Fra ryddeaksjon i 2016

En ny vår er på tur, like om hjørnet her nord men i sør har det vært vår en stund. Blant hestehov og små snøflekker titter også avfallet frem. Et gatekjøkkenbeger, en snusboks og drikkevareemballasje setter farge på fjorårets gress, dog på en litt unaturlig måte… Salt sjøluft innåndes og når man vandrer i fjæresteinene på jakt etter det perfekt solnedgangsbildet, flyter en flaske forbi. På stranda ligger taustumper og en gammel sko.

Likevel kan vi i Lofoten smile. Det er bedre nå enn før. I fjor var over 900 personer med å rydde langs strender og kystlinje i Lofoten. I løpet av 6 år er over 130 tonn ryddet, og selv om mye nytt vil komme i land så har det blitt bedre, hva øyet kan se, og det bringer håp.

Nå er det riktignok bare en liten del av avfallet, dvs. plasten, som ender på strendene, da 94% av plasten som dumpes ender på havbunnen i følge Eunomia (Plastics in the Marine Environment, 2016). Likevel anses strandrydding som en svært effektiv måte å få avfallet ut av naturen på.  Plast i det marine miljø har store konsekvenser for dyreriket. Dette fikk de fleste nordmenn med seg da ett stykk gåsenebbhval svømte i land og måtte avlives på Sotra, og der det under obduksjon ble funnet 30 plastposer i magen.  Man trenger knapt vite at 2+2=4 for å forstå at hvis vi eller andre spiser plast, så blir vi syke – og at hvis vi ønsker å forvalte denne kloden videre så er vi nødt til å ta tak.

WWF med flere, melder at det i følge FNs miljøprogram havner åtte millioner tonn plastsøppel i verdenshavene årlig! Den kanskje viktigste og mest effektive jobben vi kan gjøre er å hindre tilførsel i utgangspunktet. Hva vi finner langs kystlinja gir også noen ledetråder om hvor kildene kan være, og i hvilke situasjoner forsøpling oppstår.

Strandryddeengasjementet har økt mye over kort tid. I 2016 var det over 18000 deltakere som ble registrert hos Hold Norge Rent, og trolig er det mange som rydder uten å registrer seg også. Med midler over Statsbudsjettet, og med refusjonsordning gjennom Hold Norge Rent, får man fjernet ryddebarrierer som betaling for levering/mottak og transport av avfall. Det som mangler nå er at også det offentlige får ressurser til å jobbe med tiltak der det trengs, både operativt og administrativt. For eksempel vil en god infrastruktur og håndtering av avfall på kaia og ovenfor reiseliv, være en god investering for Norge. Det finnes «dessverre» grenser for hvor lenge man som menneske gidder å gå rundt med en avfallspose før man får den levert, og hvor havner den da? Ved dårlig kapasitet settes posen i beste fall igjen utenfor en full dunk, hvor den blir som «fritt vilt» for fugl, vær og vind.

Hvor grensesnittet ligger for hvor langt man er villig til å strekke seg for å få avfallet i en dunk avhenger av den kunnskapen du besitter, og som igjen preger de holdninger du utøver. At plast «aldri» blir borte, er tross alt relativt «ny» kunnskap blant hvermannsen og det tar tid å absorbere den fakta og informasjon om temaet, ikke minst fordi det til tider er deprimerende lesing. I undertegnede har vi vært med å ryddet i 6 år nå, og mye har skjedd siden da!

Nå har jeg i utgangpunktet tro på individet og dennes vilje til å være flink. Selv om bruk og kast mentaliteten er alt for komfortabel til at den endres over natten, har jeg tro på at det skjer en endring. Det er ikke greit å forsøple lengre og man må rydde opp etter litt flere enn seg selv, og vet dere hva; mange av våre sambygdinger gjør allerede begge deler.

Når man har noen tiår på baken må man også reflektere litt over hva som gikk galt underveis, for da jeg var ung så var det klar tale at «søppel skal ikke kastes i naturen», og gjør du det da er du «natursvin», men likevel har ting gått over båtripa og ut bilvinduet eller ligget usikret i vind og storm. Avfallsselskapet jeg jobber i er snart 30 år, og er vel omtrent like gammel som andre avfallsordninger rundt om i landet, mens forbrukersamfunnet som begrep oppstod på 50-tallet under optimisme og vekst, og er altså over 60-år. Med et gap på omtrent 30 år uten profesjonell avfallshåndtering var det vel kreativiteten som definerte hva som ble ansett som «godkjent mottak». Og man hadde nok ikke sett resultatet av bruk av de nye stoffene, og selv om f.eks. bruk av PCB ble forbudt i Norge allerede i 1975, var allerede en stor skade skjedd.

Det er imidlertid over 40 år siden, som betyr at Norge har jobbet for hindre utslipp i ganske mange år, selv om man absolutt ikke er i mål. Mer kunnskap må erverves, «Føre var»- prinsippet etterfølges og tilrettelegging gjøres. Til syvende og sist, koker det ned til en ting – respekt. Den respekt vi som enkeltpersoner, firma og organisasjoner har for naturen rundt oss, som vi er avhengige av fordi vi er den del av den. Denne matematiske og geniale «evighetsmaskinen» som har fungert siden tidenes morgen, er den ikke verdt å ta vare på?

Selvsagt, derfor er det også gledelig med den oppvåkning som nå skjer, der flere og flere tar sin skjerv hva rydding og forebygging angår. Hvis flere tar grep i den takten vi har sett de siste årene, har jeg tro for at det utgjør en forskjell. Og vi vil se en renere natur.

Det handler ikke om alle andre, men om deg og meg – at vi ikke blir sittende å se på, men faktisk gjør noe med de utfordringer vi ser og ser rekkevidden av.

Bonusen er frisk luft, trening og sosialt samvær – så bli med ut og rydd!

Ta vare på det vakre vi har – en pulserende og levende natur 🙂

 

 

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR