Sist vinter ble jeg fratatt min bedrift på uverdig vis. Det var ingen som helst annen grunn enn at fyrsteparet måtte finne på noe for å bygge videre på grågartnerportalen sin, etter at de var ferdige med å investere i hytte, hus og bil. Alt på dette tidspunktet tilsa at vi kunne nyte noen fredelige, investeringsfrie år.

En grunn som ble framlagt var at de ønsket å unngå arvestrid på et seinere tidspunkt. Men jeg gledet meg til å være onkel for nevøen min, som har arvet sine bestefedres gener, og ville med glede ha overgitt min eierandel til ham meget rimelig når tiden var moden. Selv har jeg kun to døtre som jeg på intet vis ville skulle å ha noe med bedriften å gjøre, og ville vært stolt over å hjelpe fram min nevø. Imidlertid tror fyrsteparet at alle er som dem, reine materialister som kun tenker på seg selv. Slik ødela de for et godt forhold mellom meg og min nevø.

Fyrsteparet mente de måtte få bedriften slik at de kunne utvikle den videre for sine barn. For det første har vi også barn, og for det andre har min kone slekt og familie på Filippinene som hun har et forsørgeransvar for. Så vi trengte en god og stabil inntekt for våre forpliktelser fram til pensjonsalder. Videre ønsket jeg å bevare bedriften for min nevø, men da kan man ikke ha lønninger og en investeringsiver som er helt ute av alle proporsjoner og går over stokk og stein. Man trenger noen i styret som kan holde igjen litt. Derfor mente jeg at vi nå hadde en gylden mulighet til å få en stabil bedrift ved at min søster solgte seg ut til en god partner for bedriften, samt at daglig leder ikke fikk være styreleder. Til gjengjeld tilbød jeg dem 40 prosent av aksjene, samt en avtale der jeg overførte min eierandel rimelig til min nevø hvis han en dag ønsket å lede bedriften. Dette var meget generøst av meg, jeg og min nevø kunne fått et godt forhold, bedriften kunne fått stabilitet, fornuftige lønninger, forsiktige og veloverveide investeringer, i det hele tatt ei god framtid for alle parter.

Dessverre var overhodet ikke fyrsteparet villige til å lytte til mine synspunkter, og de valgte å kaste meg ut på en ydmykende måte, som ikke minst har skuffet min utkårede. Slik har de både ødelagt sitt forhold til henne og hennes barn, samtidig som de har fratatt meg min mulighet til å være stolt onkel. Så havesyke har sin pris!

Imidlertid ville fyrsteparet vært maktesløse uten alle de flygende apene som har lagt ut den røde løperen for dem! Særlig gjelder dette banken og revisjonsselskapet. Hvorfor i all verden gav Nordeania dem dette lånet uten å forhøre seg med styret? Tror de jeg synes det er noe hyggelig at de hjelper til med å kaste meg ut av min bedrift, hvor jeg har arbeidet i 38 år og har min identitet og mine minner? I tillegg kunne de gjerne tatt en telefon og fortalt meg at dette lånet de utøste bak min rygg ble gitt med pant i min eierandel, og at hvis ikke fyrsteparet overholdt sine forpliktelser ville jeg miste alle verdiene mine. Å oppdage dette lenge etter at kontrakt var signert var selvsagt et kjempesjokk!

Hele det kapitalistiske systemet er absurd teater og produserer greske tragedier på løpende bånd. – Ø.H.

Samtidig har vi dette revisjonsselskapet som har skrevet alskens avtaler og kontrakter og det eine med det andre etter Fyrstens ordrer, slik at han kunne presse gjennom viljen sin. Men at de i tillegg legger til rette for og rettferdiggjør avtalesvik, gjør meg fullstendig oppgitt. Ikke bare har jeg etter hva som har skjedd helt tapt troen på vårt kapitalistiske system, som lar hybrismonstre herje fritt og ødelegge alt for alt og alle, men vårt samfunns institusjoner er jo ikke annet enn store flygende aper, i tjeneste for Brorskapet av den mørke triadens personligheter. Våre samfunnsinstitusjoner undergraver tilliten til samfunnet! Selv har jeg mistet all tro på banksystemet og revisjonssystemet etter hva jeg har opplevd. Ja, jeg har totalt mistet enhver tillit til vårt samfunnssystem, og ser fram til et samarbeide med Mot Dag AS for å rive det i filler. Fordi vårt samfunns institusjoner river i filler samfunns-tilliten!

