt Totenåsen, i fotefarene til Totenåsens apostel M.J. Dahl.
Grythengen er en liten husmannsplass i steinrøysa oppunder Totenåsen, og kanskje var det derfor de styrende tenkte det ikke gjorde noe om de omringet stedet, grov det i filler og overspente det med et nettverk av kraftlinjer.
Virkeligheten er at plassen var av minst like stor kulturhistorisk verdi som storgardene nede i bygda, som avslutningssted for vannkraftskulturen og fossemøllingsslekta ved Kvernumsstrykene på Skreia, og oppstartssted for den unike bedehuskulturen som knyttet sammen smågrendene oppunder og rundt Totenåsen.
Disse kulturhistoriske verdiene ønsket jeg å bringe videre gjennom retrovativ teknologi og et retrovativt levesett, i pakt med historien og de stedegne naturforholdene.
Ved å sparke beina under min rolle og livsgjerning som kulturbærer, har vår nasjon mistet en del av sin eksistensberettigelse.
Det er ikke den suburbane bunkeren som er vår sjel!
Vannkraftsindustrien i Kvernumsstrykene strekker seg i alle fall tilbake til seinmiddelalderen, men det ville ikke forundre meg om den går tilbake til vikingtida. Uansett bet jeg meg merke i et notat i Totens bygdebok om at de som hadde fallrettighetene i Kvernumsstrykene på 1600-tallet måtte skatte tilsvarende fem storgarder, noe som understreker verdien av vannkraften på den tiden. Hvor tidlig fossemøllingsslekta kom inn ved Kvernum, tidligere gården Fossemøllen, vet jeg ikke, men kanskje var vi der helt fra middelalderen av? Uansett kan det ikke være tvil om at min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble hentet fra Kvernumsstrykene for å nyttiggjøre vannkraften i Olterudelva ved gården Grythe, hvor han fikk bo på husmannsplassen Grythengen, som ved hans overtakelse ble gården Fossemøllen II.
Kvernumsstrykene ved Skreia, hvor fossemøllingsslekta holdt til.
Ruinene etter Olterudelva har slik en direkte kulturhistorisk linje tilbake til middelalderen og vannkrafts-industrien i Kvernumsstrykene, og er derfor de best bevarte elveruinene fra denne eldgamle tradisjonsoverføringen av kunnskap på Toten i dag.
Denne tradisjonen burde vært holdt i live ved Grythengen gjennom et levende elvebruk, ved bruk av retrovativ teknologi. Elvedammen, vannkanalene og skovlhjulet skulle vært rekonstruert. Der herr Fossemøllen drev sagverk og Johan Solhaug startet opp sin første trevare burde det vært satt i stand et lite verksted drevet av direkte vannkraft, slik Tesaker har det, og Grythengen burde fått sin kraft fra elvedammen. Alle kraftlinjene over Grythengen burde vært fjernet eller lagt helt i ytterkantene, slik at de ikke dominerer stedet og ødelegger dets karakter.
Her burde den gamle vannkraftstradisjonen på Toten gjenoppstått.
Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943), min oldefar, var av de første dahlitterne, da han ble omvendt allerede ved de husmøtene Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, Totenåsens apostel, holdt i finstua på Holmstad da han tok turen over åsen fra Hurdal i 1892. Dahl bosatte seg seinere ved Holmstadengen. Mellom de to småbrukerne ved de to engene etter Kronborgsætergrenda, Holmstadengen og Grythengen, var det et nært vennskap.
Grythengen var velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, og burde vært behandlet med respekt som et retrovativt småbruk og av de stedene som opprettholdt bedehuskulturen i Dahls fotefar lengst. Helt opp til 1970-tallet visste omvandrende predikanter at det alltid var husrom for dem på Grythengen, og bestemor bakte fellesmisjonskringlene, som var fast tilbehør til kaffepausene på bedehusene rundt Totenåsen, fram til sin død. Mine døtre burde ha fått lov til å videreføre denne tradisjonen, og å servere kringler ute på tunet på Grythengen for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden – i fotefarene til Totenåsens Apostel! Gjerne akkompagnert av Toner på tunet fra Pris Herren, sangskatt samlet av M.J. Dahl, hvis musikktradisjon Knut Anders Sørum kommer fra. Dette perlekjedet av vennesamfunn rundt Totenåsens hals, vokst fram i fotefarene til Totenåsens apostel, var unikt i Norge og kanskje også i verdenssammenheng. Min sorg over tapet av denne kulturen har jeg forsøkt å skildre i essayet «Vinduet til Totenåsens apostel«.
Kjøkkenvinduet til Totenåsens apostel.
Var det ikke for de subeksurbane bunkerne og industrijordbruket, ville det V/A-systemet Østre Toten kommune nå bygger vært overflødig. Den suburbane bunkeren slik vi kjenner den i dag ble utviklet som ideal av Le Corbusier og seinere markedsført av General Motors etter en ide av Edvard Bernays, PR-industriens far og nevø av Sigmund Freud. Den første av disse er til alt overmål plassert under ei Corbu-furu og troner over stedet. Her under denne furua var det jeg som skulle ha sittet og skuet utover herr Fossemøllens øyensten, velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel, Fossemøllen II!
Herr Fossemøllens ruindam, dette er alt hva jeg trengte for å leve lykkelig som retrovativ kulturbærer for to av Norges viktigste bygdekulturer.
Dammen kan synes unnselig, men er endepunkt for en århundrelang vannkraftstradisjon.
Ingen kunne på bedre vis videreført Grythengen som kulturhistorisk identitetsbærer enn min familie, fordi jeg er en fossemølling i blodet, og fordi jeg var av de aller siste dahlitterne på Toten. Du kan ikke kjenne på den samme tilhørigheten til et sted hvis ikke dine forfedre har vandret der. Jeg var den fødte kulturbærer, men min arv og min livsgjerning ble tatt fra meg. Dette er et stort identitetstap, ikke kun for meg, ikke kun for Toten, men for Norge som nasjonsprosjekt.
Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot. – Kinesisk ordtak
For videre studier
- Oppfinneren. Tusenkunstneren Erik Alfred Tesaker og familien drømmer om å skape sitt selvforsynte retrovative paradis på et gammelt småbruk. Det handler om snurrige oppfinnelser, tradisjonshåndverk, og gjenbruk. Og det store prosjektet er å bygge et drømmetårn på toppen av låvetaket – et sted for å løfte blikket over hverdagen, og se både utover og innover.
- Oppfinneren (1:8) – premiere! Denne artikkelen kunne vært om familien Fossemøllen ved det retrovative elvebruket Fossemøllen II oppunder Totenåsen, som levde som stolte kulturbærere av to særegne kulturtradisjoner.
- Å «finne opp» meninga med livet. Som kulturbærer skulle jeg vært født til livsmening, her var intet å «finne opp», kun en arv å bære, en stafettpinne.
- Erik Alfreds hjemmeside. Alfred er en god representant for oss retrovative, og det er å håpe vi vil få større respekt for framtida. Mens Tesakers bruk reiser seg som en fugl Føniks av asken, er Grythengen tapt til det subeksurbane for alltid, sammen med grenda til Totenåsens apostel.
- Shrinking the Technosphere – Getting a Grip on Technologies that Limit our Autonomy, Self-sufficiency and Freedom, av Dmitry Orlov. (Teknosfæren har lagt seg som et klamt lokk over elvebruket Grythengen, som retrovativ får man vanskelig for å puste).
Anti-retrovasjon i teknosfæren!
