«Eg tror på mennesker som brenner»

0
432

Forord av redaksjonen.

Hjelpearbeid for flyktninger i Libanon. 18 – 27 november 2022. Team Humanity Norway. For reisen ble det samlet inn over 200 000 kr for flerbrukshus, skole, nødhjelp m.m. for flyktninger og fattige i Libanon, driftet av bl.a Salam Norway, Salam LADC, i samarbeid med Team Humanity Norway. De tre som dro på solidaritetsoppdrag fra Norge på denne reisen var Marianne M. Robertsen, Kristina Quintano, Bendik Ø. Johannessen.

Noen fakta om reisen, av Kristina Quintano fra facebookoppdatering:

«Donasjonene sørget for at resten av barna på senteret nå har fått vinterjakker og varme klær, bind-prosjektet for kvinner kan holde på enda en stund, barn har fått sko, familier har fått mat, flerbrukshuset har fått midler til å driftes videre og lokalt ansatte har fått beholde jobben som lærer hos oss. Noen barn har oppdaget sjakkgleden, andre har utviklet seg gjennom dramaøvelser, noen har fått sin første bursdagsfeiring, hele familier har fått medisiner de manglet, mange har fått skolesaker, ett barn skal få øyeoperasjon så hun kan leve livet sitt uten å bli blind.

I den store elenda er dette bare nåler i høystakker, men for dem det gjelder betyr det et liv med litt færre bekymringer. Noen familier har til og med lovet oss at de ikke setter ut på Middelhavet i vinter, fordi de nå har nok til å klare seg ut våren. Men til tross for at det vi har donert ut her er livreddende hjelp, så er det vårt nærvær vi blir takket for.” 

Den glemte krisen i Libanon

«Eg tror på mennesker som brenner og hjertene som skriker»

Godt og vondt på samme tid

Jan Toft sin nydelig stemme synger “eg tror på mennesker som brenner” og er en god trøst når jeg er så lei meg, sånn innmari innimargen trist og jeg vet at det går over snart, men disse stundene hvor hjertet føler seg helt fullstendig overkjørt er fryktelig vonde.

Kroppen er enda i beredskap etter turen til Libanon og jeg er så “påskrudd” at jeg føler meg som en vakthund.

Hver eneste kveld før jeg legger meg ser jeg for meg all den urettferdigheten vi var vitne til for menneskene som bodde i Libanon. All fattigdom, fortvilelse og noen nesten uten fremtidshåp, og jeg føler på den inderlige urettferdigheten som rammer så alt for mange.

Jeg blir nesten kvalm når jeg tenker på denne mammaen med de seks barna som nesten hadde blitt mishandlet til døde av faren sin, og så føler meg uvel over hvor mye hun takket meg fordi jeg var så heldig å kunne hjelpe dem. Det eneste som skiller våres historier er hvor vi er født og det er dette som er så vondt.

Og som mamma så føler jeg på hvor vondt det må være å måtte få hjelp utenfra til alt de trenger. Selvsagt er jeg glad vi kunne redde synet til den ene datteren med operasjon, men det er så vondt å være en giver når man ser at det forventes at jeg skal bilder og dokumentere deres vanskelige liv. Jeg skjønner at man må vise hvor vanskelig det er sånn at vi kan få mere støtte og hjelpe flere, men det er en hårfin balanse hvor det er ekstremt viktig å ikke tråkke på verdigheten til mennesker. Dessuten er det så utrolig lærerikt å møte mennesker fra en helt annen kultur og kunne lære fra de. Det er ikke alltid sånn at man selv sitter på fasiten, og det å være ydmyk i møte med andre er utrolig viktig.

Alle menneskene jeg møtte hadde en fellesnevner: Gjestfrihet. Alle sa “You are always welcome here”, og en av mine libanesiske nye venner kjørte til og med innom moren sin for å hente hjemmelaget vegetarmat hun hadde laget til meg. Det er så nydelig og rørende at jeg blir helt overveldet. Det er sjelden jeg har fryst så mye som denne turen, det kan sammenlignes med når jeg var frivillig i Thessaloniki vinteren 2017 og det var kuldeperiode. Og jeg har bodd i Finnmark.. Men dette var en råkulde jeg ikke var så vant til og heldigvis hadde jeg ullundertøy og lue. Det er så kontraster fra varm og god seng hjemme til å sove i en slags jordhytte med madrass på gulvet. En virkelighet alle sikkert hadde hatt godt av å prøve.

Situasjonen i Libanon – fattigdom

Libanon er et land i krise og nå er fattigdommen blant libanesere større en noen gang og de huser veldig mange mennesker som har flyktet fra krig og nå mister rundt 65.000 mennesker støtte fra UNHCR fra 1.1.23 og det betyr enda flere som må bo på gaten og i forlatte bygninger og hvordan kan man gjøre dette mot allerede mennesker som ligger nede og ikke har noe?

Libanon er like stort som Rogaland og de huser rundt en million mennesker på flukt og nå setter det båter ut fra Libanon for å prøve å nå et litt mere verdig liv, og i de båtene sitter det libanesere, syrere og palestinere. Alle uten så mye håp, for i det øyeblikket de velger å sette sine barn og seg selv i livsfare så skjønner man at det meste av håpet er ute. Og vi godtar at dette skjer for dette er for langt unna til at vi bryr oss så mye. For aller første gang etter jeg har vært ute og reist for å hjelpe, så har jeg ikke mottatt en eneste hatmelding, trusler og hets. Det er nok fordi Libanon er såpass langt unna og det grenser til krigsområder og da er det fint å “hjelpe de der er”. Hellas er nok for nærme til at det var greit å hjelpe der, for det var en liten fare for at de kom seg hit og det orker ikke haterene våre å forholde seg til.

Det er faktisk det mest slitsomme å forholde seg til som hjelpearbeider, at man stadig må forsvare at man vil hjelpe. Men jeg mener det er en forbanna plikt å hjelpe mennesker som ikke er like heldig som oss. Jeg vet det er mange som strever her hjemme også og vi hjelper også her selvsagt, for medmenneskelighet skal ikke ha grenser. Alle er like mye verdt og da må man forsøke å hjelpe flest mulig når man kan. Og ikke minst samarbeide på tvers av organisasjoner for å gjøre mest mulig for andre.

Den jenta vi hjelp som holdt på å miste synet ble til i et samarbeid mellom Røde Kors, Salam LADC, Legen som skulle operere og Team Humanity Norway. Det er dette jeg brenner mye for, hvis alle gode krefter dro lasset sammen så hadde vi nådd frem til flere for det nytter, det nytter så veldig og sammen er vi sterkere og dette mantraet kommer jeg til å si til jeg blir borte.

Motivasjon og åndelig støtte

Jeg tror på hjertene som skriker, synger Jan Toft på andre verset til Savonarola til VAMP og denne sangen er til stor motivasjon når man vil hjelpe andre. Den er så til hjelp at jeg har tatovert første setningen.

Jeg har en litt trist dag, jeg er så lei meg for alle som lider og jeg er så trist for alle som er kalde og sultne, som ikke har trygghet, de som strever i livet og de som er redd for hverdagene, de som opplever krig, terror, flukt, de som gråter.

Vi kan ikke gi oss, vi må fortsette å hjelpe fordi jeg tror på mennesker som brenner <3

 

Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn. Alle bilder er godkjente for bruk av Marianne Myrvold Robertsen og er tatt på denne turen. Først publisert i sin orginalversjon:

https://epilepsi2509.blogg.no/eg-tror-pa-mennesker-som-brenner-og-er-en-god-trost-nar-jeg-er-sa-lei-meg

Les flere av Robertsens beretninger fra hjelpearbeid her:

https://debatt1.no/flyktningkrisen-i-hellas-hjelpearbeid-2016-2020/

https://debatt1.no/menneskene-europa-ikke-vil-ha/

https://debatt1.no/verden-er-sa-absurd-groteske-kontraster-elpida/

og les mer på `Mer fra forfatter` under innlegget.

Vil du skrive innlegg på Debatt1?

Velkommen!

Send til eller til redaktør

Din mening gir mening!

Facebook kommentarer
Forrige artikkelSpennende tilbakeblikk på en av Lisa Gardners tidligere bøker: Si farvel
Neste artikkelYtre venstre er i siget, Ap synker videre ned
Jeg brenner for rettferdighet, følger med i verden, er en tenker, #PayItForward er mitt livsmotto #Peace Drømmer stadig om en tur til Island:) #Volunteers #RWTD

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here