Sannsynligvis ble min og min utkåredes forhold til fyrsteparet ødelagt for alltid da de ydmyket meg til å fraskrive meg mitt livsverk mot min vilje etter en skitur sist vinter, foran min vantro kone. La det være helt klart, dette ville ikke kunnet skje uten de flygende apenes, banken og revisjonsselskapets medvirkning. Så jeg klandrer dem minst like mye for å ha lagt ut den røde løperen for disse menneskene.

Imidlertid er det to hendelser i etterkant som ikke har gjort oss særlig mer lykkelige. Det første var da jeg kjøpte en avskjedsgave til meg selv, for å feire 38 års innsats sammen med familien. Dette gjorde Fyrsten rasende, jeg ble anklaget for å være kriminell, så denne lommekniven måtte jeg levere tilbake. På dette tidspunktet var jeg fremdeles medeier i firmaet.

Det andre er at en av de to forutsetningene som vi fikk klort inn i timene før avtalen ble undertegnet, ble brutt. En av forutsetningene avtalte vi med gamlefar, denne ble selvsagt overholdt, selv om den kun var muntlig.

Den andre forutsetningen ble avtalt med Fyrsten, og den var skriftlig. Denne ble brutt med revisjonsselskapets hjelp, og det sjokkerende er at både revisjonskontoret og regnskapskontoret står last og bram med Fyrsten i sviket. Naturligvis gidder ikke jeg å begi meg på dette revisjonsselskapet med sin hærskare av advokater til disposisjon her og i London, så de får leve sine liv i syndens pøl.

Fratatt AS blog
Ved reforhandling av avtale, hva jeg trodde var en tilleggsavtale, falt av en eller annen merkelig grunn punkt e bort. De andre punktene ble fortsatt gjeldende. Slik ble jeg fratatt min bedrift vha. trusler, manipulasjon og til sist svindel. Alt lagt til rette for og støttet opp under av de flygende aper.

Grunnen til at jeg ville reforhandle avtalen var at jeg fant ut at jeg kunne spare mye skatt ved å overføre min aksjekapital i et holdingselskap. Ja ikke bare det, jeg fant ut at jeg kunne ha spart utrolig mye skatt hadde jeg opprettet holdingselskap ved skattereformen av 2005. Jeg spurte revisjonsselskapet om hvorfor de ikke hadde opplyst meg om dette i 2005, men de unnskyldte seg med at de hadde sendt ut en konvolutt med noe informasjon. Denne kom selvsagt aldri meg i hende, da jeg på dette tidspunktet dreiv på gulvet og sleit.

Så grunnet at revisjonsselskapet hadde latt meg skure og gå for lut og kaldt vann, uten å gi meg denne informasjonen hverken da eller nå, alt måtte jeg finne ut av selv, måtte avtalen reforhandles nå. Slik ble jeg påført et dobbelt svik, både i 2005, ved at jeg ikke ble informert om den gyldne muligheten som lå i opprettelsen av personlig holdingselskap, samt at jeg nå i 2017 mistet etterlønnen min fordi jeg ikke hadde opprettet holdingselskap før avtalen med Fyrsten ble signert.

Nå ser det ut til at jeg får dagpenger for oppstart av firma, da jeg får prøve å fylle dette firmaet med noe fornuftig, men denne støtten blir kun halvparten av hva den kunne ha vært hadde jeg fått etterlønnen min.

Det sies at alle gode ting er tre, men det ser jammen ut til at alle onde ting er tre også:

  1. Jeg ble manipulert og tvunget til å fraskrive meg min bedrift etter en skitur, med ca fire timers betenkningstid.
  2. Jeg fikk ingen avskjedsgave etter 38 års innsats.
  3. Jeg fikk ikke etterlønn, en av de to forutsetningene jeg klarte å forhandle fram i timene før jeg fraskrev meg mitt livsverk.

Så slik er det. Ingen, aller minst samfunnets svikefulle institusjoner, de flygende aper, har noen som helst interesse av å lytte til min historie, så jeg får notere ned mine nedtegnelser her for de som skulle være interessert.

Litt om flygende aper:

– Er du en flygende ape? – psykopaters medhjelpere og medskyldige

Pussig å tenke på hvordan jeg og gamlefar startet denne bedriften tilbake i 1979. Husker fremdeles jeg var med og hjalp ham med å dirigere på plass flissiloen, mens han kjørte trucken. Var da 11 år. På lørdager var det fast soping på fabrikkgulvet, mens vi spilte countrymusikk. Feriene gikk med til å arbeide, lønna husker jeg var 12 kr. timen. Seinere ble det oppstart av lamineringsfabrikk, som var et forferdelig slit, men morsomt de første årene. Særlig den tiden oppfinneren var med, en skikkelig luring, som nå arbeider hos IDT. Men jeg fant da på en hel del selv også. Og ikke minst gamlefar!

Ellers får jeg takke gamlefar som holdt verdien oppe på firmaet helt til det siste, uten hans innsats ville jeg fått med langt mindre enn verdien av etterlønna. Så takk for det!

Nå går veien videre med nytt firma. Noe særlig i lønn og utbytte blir det neppe, hvis det blir noe overhodet? Men det finnes da annet av verdi også. Noe min venn og våpendrager Achsel Ford minner om på en særdeles god måte!

 

Hei, Don “Donkey Shot” Quijoivind! Takk for at du deler en sterk og personlig erfaring med oss i en så lesbar og, tross det bitre innholdet, underholdende form!

Jeg håper i det minste det ligger en viss lindrende effekt i å kunne være den som skriver historien ned for ettertiden, og så herlig dra karakterene velfortjent etter nesa gjennom sin egen gjørme og historiens kronologi – noe som jo om ikke annet er et brudd med den gamle sannheten om at det er seierherren som har dette privilegiet. Jeg er nokså overbevist om at Fyrsten ikke hverken formår eller har noe ønske om å skrive et eneste komma han ikke regner med å tjene penger på. Humor er sannsynligvis heller ikke Fyrstens førstevalg av retorisk hjemmebane, så siste ord om saken er ditt. Fyrsten får nøye seg med pengene og posisjonen, og det er det som er den egentlige fattigmanns trøst, Don Q. En fri sjel ser fort hvem som er den virkelige vinneren og taperen her. For som det står i bibelen, fritt etter hukommelsen; hva hjalp det en mann å vinne hele verden, om han tapte sin sjel? Den form for jag etter det materielle er en av de sikreste veiene til evig misnøye vi har klart å finne i den vestlige verden, og om det er noen trøst, kan jeg forsikre at Fyrsten med dette idiotiske stuntet har truffet blink og satt en solid spiker i sin egen lykkes kiste.

Jeg blir sittende i takknemlig ettertanke overfor det faktum at jeg selv vokste opp i en familie der ingen hadde slike trekk eller i det hele tatt var særlig opptatt av materiell status. Jeg vokste opp på et rekkehusfelt to mil utenfor Oslo med mye grønt fellesareale og lekeplass i midten, en slags merkelig hybrid av lommetunet og det suburbane, det var noen hundre beboere på feltet, og vår familie tilhørte den lille håndfullen som ikke tok del i det obligatoriske spillet omkring status og synlig materiell velstand. Det var ingen nød i vår middelklassetilværelse, men det ble aldri jobbet for å bli rik eller skaffe luksus, penger var mer en nødvendig og kjærkommen bieffekt av å jobbe, og i den grad det var en motivator i seg selv, var det kun innenfor rammene av overlevelse, altså for å få det til å gå rundt fra måned til måned og klare forpliktelsene. Hos oss ble ting målt på en annen verdiskala, det var musikk, litteratur, kunst og kultur som var livets goder, og det å være veldig opptatt av og la seg motivere primært av penger, ble egentlig ansett som en smule vulgært og rett og slett litt stakkarslig. Vi var vel også én av kun to husstander som ikke hadde bil på den tiden. Dette skapte selvfølgelig en type atmosfære i mitt barndomshjem som var annerledes enn hos de fleste familiene på feltet vårt, og dette var noe alle mine lekekamerater visste og var umåtelig tiltrukket av. De syntes alltid det var veldig spennende, og samtidig veldig trygt og uformelt hjemme hos oss, og det var alltid åpent hus og mange gjester, både store og små. At noen av gjestene av og til også var ganske allment kjente personer, såkalte kulturpersonligheter (artister, skuespillere og forfattere) gjorde det nok ikke mindre spennede, men det var den generelle annerledesheten som primært var trekkplasteret hos oss. En oppvekst man noen ganger nå for tiden faktisk føler at man bør underspille eller holde for seg selv for å beholde troverdighet i diskusjoner av politisk eller økonomisk art, da “kultureliten” har seilt opp som sterkt skjellsord og syndebukk i manges øyne ettersom misnøyen med samfunnsutviklingen har tiltatt, og noe som er definert som et klassemessig svik er identifisert. Uten at jeg personlig kan huske å ha hatt noe særlig med det å gjøre. Uansett, ingen fra familien eller nye generasjoner har siden vært noe unntak, alle er godt fornøyde med en økonomi som ikke tillater fråtsing eller sløsing, og vi har stadig våre interesser og gleder helt andre steder enn på konto i banken. Derfor har vi alle selv hjem som folk liker å komme til, og derfor er vi alle også veldig gode venner som hjelper hverandre og alltid koser oss i hverandres selskap. Det er en stor velsignelse og en uvurderlig trygghet og styrke å ha en sammensveiset familie uten noen kompliserte eller dysfunksjonelle interne forhold.

Jeg runder av med en fin historie fra en vennefamilie av meg her nede på sørlandet hvor jeg nå bor, i min mors gamle hjemby. Dette er også veldig fine folk uten sans for det prangende, og helt uten behov for å delta i familære intriger over materielle goder. Det finnes derimot en annen gren av denne familien som er av en helt annen støpning. Og det var i forbindelse med oppgjør av et dødsbo, at to brødre fra den eldre generasjonen satte seg i bilen og kjørte til Oslo for å møte den andre familiefraksjonen og bli enige om en del ting ifbm. arveoppgjøret, det gjaldt da ikke større materielle verdier som hus o.l., men personlige ting med affeksjonsverdi, og som delvis muntlig var “gitt” til ulike av avdødes familiemedlemmer på forhånd. Den ene av brødrene er faren til min jevnaldrende venn, som da var tenåring og også med på Osloturen, og det er fra ham jeg har historien.

Da de kom frem til åstedet, var der full aktivitet i tantes hus med nedpakking og bortkjøring av personlige eiendeler, nærmest som et røvertokt i full fart etter først-til-mølla-prinsippet. En håndfull gjenstander mine venner etterspurte med en rimelig forventning, ble én etter én forklart som “annektert”, “deponert”, “anbragt” og i andre forskjønnende vendinger henvist til som allerede fordelt og fjernet. Altså “rappa fra dødsboet”, sagt på vanlig norsk. Det var frekt og ulovlig, og ganske uvirkelig for dem som kom dit med de mest beskjedne ønsker, og forsåvidt hadde stått den avdøde tanten ganske mye personlig nærmere enn den andre familiegrenen, og stilt opp mer så lenge hun var i live, tross lengre avstand. Men dette er karer med de rette verdiene og den rette innstillingen, så de gadd ikke å kaste et minutt ekstra på den typen uverdig kjekling om materielle ting, bare ristet på hodene, lot gribbene slåss videre i fred og satte seg i bilen og la i vei på hjemturen uten mer bagsje enn de hadde med innover. Dog, skulle det vise seg, med en ytterligere styrket tro på at de tross alt selv hadde knekt koden for livets kunst adskillig bedre enn dem som ble igjen i tantes hus for å slite hennes jordiske gods i filler mellom seg i det patetiske forsøket på å få den største halvparten av alt med seg hjem.

Stemningen var ganske laber, og det gikk visstnok nesten til Drammen før det første ordet ble sagt på turen nedover E18. Dialogen ble innledet av Torgeir, den ene av brødrene, og lød som følger:

-Du Jens …

-Mm.

-Jeg er så innmari glad for en ting, jeg.

Jens ruller rolig og omstendelig ferdig en røyk, slikker papiret og kniper tobakksendene av før han responderer.

-Mm?

Torgeir tar seg god tid og får plassert bilen i det feltet og det tempoet han vil, og legger inn sin innebygde autopilot før han tenner sin egen rullings, som har hengt utent i høyre munnvik siden avgang fra Oslo.

-Og det er det, atte sånn som de derre folka der, Jens …

-Mm.

-Sånn kan heldigvis vi aldri bli, vi!

Så kom et “high five”-klask og et herlig, felles latterbrøl, dette forløsende mirakel som alltid knytter oss til det evige, kosmiske perspektiv på tilværelsen, før Torgeir setter på noe saftig rock’n’roll, trykker inn gassen og kjører de virkelige seierherrenes triumfmars bort fra usselhetens verden med fryd og hjemlengsel i hjertene.

Facebook kommentarer
Forrige artikkel“Menn forklarer meg ting” av Rebecca Solnit
Neste artikkelDet snakkes om å forby atomvåpen
Har arbeidet det meste av mitt liv på en trevarebedrift, hvor jeg var medeier. Dette tok brått slutt, og både som en trøst og for å få tiden til å gå begynte jeg med fotografering, som etter hvert utvidet seg til ekte lidenskap. I tillegg har jeg en pasjon for lommetunet og lommedemokratiet, framtidas boform og demokratiform.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here