Michael Chrichton (1942 – 2008) var utdannet som lege, men virket som forfatter, filmregissør og produsent. Han har en stor produksjon bak seg. Av det han har skrevet som også kom som film, er The Andromeda Strain, Jurassic Park, Westworld, Coma, The Great Train Robbery, Looker og Runaway.
En novelle fra hans hånd, State Of Fear, hadde et appendiks som på en veldig god måte forklarer farene ved å blande sammen politikk og forskning. Artikkelen er lagt ut på web-serveren til Michigan State University, så jeg antar den er til åpen avbenyttelse. Jeg har derfor forsøkt meg på en oversettelse til norsk.
Hvorfor politisert vitenskap er farlig
Tenk deg at det er en ny vitenskapsteori som advarer om en forestående krise, og peker på en vei ut. Denne teorien får raskt støtte fra ledende forskere, politikere og kjendiser rundt om i verden. Forskningen finansieres av anerkjente filantroper og utføres på prestisjetunge universiteter. Krisen rapporteres ofte i media. Vitenskapen blir undervist på høyskoler og videregående skoler.
Med dette mener jeg ikke global oppvarming. Jeg snakker om en annen teori, som vokste frem for et århundre siden. Tilhengere av teorien var Theodore Roosevelt, Woodrow Wilson og Winston Churchill. Det ble godkjent av Høyesteretts-justitiariene Oliver Wendell Holmes og Louis Brandeis. De berømte navnene som støttet dette, inkluderte Alexander Graham Bell, oppfinner av telefonen, aktivist Margaret Sanger, botaniker Luther Burbank, Leland Stanford, grunnlegger av Stanford University, romanforfatteren H. G. Wells, skuespilleren George Bernard Shaw og hundrevis av andre. Teorien ble også støttet av Nobelprisvinnere. Forskningen ble støttet av Carnegie og Rockefeller Foundations.
Cold Springs Harbour Institute ble bygd for å utføre denne undersøkelsen, men viktig arbeid ble også gjort på Harvard, Yale, Princeton, Stanford og Johns Hopkins. Lovgivning for å takle krisen ble sendt rundt om i statene fra New York til California. Disse anstrengelsene hadde støtte fra Nasjonalt vitenskapsakademi, American Medical Association og Nasjonalt forskningsråd. Det ble sagt at hvis Jesus var i live, ville han ha støttet denne innsatsen. Alt i alt foregikk forskningen, lovgivningen og formingen av den offentlige mening rundt teorien i nesten et halvt århundre.
De som motsatte seg teorien ble totalt overdøvet, kalt reaksjonære, blinde for virkeligheten, eller bare uvitende. Men sett i ettertid er overraskende at det er så få mennesker som protesterte.
I dag vet vi at denne berømte teorien som fikk så mye støtte faktisk var pseudovitenskap. Krisen som det ble hevdet man hadde, var ikke-eksisterende. Og handlingene i denne teoriens navn var moralsk og kriminelt gale. Til slutt førte dette til millioner av menneskers død.
Teorien var eugenikk, og historien er så fryktelig, og for de som var engasjerte seg i den, så pinlig, at den nå sjeldent blir diskutert. Men det er en historie som alle burde sette seg inn i, så ikke slike grusomheter blir gjentatt. Eugenikk-teorien postulerte en krise i genpoolen som førte til forfall av menneskeheten. De beste menneskene formerte seg ikke så raskt som de mindreverdige: utlendingene, innvandrerne, jødene, degenererte, de uegnede og de som er «svake til sinns».
Det var Francis Galton, en respektert britisk forsker, som først kom med spekulasjoner i denne retningen, men hans ideer ble dratt langt forbi det han hadde tenkt. Tankene ble akseptert av amerikanere med naturvitenskapelig bakgrunn, så vel som de som ikke hadde interesse for vitenskapen, men som var bekymret for innvandringen av mindreverdige raser tidlig i det tjuende århundre; «Farlige menneskelige skadedyr» som representerte «det stigende tidevannet av imbesiler» og som forurenset det beste av menneskeheten.
Eugenistene og innvandrerne slo seg sammen for å stoppe dette. Planen var å identifisere enkeltpersoner som var svake (man var enige om jødene stort sett var svake, men det var også mange utlendinger og svarte) og å stoppe dem fra avl ved isolering i institusjoner eller ved sterilisering. Som Margaret Sanger sa, «Å fremme «good-for-nothing» på bekostning av det gode er en ekstrem grusomhet … det er ingen større forbannelse for ettertiden enn å etterlate dem en økende befolkning av imbesiler.» Hun snakket om byrden av omsorg for «Denne døde vekten av menneskelig avfall.» Slike synspunkter ble mye delt. H. G. Wells snakket mot «dårlig trente svermer av mindreverdige borgere.» Theodore Roosevelt sa at «det er ikke samfunnets interesse å tillate degenererte å reprodusere seg.» Luther Burbank: «Vi må slutte å tillate kriminelle og dotter å reprodusere seg.» George Bernard Shaw sa at bare eugenikk kunne redde menneskeheten.
Det var åpenlyst rasisme i denne bevegelsen, eksemplifisert av tekster som The Rising Tide of Color Against White World Supremacy, av den amerikanske forfatteren Lothrop Stoddard.
Better Baby Contest at the 1931 Indiana State Fair. (Bilde fra Wikipedia)
Men på den tiden ble rasisme ansett som et lite iøynefallende aspekt ved innsatsen for å oppnå et fantastisk mål: forbedring av menneskeheten for fremtiden. Det var denne avantgarde-forestillingen som de mest liberale og progressive blant denne generasjonen ble tiltrukket av.
California var en av de tjuefem amerikanske statene der det ble vedtatt lover som tillot sterilisering, men denne staten viste seg mest fremtidsrettet og entusiastisk. Flere steriliseringer ble utført i California enn noe annet sted i USA. Eugenikkforskning ble finansiert av Carnegie Foundation, og senere av Rockefeller Foundation. Sistnevnte var så entusiastisk at selv etter at sentrum av eugenikkarbeidet flyttet til Tyskland, der man også begynte med gassing av individer fra mentalinstitusjoner, fortsatte Rockefeller Foundation å finansiere denne tyske forskningen på høyt nivå (The Rockefeller Foundation var tause om det, men de fortsatte finansieringen i 1939, bare noen måneder før andre verdenskrig brøt ut). Helt siden 1920-årene var de amerikanske forskerne sjalu på tyskerne som hadde tatt fra dem ledelsen på dette området. Tyskerne var beundringsverdige progressive.
Eugenikk-tilhengere kritiserer forskjellige «genetisk mindreverdige» grupper. Wall Street, New York 1915 (?). (Foto hentet fra Wikipedia).
De etablerte vanlige hus der folk med «mentale defekter» ble hentet inn og intervjuet en om gangen, før de ble ført inn i et bakrom, som faktisk var et gasskammer. Der ble de gasset med karbonmonoksid, og kroppene ble kastet i et krematorium på eiendommen. Til slutt ble dette programmet utvidet med et stort nettverk av konsentrasjonsleirer i nærheten av jernbanelinjer, noe som muliggjorde effektiv transport og drap på ti millioner uønskede.
Etter andre verdenskrig var det «ingen» som var eugenikere, og «ingen» hadde noen gang vært eugenikere. Levnetsskildringer over de feirede og mektige dvelte ikke ved hvordan de hadde vært forblindet av denne teorien, ja noen ganger ble det ikke nevnt i det hele tatt.
Eugenikk opphørte å være et fag ved universitetene selv om noen hevder at idéene fortsatt er til stede i skjult form.
Men i ettertid skiller tre poeng seg ut.
For det første, til tross for bygging av Cold Springs Harbour Laboratory, til tross for innsatsen ved universiteter og advokatenes utspill, var det ikke noe vitenskapelig grunnlag for eugenikk. Faktisk visste ingen på det tidspunktet hva et gen egentlig var. Bevegelsen var i stand til å gå videre fordi det gjaldt vage begreper som aldri ble grundig definert. «Feeble-mindedness» kan bety alt fra fattigdom og analfabetisme til epilepsi. Tilsvarende var det ingen klar definisjon av «degenerert» eller «uegnet».
For det andre var eugenikkbevegelsen egentlig et sosialt program som var forkledd som vitenskap. Det som drev det frem, var bekymring for innvandring, rasisme og uønskede personer som flyttet inn i ens nabolag eller land. Igjen, vag terminologi bidro til å skjule hva som egentlig foregikk.
For det tredje og mest foruroligende, den vitenskapelige etableringen i både USA og Tyskland reiste ingen høy og vedvarende protest.
Lebensborn fødestue i Nazi Tyskland. (Bildet hentet fra Wikipedia)
Tvert imot. I Tyskland «marsjerte» forskerne raskt i takt med med programmet. Moderne tyske forskere har gått tilbake for å gjennomgå nazistiske dokumenter fra 1930-tallet. De forventet å finne retningslinjer for å fortelle forskere hvilken forskning som skulle gjennomføres. Men slike retningslinjer var unødvendige.
Ute Deichmans ord, «Forskere, inkludert de som ikke var medlemmer av [Nazi] -partiet, bidro til å få finansiering for sitt arbeid gjennom å endre oppførsel og samarbeide direkte med staten.» Deichman snakker om «forskernes aktive rolle i forhold til nazistisk rasepolitikk … der [forskning] var rettet mot å bekrefte rasedoktrinen … fant man at intet eksternt press kan dokumenteres.» Tyske forskere justerte sine forskningsinteresser i henhold til de nye retningslinjene. Og de få som ikke tilpasset seg, forsvant.
*
Et annet eksempel på politisert vitenskap er ganske forskjellig av karakter, men det illustrerer farene ved at regjeringens ideologi skal styre forskningen, og at ukritiske medier fremmer falske begreper.
Trofim Lysenko ute i hveteåkeren noen gang mellom 1920 og 1930. (Foto fra Wikipedia).
Trofim Denisovich Lysenko var en selvpromoterende bonde som, det ble sagt, «løste problemet med gjødsling av åkrene uten gjødsel og mineraler.» I 1928 hevdet han å ha oppfunnet en prosedyre kalt vernalisering, hvorved frø ble fuktet og avkjølt for å forbedre den senere veksten av avlinger. Lysenkos metoder ble aldri testet rigorøst, men påstanden var at hans behandlede frø ga disse egenskapene videre til neste generasjon. Dette representerte en gjenopplivning av Lamarcks ideer på en tid da resten av verden omfavnet Mendels genetikk.
Josef Stalin ble tiltrukket av disse Lamarckske ideene, noe som innebar en fremtid ubundet av arvelige begrensninger, og han ønsket også forbedret landbruksproduksjon. Lysenko lovet begge deler og ble yndlingen til sovjetiske media som var på utkikk etter historier om smarte bønder som hadde utviklet revolusjonære prosedyrer. Lysenko ble portrettert som et geni, og han melket kjendisstatusen sin for alt den var verdt. Han var spesielt dyktig til å fordømme sine motstandere. Han brukte spørreskjemaer fra bønder for å bevise at vernalisering økte avlinger, og dermed unngikk han eventuelle direkte tester. Båret på en bølge av statlig sponset entusiasme, steg han raskt i gradene. I 1937 var han blitt medlem av det øverste sovjet. Da dominerte Lysenko og hans teorier russisk biologi. Resultatet var hungersnød som drepte millioner, og utrenskninger som sendte hundrevis av avvikende sovjetiske forskere til gulagene eller eksekusjonspelotongene. Lysenko angrep genetikk agressivt, og den ble forbudt i 1948 fordi den var «borgerlig pseudovitenskap». Det var ingen basis for Lysenkos ideer, men han kontrollerte sovjetisk forskning i tretti år.
