Verden er så absurd.. Groteske kontraster

5
272

Dagbok. Sted:  Elpida, Hellas. Camp for flykninger, periode 2-7 jan.

Jeg prøver å suge siste rest av trygghet mens jeg holder mannen min hardt fast og samtidig prøver å tørke tårer. Jeg slipper og tror jeg klarer å smile tappert og sier som jeg pleier, det går bra, det går kjempebra.. Tårene fortsetter å strømme på flybussen mens Jan Toft gode stemme synger «øyentrøst» inn i ørene mine. Samvittigheten gnager for at jeg drar avgårde for å redde litt av verden. Hverdagen våkner i Oslo og Bjørvika bader i rosa morgenlys tørker jeg tårene mens Jan Toft synger fortsetter med «God morgen søster» og jeg skjønner fornuftig sett at jeg gjør noe rett. Jeg setter på «Elias sang» av Lars Bremnes og tenker på hvorfor jeg drar. Jeg MÅ dra, jeg som er så heldig i vårt land, vil dele. Jeg vil at alle skal ha det som oss, jeg skjønner at verden ikke er laget etter mitt ideal, men da skal jeg ihvertfall bidra det lille jeg kan for en litt bedre verden. Etter første dag i camp skjønner jeg at jeg kan bidra. Jeg så meg i speilet da jeg kom «hjem» nå og det var ikke et nydelig syn.. Så akkurat ut som jeg følte meg. Dvs en dag med mange inntrykk, møtt mange fine folk. 
Jeg har vært i noe som må være en nedlagt fabrikk, jeg har ikke fått «the grand tour» enda men har sortert og ryddet i dag og jeg har fått ansvaret for å pusse opp et rom med en nydelig jente fra England. Vi skal ordne «The tea Lounge». Det er et fryktelig trist sted, så vi får prøve å gjøre det bedre.


Min nye engelske venninne inviterte meg på middag så jeg var der etter skiftet og spiste nydelig vegetarmat i hennes leilighet og pratet og pratet.


Det er noe eget å møte mennesker på tvers og alle med felles mål, det oppstår umiddelbare vennskap og forståelse. Det er veldig spesielt.

Dag 2: Jeg har gått på ren viljestyrke i dag, anfall i natt og clusterhodepine anfall i dag, men det har gått greit likevel. Jeg har sortert klær og sko til gratisbutikken og jeg har fått omvisning over hele campen. Den er stor, det bor 170 stk der og 60 % av dem er barn. Mens vi gikk rundt på omvisning i dag så kjente jeg plutselig en liten hånd i min og to store brune øyne som ser på meg og forteller hva hun heter og at hun er fra Syria. Hun holdt oss med selskap resten av turen. Hun ville så gjerne bytte hår med meg, hun prøvde 😉

Vi har hatt nyttårs fest og det er fantastisk å se så mange mennesker som vil bidra til at en kveld skal bli så bra som mulig. Kjøkkenet kokte av damer som lagde fantastisk mye god mat, ungdommene og barna lagde musikkshow. Jeg hadde ansvaret for å pynte opp rommet og sammen med de som bodde der så ble det veldig fint, med enkelte ord og mye gestikulering så ordnet vi sammen. Festen ble en suksess med konsert av alle de talentfulle barna og ungdommene som sang og sang. Det er første gang jeg har hørt syrisk rap, egentlig litt sårt.. Så mange barn som vil ses og høres. Synd at de sitter fast i en nedlagt fabrikk.. Jeg blir så trist av en barndom i betong. Men i dag var alle glade og de er fint å se så mange smil i resignasjonen. De andre frivillige som har vært der lenge har aldri opplevd den stemningen som var under festen, alle var glade og de tror nesten alle som er i campen var tilstede.
Jeg skulle egentlig sitte ned med noen i dag og høre deres historie, men med alt som foregikk og for få frivillige så blir det en annen dag.

Dag 3 og 4, vi pusser opp «the tea lounge» og folk setter virkelig pris på det, flere stopper opp og sier «Thank you» og hvor fint det er. Det er så trist der nå og det er så ille med tanke på at dette er en av de beste campene, bare tenk hvor ille de andre er.. Men her er de heldige, – de har egne rom, de har tilgang på mat, leger, skoletilbud, eget rom for kvinne aktiviteter, kunst timer og folk som bryr seg om de og vil deres beste. I går var vi inne hos en syrisk familie på fem hvor mor er alene med 4 barn fra 1,5 år til 12 år. Pappaen er i Tyskland. De tre største barna snakket utrolig godt engelsk og allerede litt tysk. De fortalte litt om turen fra Aleppo hvor de hadde sittet fast ti dager på grensen til Tyrkia. De sa det var grusomt, jeg tror dem. Jeg har hørt det før.. De hadde tatt båt fra Tyrkia til Lesvos hvor båten hadde fylt seg opp med vann og mor hadde vært i bunn av båten og holdt minstebarnet da 7 mnd opp så det ikke skulle drukne, de var livredde. Det holdt på å gå galt. De har vært flere steder i Hellas, Idomeni var det som var verst. Moren hadde grått av glede når de kom til Elpida hvor de er nå. De ba oss på middag, min nye venn Dee Dee og jeg og vi var der en god stund og snakket masse med de og drakk te og koste oss. Disse barna har så mye å bidra med, det er utrolig trist at de sitter på vent.. Men de er optimistiske og har det bra nå. De fleste jeg har snakket med er fra Syria, det er noen fra Kurdistan også. De to første dagene var jeg bare trist, men nå har jeg fått snakket med mange og mange er lettet og glad for at de er akkurat her og er trygge. De skal videre etterhvert, men nå er de inne i et system hvor de får hjelp. Det er godt å vite.

Når man tenker utfra seg selv og egen situasjon så er dette innmari vondt, men når jeg snur og tenker hva som ligger bak de fleste så er dette en god ting og en bra camp. En av lederne for Elpida som er fra Hellas er en umåtelig snill mann som er på jobb hele tiden føles det som og som prøver å fikse alt du spør om. Og som sagt det er noe magisk med å møte andre frivillige, det er som man har kjent hverandre lenge for man vil det samme, har de samme tankene og følelsene på det vi driver med. Nå samarbeider jeg med folk fra Irland, England, Sveits, Tyskland, USA, Canada og Egypt og Jordan. Det er veldig gøy. Akkurat nå er det ingen andre nordmenn her, men det var akkurat en familie her forrige uke. Vi er mange. I morgen skal vi tilbake å gjøre ferdig oppussing prosjektet vårt og på søndag skal vi ha fri. Har lyst å se byen jeg bor i. Enn så lenge har jeg bare sett hotellet, rundt hotellet og veien til bussen.
Når jeg tidligere var på Lesvos og jobbet i camp så husker jeg ikke nå engang navnet på byen jeg bodde i en gang, det var bare frem og tilbake i camp.

På mandag skal jeg være med Patrick fra England og Costas som jobber her å se på vasker, vi skal kjøpe nye vasker til kjøkkenet til de som bor her. Det som er her nå er helt krise. Det er vått overalt og mattilsynet hadde grått hvis de hadde vært her.. Viktig å gjøre noe med! Det er fint å kunne være med å bidra til sånne viktige ting med penger som jeg har samlet inn på forhånd.

Det er iskaldt her nå og kaldere skal det bli. Vinden hyler rundt hjørnene og det er minusgrader. Mange av barna valgte å sove i dag for det var så kaldt, de ville ikke gå på skolen, de ville ikke stå opp og de har ikke riktige klær tenker jeg.. Jeg har ullundertøy, ullgenser, overtrekksbukse og ullskjerf og fryser.. Og det trekker inn overalt i campen. Men det er en innendørscamp, jeg kjenner halsen snøre seg når jeg tenker på de som bor i telt..I morges var det opp mot 20 aktive minusgrader og vannet var fryst og vi måtte desinfisere hele campen.

Igjen så tenker jeg: Alle kan gjøre en forskjell, alle kan bidra på sin måte. Jeg ser hvor lite som skal til for at noen skal føle seg litt mer verdifull. Det trengs bare å lytte. Vær et medmenneske bare. Det kan du være uansett hvor i verden du er om det er på postkontoret eller i en flyktningleir i Hellas, bare vær tilstede.

http://radcliffefoundation.org/project/elpida-home/

15902653_10154882349325763_1312044960_o 15349595_10154882339620763_5825014225418076063_n15822799_10154875938255763_8553632820701273877_n15826005_10154882338720763_5421259484966935143_n15825828_10154882338370763_6815135018498738220_n15935202_10154882353485763_909237142_o15781610_10154875939070763_8109268936094570098_nimg_1765

5 KOMMENTARER

  1. ?
    Jeg oppdaterte innlegget p.g.a. et bilde som skulle endres, mulig du fikk problemer akkurat da?
    Prøv nå?

    MVH
    Elisabeth

  2. Takk for rørende innlegg – det er litt vondt å lese. Jeg er jo sterk motstander av innvandringspolitikken vår(som tidligere slapp inn masse menn og gutter) og det er så trist å få bekreftet hvem det egentlig er som burde få slippe inn(enslige barn, enslige kvinner med barn, enslige kvinner og handicappede), mens vi sperret resten ute(alle menn). Nå slipper nesten ingen inn og det er åpenbart en fornuftig nødløsning, men det kunne vært så mye bedre.

    RED: har tatt bort resten av kommentaren fordi den videre utlegning av egen politisk posisjon sett opp i forhold til innleggets tema, ikke er relevant.

  3. Det er vondt å oppleve også. Jeg vil ikke diskutere innvandringspolitikk, jeg vet hvorfor mange velger løsningen at menn reiser først og det er for å finne en trygg rute for familien og selvfølgelig går ikke alltid det bra. Jeg svarer litt i tåka, har akkurat kommet hjem og er utrolig sliten. Vi har jobbet utrolig mange timer hver dag, vi har ikke hatt vann på 3 dager og ikke i dag heller.. Jeg håper noe skjer snart for vi hjelper ikke her og vi hjelper i hvertfall «ikke der de er heller», jeg er bare trist nå..Takk for tilbakemelding og takk for at du leste 🙂

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR