Skoleferien er over for i år. Og for alle seksåringer er barndommen brått avlyst, nå som de er kommet i skolepliktig alder.
Slik har det ikke alltid vært, men ettersom konkurransesamfunnet har festet grepet, har også kravene overfor barna strammet seg til. Tidligere var folkeskolen en kulturskole mer enn den karriereskolen samfunnet fører oss mot i dag.
Barn er først og fremst natur med eksistensiell integritet og sine individualiteter. De er noe suverent i kraft av seg selv, og bør respekteres for det. Som naturvesener er de tilpasset vær, vind og andre forutsetninger naturen gir dem. De likner i utgangspunktet mer på ville dyr enn de kulturvesenene de er i ferd med å bli. Denne utviklingen har vært en naturlig prosess siden de kom til verden. Men barnehagen har allerede satt premissene mot den forestående ensrettingen i en mildere grad.
Kanskje var middelalderens laugsordning bedre. Der barnearbeid var en naturlig del av utdannelsen. Barn vokste inn i forelderens yrker fra de kunne krabbe og ble på den måten dyktige håndverkere. Men det var ikke alle forunt. Barn av jøder, romer og andre utstøtte grupper fikk ikke delta, men måtte finne andre løsninger. Også urfolkenes barn har vokst fritt inn i sine kulturer. Kan hende er det den beste oppveksten barn kan få?
I dag presses barn inn i en dyse av basisfag, og den må de gjennom enten de har talent for det eller ikke. Selekteringen kommer i etterkant, når de skal velge yrke eller videreutdannelse ut fra hvordan de klarte basisfagenes mal. Slik kan de ha mistet verdifulle år som skulle vært deres vei inn i et voksenliv basert på deres unike mentale «fingeravtrykk».
Det er som om skolen ser på intelligens som en ensrettet strek i en kurve, men kanskje likner den mer en ball som kan ekspandere i alle retninger. Og en ball kan vi leke med.
I dag er skoleverket ekstremt rettet mot teoretiske fag, og internasjonal konkurranse. All undervisning i høyere utdanning går på engelsk. En aggressiv standardisering av unge mennesker som kan minne om industriens utnyttelse av alt vi anser som våre naturressurser.
Men barna er ikke våre, like lite som naturen tilhører oss.
De er sine egne. Vi har derimot et forvaltningsansvar fram til de blir voksne individer, helst ut fra sine egenskaper.
Kanskje meningen med livet er knyttet til vår forvaltningsoppgave.
At den sterkeste ikke har retten, men det største ansvaret for situasjonen.
Noe som i så tilfelle bør gjelde overfor barn, og all annen natur.
Fra redaksjonen. Profilert Barn og unges psykiske helse. Innlegget var først publisert den 17. aug. i Svein Hammers fb-gruppe «Politikk for grønn framtid».
