Akademikerne og byråkratene som lager modeller som hevder at vi vil kunne drive den globale økonomien bare på fornybar energi, lever i en helt annen verden enn folk flest gjør. I deres verden mangler det ikke penger, landområder eller varer som kobber, kobolt og litium.
I modellkjørernes verden slakter vindturbiner ikke hundretusen fugler og flaggermus per år. Scenariene de produserer ignorerer det faktum at verdens transportsystem nesten utelukkende går på raffinerte oljeprodukter, og at omtrent halvparten av verdens matproduksjon er avhengig av ammoniakkgjødsel produsert av naturgass. Modellene ignorerer også rutinemessig de utallige forsyningskjedeproblemene som ville komme fra forsøk på en massiv økning i bruken av solcellepaneler, inkludert innkjøp av polysilisium fra Kina, og spesielt fra Xinjiang-provinsen, hvor hundretusener av uigurer blir tvunget til å jobbe for polysilisium-produsenter. Scenariene ignorerer også rutinemessig vanskeligheter som ligger i å prøve å stramme hundretusenvis av kilometer med høyspente overføringslinjer som vil være nødvendige for å koble vind- og solprosjekter i landlige områder til fjerne byer.
Det siste eksemplet på denne modelleringen ble nylig levert av International Energy Agency (IEA), som ga ut en rapport som hevder å gi et veikart for å oppnå «netto-null» utslipp innen 2050. IEA kaller rapporten, «Verdens første omfattende studie av hvordan man skal gå over til et netto-null energisystem innen 2050, samtidig som man sikrer stabil og rimelig energiforsyning, gir universell energitilgang og muliggjør robust økonomisk vekst». Den angir etter sigende en kostnadseffektiv og økonomisk produktiv vei til en elastisk energiøkonomi dominert av fornybar energi som sol og vind i stedet for fossilt brensel. Rapporten som fikk mye oppmerksomhet, inkludert fremtredende historier i New York Times og Bloomberg (samt norske media), hevder også «det er ikke behov for investeringer i ny forsyning av fossilt drivstoff i vår netto-null-vei» fordi «den urokkelige politikken fokuserer på klimaendringer. ..resultater i en kraftig nedgang i etterspørselen etter fossilt drivstoff.”
Nå er det faktisk slik at IEAs innsats ikke er den første rapporten som ignorerer de virkelige begrensningene som gjelder for et helt fornybart energisystem. Scenarier som ble publisert de siste månedene av akademikere ved Princeton University, Stanford University og University of California Berkeley, har alle gjort det samme.
Men den positive mediedekningen av IEA-rapporten – og selve rapporten – glatter over de mange strategiske og fysiske beskrankningene som vil begrense, eller rettere forhindre, enhver rask overgang til fornybar energi. Først blant dem er verdens pågående behov for olje og gass og hvordan enhver innsats som begrenser internasjonale oljeselskapers muligheten til å bore etter mer hydrokarboner vil styrke OPEC og Russland på bekostning av USA og Norge. Videre har flere asiatiske land allerede sagt at de vil ignorere IEAs veikart og fortsette å investere i kull-, olje- og naturgassutvinningsprosjekter.
«Grønne» teknologier vil også kreve en enorm økning av gruvedrift for å levere de enorme mengdene kobber, kobolt og andre mineraler som kreves av «grønne» teknologier. Faktisk utstedte IEA en lang rapport om den sistnevnte saken bare i forrige måned. Disse problemene har blitt beskrevet av mange medier, så her skal det fokuseres på det som uten tvil er de største umiddelbare begrensningene: de svimlende kostnadene for forbrukerne ved å forsøke en så fornybar innsats og de rasende arealkonfliktene som allerede hindrer veksten av vind- og solprosjekter i USA, Canada og Europa.
IEA-rapporten inkluderer ikke et estimat av de totale kostnadene ved å konvertere verdensøkonomien til å bare bruke fornybar energi. I stedet bemerkes det at «For å nå netto-nullutslipp innen 2050, må årlig investering i ren energi over hele verden tredobles til 2030 til rundt 4 billioner (engelsk: trillion) dollar,» og at «Total årlig energiinvestering øker til 5 billioner dollar innen 2030.» Men rapporten spesifiserer ikke hvem som skal være ansvarlig for å bruke alle disse billionene.
Til tross for denne utelatelsen, er det klart at forsøk på å konvertere våre globale energi- og kraftsystemer til å kjøre bare på fornybar energi, sannsynligvis vil koste titalls billioner, eller til og med hundrevis av billioner dollar. I fjor publiserte Coilín ÓhAiseadha og Ronan Connolly, to Dublin-baserte forskere, en akademisk artikkel som fant at mellom 2011 og 2018 utgjorde de globale utgiftene til sol- og vindenergi rundt 2 billioner dollar. «Til tross for alle disse utgiftene produserte vind- og solenergi fremdeles bare 3% av verdens energiforbruk i år 2018, mens de fossile brenslene (olje, kull og gass) produserte 85%,» skrev de. «Dette reiser presserende spørsmål om hva det vil koste å gjøre overgangen til 100% fornybar energi.»
Den nye IEA-rapporten inneholder også en omtale av hvordan en så kostbar innsats vil påvirke lav- og mellominntektsforbrukere over hele verden. Det er et bemerkelsesverdig unnlatelse, gitt at rundt 800 millioner mennesker over hele verden ikke har tilgang til strøm. I tillegg bor det omtrent 3 milliarder mennesker på planeten i land der strømbruket per innbygger er mindre enn det som brukes av et gjennomsnittlig kjøleskap.
Til tross for disse fakta sier IEA-rapporten «Vi anslår at rundt 55% av de kumulative utslippsreduksjonene vil bli knyttet til forbrukervalg som å kjøpe en elbil, ettermontere hus med energieffektive teknologier eller installere en varmepumpe.»
Like viktig som kostnadsproblemet, ignorerer IEA-rapporten fullstendig de vanvittige enorme territoriene som vil være nødvendig for å imøtekomme en stor økning i utplassering av vind- og sol-parker. Det står «Vår vei krever en oppskalering av sol og vind raskt dette tiåret, og vil nå årlig tilskudd på 630 gigawatt (GW) solceller og 390 GW vind innen 2030, noe som er fire ganger det rekordnivået som ble nådd i 2020. For solcellepanel, tilsvarer dette installering av verdens nåværende største solpark omtrent hver dag.”
For å sette disse 390 gigawatt ny vindkapasitet per år i sammenheng, ifølge de siste dataene fra BP, ble det mellom 2005 og 2019 i gjennomsnitt installert årlig over hele kloden rundt 41 gigawatt vindkraft. Og likevel hevder IEA at globale årlige tilskudd bør være nesten ti ganger tallet. Det vekker det åpenbare spørsmålet: hvor skal alle turbinene bygges? Det spørsmålet betyr noe fordi tilbakeslaget mot Big Wind vokser i rurale områder over hele verden.
En nylig rapport fra Center of the American Experiment, har rundt 300 regjeringsenheter fra Vermont til Hawaii siden 2015 avvist eller begrenset vindprosjekter. Senteret er også hjemsted for den nye (amerikanske) databasen for avvisning av fornybar energi (ikke tilgjengelig i Norge), som inneholder detaljer om de 300 avvisningene eller begrensningene. I løpet av de siste seks månedene alene har tre fylker i Iowa – staten som produserer mer strøm fra vind enn noen annen stat – enten forbudt vindprosjekter eller det er satt midlertidige stoppordrer for dem.
Noen av de hardeste slagene mot Big Wind skjer i de blåeste statene (der Demokratene har makten). Lykke til med å bygge en vindturbin i Vermont, hjemstaten til senator Bernie Sanders, den tidligere presidentkandidaten og en av senatets fremste talsmenn for fornybar energi. I New York avviser mange lokalsamfunn vind- og sol-prosjekter som regjeringen Andrew Cuomos administrasjon nylig presset gjennom. I California er vindturbiner så vanskelige å plassere at de fleste utviklere rett og slett har gitt opp å prøve å bygge nye prosjekter i staten.
Ontario i Canada har vært et utgangspunkt for antivind-aktivisme. I den canadiske provinsen har 90 lokale myndigheter erklært seg ”uvillige verter” for vindprosjekter. Motvinden mot tilbakeslag er også åpenbar over Atlanterhavet. I 2010 hadde European Platform Against Windfarms rundt 400 medlemmer i 20 land. I dag har den mer enn 1600 medlemsorganisasjoner i 31 land. I Tyskland, der regjeringen presser hardt på sin «Energiewende», har landlig opposisjon ført til «en dramatisk nedgang i antall nye vindparker på land.» Problemet er heller ikke begrenset til plasseringen av vindturbinene. Det inkluderer også motstand mot overføringslinjer. Den tyske regjeringen har anslått at den trenger å konstruere rundt 5950 km med overføringslinjer for å imøtekomme ny fornybar kapasitet. Men innen utgangen av 2018 var det bygget under 160 km.
Kort sagt hevder IEA at den har publisert den “første omfattende studien” mot en netto-utslippsverden. Men selv en kortvarig analyse av kostnads- og arealkonfliktene viser at IEAs «veikart» er full av blindveier.
Artikkelen er i det vesentlige hentet fra stoff utgitt av den amerikanske forfatteren Robert Bryce
