I det siste har det florert – både i aviser og på sosiale medier – en mengde reaksjoner på Oslos byråds intensjon om å redusere kjøttforbruket i kommunen.
Som vanlig er det den svakeste gruppen, de som er endt opp på alders- og sykehjem, som kritikerne bruker for hva de er verdt: “Tenk byrådet vil ta biffen fra bestefar!”. Som om bestefar noensinne har fått servert en biff på det kondemnable sykehjemmet han endte opp på, etter at han ikke lenger kunne ta vare på seg selv.
Faktum er at de færreste av Oslos sykehjem lager maten selv. De får den tilsendt fra et sentralkjøkken. Det nærmeste de sykehjemsansatte kommer kokkekunst er å varme opp middagsmaten. Ukemenyen er rullerende (4-8 uker). Hva som blir servert er eksempelvis kjøttpudding, spinatsuppe, risengrynsgrøt og østerdalshakk, hva nå enn det måtte være for noe. Hvor mye kjøtt som måtte være i kjøttpuddingen vites ikke, men om jeg hadde fått tilbudet om å bytte den med en fargerik og velsmakende vegetarisk gryte, hadde jeg sporenstreks takket ja.
Når det gjelder sykehjem viser en undersøkelse fra Forbrukerrådet at 7 av 10 pårørende er misfornøyd med matserveringen. Det går ikke bare på hva som blir servert, men hvordan maten blir servert og ikke minst hvor mye tid de ansatte bruker på å forsikre seg om at beboerne virkelig spiser maten. For det viser seg at svært mange sykehjemsbeboere er underernærte eller står i fare for å bli det. Årsakene er sammensatte. Ikke bare må man få tid nok til å spise maten, men man bør også få maten når man selv er sulten, ikke når det passer sykehjemmets rutiner å servere den. De gangene jeg selv har vært innlagt på et av Oslos kommunale sykehus har hovedmåltidet blitt servert klokken halv ett – altfor tidlig hva angår mine spisevaner. Det samme har også mange sykehjemsbeboere beklaget seg over.
På samme måte som bestefar, har heller ikke jeg opplevd å få servert biff på noe sykehus jeg har vært innlagt på. Derimot har jeg fått servert kålruletter, fiskeboller og den evinnelige risengrynsgrøten, servert med rød saft – alt sammen middagsretter som ikke bare ser triste og fargeløse ut, men heller ikke smaker noe som helst. Jeg skjønner at mye mat blir stående urørt på Oslos sykehjem. Hvorfor ikke sette farge på hverdagen, f.eks med en chili sin carne? Ikke bare er den fargerik, men også proteinrik og smakfull.
I årenes løp har det vært klaget så mye på maten på Oslos sykehjem at byrådet i 2018 måtte legge 10 millioner kroner ekstra på bordet for å rette opp i det verste. Det mangler i hvert fall ikke på rapporter om hvordan sykehjemmene, selv med små grep, kan få måltidene til å bli en mer positiv opplevelse. Det handler om medvirkning fra brukenes side. De skal ikke bare fôres til bestemte tidspunkter, men i langt større grad selv få bestemme når de vil spise. I den grad de også får bestemme hva de skal spise, blir som vanlig et budsjettspørsmål. Biff blir det vel uansett ikke, hva enten høyresiden eller venstresiden sitter ved makten.
Med MDG på laget vil forhåpentligvis næringsfattig kjøttpudding bli skiftet ut med mer spenstige bønner og vitaminrik paprika. Kanskje også noen fedd hvitløk og en dæsj spisskummen. For hva vi kanskje ikke tenker på, men som er en kjensgjerning, er at stadig flere av dem som ender opp på Oslos sykehjem ikke vil ha sine røtter i rotnorsk mattradisjon. Vi som har rundet middagshøyden er også langt mer bereiste enn hva våre foreldre var. Vi er blitt langt mer internasjonale i matveien. Dessuten har vi byttet ut den røde saften med rødvin. Jeg for min del setter min lit til sekstiåtterne, de som gjennom hele livet har surfet på en medgangsbølge og skummet fløten av livet. Når de en dag må gå gjennom sykehjemsdøren, blir det kanskje ikke bare biff til bestefar, men til og med rødvin og mousse au chocolat til dessert!
Først publisert på https://rettfralevvra.com/2019/10/27/bestefars-biff/
Fra redaksjonen. Profilert Maritas Hjørne.