Lysenkoismen endte på 1960-tallet, men den russiske biologien var i begynnelsen av 2000-tallet fortsatt ikke helt kommet seg ovenpå igjen.
Nå er vi engasjert i en flott ny teori, som igjen får støtte fra politikere, forskere og kjendiser rundt om i verden.
Skoleungdommer streiker «for klima» på en fredag. (Foto hentet fra Wikipedia).
Igjen blir teorien fremmet av store institusjoner. Igjen blir forskningen utført på prestisjetunge universiteter. Igjen, lovgivningen blir gitt og sosiale program blir fremmet i dens navn. Nok en gang er kritikere få og de som finnes blir dårlig behandlet.
Igjen er det slik at tiltakene det oppfordres til har liten basis i fakta eller vitenskap. Igjen gjemmer grupper med andre agendaer seg bak en bevegelse som later som den er edel. Nok en gang brukes påstander om moralsk overlegenhet for å rettferdiggjøre ekstreme handlinger. Nok en gang drar man bare på skuldrene av det faktum at noen mennesker blir skadet, da man påstår at en abstrakt sak må sies å være større enn eventuelle menneskelige konsekvenser. Igjen er vage begreper som bærekraft og generasjoners rettsvilkår – termer som ikke har noen definisjon man er enige om – tatt i bruk i samband med denne nye krisen.
Jeg argumenterer ikke for at global oppvarming er den samme som eugenikk. Men likhetene er ikke overfladiske. Og jeg hevder at åpen og ærlig diskusjon over dataene og problemene blir undertrykt. Ledende vitenskapelige tidsskrifter har tatt sterk redaksjonell stilling til påstanden om at vi har menneskeskapt, global oppvarming, noe som jeg mener det ikke er deres ansvar å gjøre. Under alle omstendigheter forstår enhver forsker som har tvil klart at de vil være klokt ikke å snakke høyt om det. Et bevis på denne undertrykkelsen er det faktum at mange av de utallige kritikerne av global oppvarming er pensjonerte professorer. Disse personene søker ikke lenger om pengemidler, og trenger ikke lenger å omgås kolleger hvis tilskudd og karriereutvikling kan bli truet av kritikk. I vitenskapen tar de gamle mennene vanligvis feil. Men i politikken er de gamle menn kloke, de oppfordrer til forsiktighet, og til slutt får de ofte rett.
Tidligere tiders historie om menneskelig tro burde gi oss en advarsel. Vi har drept tusenvis av våre medmennesker fordi vi trodde de hadde signert en kontrakt med djevelen og blitt hekser. Vi dreper fortsatt mer enn tusen mennesker hvert år for hekseri. Etter min mening er det bare ett håp for menneskeheten om å komme ut av det Carl Sagan kalte «den demon-hjemsøkte verden» av vår fortid. Det håpet er vitenskap. Men som AlstonChase sier det, «når søken etter sannhet blir sammenblandet med politisk beslutnings-påvirkning, blir jakten på kunnskap redusert til en kamp om makt.» Det er faren vi står overfor. Og det er derfor blandingen av vitenskap og politikk er en dårlig kombinasjon, med en skremmende historie.
Vi må huske historien, og være sikker på at det vi presenterer for verden som kunnskap er nøytralt og ærlig.
Lenker:
Eugenikkens historie i California
How «Better Babies» became «Fitter Families»
The messed up history of eugenics
Grundig og saklig som alltid. Flott Steinar! Barnebarna vil takke oss når de om tyve år forstår hva som skjedde. Nå tror de vi er noen vitenskapsfornektende tullinger.