Pokemon Go versus Bikkja

2
315

Omsider har også jeg kastet meg på Pokemon go. Det burde jeg ha gjort allerede for lenge siden – så mye som jeg går – men bedre sent enn aldri. For 9 år siden gikk jeg nemlig til anskaffelse av en hund – en Cairn terrier ved navn Scott McCairn – fordi jeg knapt kunne bevege meg. Jeg hadde en formening om at en liten hundevalp og jeg kunne trene oss opp sammen. En farlig risk å ta, dersom jeg skulle falle i fisk og hunden ikke, men det gikk heldigvis bra. Nå kan vi gå begge to, hele dagen, og likevel være kvikke og opplagte når vi kommer hjem.

Hvorfor ikke bare gå tur med meg selv? Hvorfor investere i en skitdyr bikkje, når det fremdeles finnes ledige arealer til allmenn rekreasjon og mosjon? Fordi jeg visste med meg selv at turen snarere ville bli lagt til nærmeste kjøpesenter enn til Ekebergskogen. Og tråkking rundt på et kjøpesenter gjelds merkelig nok ikke som helsebringende gange. Jeg har prøvd, flere ganger, men kroppen nekter å akseptere handleturer som mosjon. Den slår seg bare tvert vrang og reagerer med å bli stiv som en stokk. Hundehold er dessuten sunt for økonomien. Det fordi hunder stort sett er nektet over alt, enten det er lovpålagt eller ikke. Temmelig dumt av buttikkeierne, siden jeg – og sikkert mange hundeeiere med meg – naturligvis prioriterer mer hundevennlige butikker. Også når vi ikke har med bikkja.

Pokemon go endret imidlertid alt. Nå trenger jeg ikke lenger bikkja som incentiv for å bevege meg rundt omkring i terrenget. Det holder med å jakte på Pokemons og pokeballer. Faktisk er bikkja litt i veien, når han trekker i en retning mens jeg vil gå i den andre – og særlig når jeg skal knerte et monster og han plutselig rykker til. Jeg pleier vanligvis ikke å banne, men det står ikke til å nekte at herr Scott McCairn har fått passet sitt påskrevet opptil flere ganger i det siste. Det er ikke få Pokemons jeg har gått glipp av på grunn av den fillebikkja.

Foreløpig prøver jeg å turnere begge deler. Og jeg vil si til alle dem som mener at Pokemon go bare er noe sturt tull, at det blir som et orienteringsløp rundt om i terrenget. Og hvorfor skal det være mer sunt å løpe rundt i skauen etter orienteringsposter enn Pokemons? Det blir nesten som å fnyse av at alle sitter med nesa ned i hver sin skjerm på hyttetur mens det å lese hver sin gode bok blir noe helt annet. For øvrig er, etter min mening, alt som får passive mennesker opp av sofaen og ut i landskapet positivt. Det gjør Pokemon go til fulle. Og i så måte er smarttelefonen i ferd med å erstatte Bikkja som Menneskets Beste Venn (MBV).

marita.synnestvedt@gmail.com

2 KOMMENTARER

  1. DYR ROBOTER OG POKEMON
    Helsa burde være det viktigste incentivet for å trene. Skikkelig trening med høy puls oppnår man best uten Pokemon.

    En smarttelefon eller en robot kan ikke fullt ut erstatte et menneske eller dyr. Bak en robot står det en programmerer, og han forteller deg bare det du aller helst vil høre. På den måten får dataoperatøren økt salg og fortjeneste. I Japan har mange fått roboter som kjærester, enten materielle roboter eller bare visuelle på smarttelefonen. Kjærlighetsordene fra roboten reflekterer ikke dine gode handlinger. God-ordene gjør deg bare glad så lenge du klarer å overbevise deg selv om din egen lille livsløgn.

    Katter og hunder kan ikke lyve. Behandler man dem godt, blir de kontaktsøkende, kjærlige, småprater, viser deg sine iboende instinkter og blir med deg på de fleste leker og rollespill du ønsker. Dekker du ikke deres grunnleggende behov for mat, drikke, hvile, søvn, stell, trygghet, kommunikasjon og kos, vil man merke det godt. Har man det godt sammen med dyrene, så lever man i harmoni med naturen. Dette i seg selv virker positivt for den psykiske helsen.

    En robot vil som regel ikke reflektere negativt på manglende dekning av ovennevnte basisbehov, holdt spebarnsroboter brukt i opplæringsøyemed utenfor. Mennesker lærer best gjennom samhandling med andre mennesker og dyr, ikke gjennom for snille roboter. Pokemon derimot er ikke noe annet enn et spill hvor du aktiviseres litt fysisk. Liker man dette spillet, så er det like godt som et hvilket som helst annet spill.

  2. Jeg har nettopp vært på fjellet med Barnebarnet. Aldri har det vært så lett å trekke ham ut i lendet som når vi konkurrerer om å knerte flest Pokemons. Foreløpig ligger vi omtrent side ved side.

    Jeg vil egentlig sammenligne det med å gå med et elektronisk kart. Vi må tross alt navigere en del for å få fangst. Jeg vil derfor betrakte dette som et av de mer positive trekk ved dataalderen.

    Og bikkja henger faktisk fortsatt med .)

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR