Kapittel 2 av «Mordet på Soltoppen»!

0
75
Soltoppen skole fikk en meget uortodoks og farerik ny inspektør dette skoleåret. (Bildet er lånt fra varcpsychictarot.co.uk)

Etter at rektoren er funnet død, hengende på et kors på en juledekorasjon, foretar forfatteren en tidsreise tilbake til skolestart, der vi blir kjent med flere av de særegne lærertypene i det fargerike persongalleriet på Soltoppen skole. Gjedda gjør seg sine refleksjoner over det mislykkede norske skolesystemet.

Kapittel 2. Fire måneder tidligere.

Lærer Trym Gjedvik både gledet og gruet seg til skolestart hver høst. Han hadde vært en svært skoleflink gutt som liten, og litt av den gleden han den gangen følte over å starte opp igjen om høsten, preget ham til en viss grad fremdeles. Men den gode følelsen hadde bleknet betraktelig med årene. Han visste ærlig talt ikke om det var noe som naturlig skjedde med alle når de ble eldre og tilsynelatende hadde opplevd det meste og utforsket det meste innen sitt livsområde. Følelsen av at livet ikke hadde noe nytt å by på, men at man hadde utforsket alt som var å utforsket, kunne lett føre til en viss beklemmende følelse av ”livets uutholdelige letthet”. Var det en ganske naturlig utvikling, eller tydet det på at man levde et liv som var blitt for rutinepreget og kjedelig? Han hadde jo opplevd at smaken endret seg med alderen. Som ung likte han ikke smaken verken av rødvin eller øl, selv om han ofte drakk det på fester, men i løpet av de siste årene opplevde han stadig oftere å ha lyst på noe alkoholholdig å drikke, ikke for å kjenne den deilige beruselsen, eh, vel, kanskje det også men også rett og slett for smakens skyld. Og da gjerne til et måltid bestående av ingredienser han ikke kunne utstå som ung. Han hadde til og med blitt glad i grønnsaker! Som ung spiste han alltid fårikål uten kål og pinnekjøtt uten kålrabistappe.

Men han var også oppmerksom på at hans opplevelse av en begynnende likegyldighet i sitt liv kunne henge sammen med en viss utilfredshet over at han syntes å være nærmest alene om å oppleve seg som en relativt dyktig lærer. Gjedvik var ung i en periode da de pedagogiske forståsegpåerne hevdet at ytre påskjønnelser ble ansett som falsk motivasjon, og de mest fanatiske radikalerne på lærerskolen hadde sågar hevdet at det var reaksjonært og bakstreversk å stadig oppmuntre og rose elevene, for all form for ytre stimuli var verdiløs i det lange løp; det eneste som hadde verdi var ens egne indre motivasjon og ønske om å utrette noe. Livet som lærer hadde lært Gjedvik at det overhodet ikke forholdt seg på den måten. Barn som ikke opplever anerkjennelse og hvis gode prestasjoner ikke blir verdsatt, blir etter hvert likegyldige og oppgitt, og Gjedvik måtte nok innrømme at slik var det til en viss grad også med voksne mennesker.

Han hadde gjennom årene utviklet en meget trygg og sikker identitet som lærer, og barnas åpenbare velvære i hans nærvær, deres lærevillighet og foreldrenes gode tilbakemeldinger, oppfylte nesten helt hans behov for anerkjennelse i sin yrkesutøvelse – men bare nesten. Fra skoleledelsen kom stort sett aldri et anerkjennende ord. Og i Gjedviks tilfelle skyldtes det nok mest at hans dyktighet som lærer var på områder som var helt ute av fokus hos skoleledelsen. Han var det man må kunne kalle fullstendig pedagogisk ukorrekt.

I norsk skole anno 2012 var det svært få i ledelsen som hadde fokus på hvordan læreren ledet klassen, hvordan han behandlet elevene, hva han følte for dem, eller om han respekterte dem som mennesker. Nei, så godt som hele fokuset var på hva læreren foretok seg utenfor klasserommet. Om han kom tidlig nok og gikk sent nok, skrev de rapportene han skulle, laget de ukeplanene og lekseplanene han skulle, om han i detalj hadde satt opp skriftlige pedagogiske mål for enhver aktivitet, om han til punkt og prikke fulgte årsplanene osv. I dette rigide og byråkratiske systemet var det ikke særlig rom for en fargerik kunstnertype som Trym Gjedvik, som elsket barn, som innga dem selvtillit og lærevillighet og som var oppriktig glad i å undervise. Men som hatet konformitet og rigide krav til undervisningen, som han opplevde nesten kvalte hans kreativitet og tæret på hans overskudd.

Skolen var ikke noe godt sted å oppholde seg for erfarne lærere i perioden før og etter 2000 årsskiftet, da reformene herjet norsk skole som en farsott. For en lærer som Gjedvik, som hadde funnet en form som fungerte meget godt både for ham selv, elevene og foreldrene, var det bare en plage å bli påtvunget reformer han på forhånd kunne garantere ikke ville føre noe godt med seg. Han måtte stille og rolig sitte og se på at endringskåte norske politikere med stort markeringsbehov sakte men sikkert brøt ned både skolens og lærerens århundrelange autoritet som institusjon og omgjorde den til et sted der enhver snørrvalp selv skulle bestemme hva de hadde lyst til og ikke lyst til å lære, og læreren skulle løpe logrende fra pult til pult og være alles skjødehund. Læreren skulle ikke lengre være sjef i klasserommet, men en slags pedagogisk kastrat, som alle kunne klappe, dersom de i det hele la merke til at han/hun var til stede i klasserommet. Den tavleundervisende læreren, som gjennomgår emner i fellesskap for hele klassen, ble på et visst tidspunkt ansett som en håpløst utdatert figur, som kun hemmer de læringshungrige barna, dreper deres medfødte forskertrang og tvinger dem til å drive meningsløs innlæring og repetering av drepende kjedelige formalregler. Hva i all verden er vitsen med å terpe gangetabellen, når man kan bruke en kalkulator, og hva i all verden er vitsen med å kunne navnet på byer og land, når man bare kan slå det opp i et leksikon eller på internett? Og hvor idiotisk er det ikke å terpe rettskrivningsregler, når det finnes retteprogrammer, og hvem trenger egentlig å kunne skrive for hånd, når de aller fleste har sin egen pc?

Skolepolitikken de siste 15-20 årene hadde etter Gjedviks mening bygget på den gedigne misforståelsen at det skulle være bortkastet å pugge, repetere og lære noe utenat. Den innsiktsfulle pedagog fatter selvfølgelig at det ikke nødvendigvis er målet at elevene skal huske hvert eneste lille fakta de har pugget resten av sitt liv, men i løpet av innlæring skjer det et uendelig stort antall prosesser i elevenes bevissthet, som vil være nyttige for dem resten av livet. Gjedvik kunne nevne i fleng: De lærer selvdisiplin og utholdenhet, trener hukommelsen, får stimulert sin årvåkenhet og sin glede over å lære, blir oppvakte og interessert i å bruke sine evner, motiverte til å prestere osv osv. Elever som ikke har gått gjennom en slik læringsprosess, men som bare benytter seg av hjelpemidler i enhver situasjon, vil utvikle store vansker med å oppfatte og lagre ny informasjon, vansker med å kombinere ulike fakta til en meningsfull sammenheng, og vil dessuten utvikle latskap, motstand mot læringssituasjonen og ha manglende selvdisiplin og utholdenhet. For at elever skal kunne fungere som selvstendige forskere, må de først kunne beherske en del grunnleggende ferdigheter. Og disse ferdighetene er ikke alltid like morsomme å trene inn, men av og til må man gjennom harde arbeidsøkter for å kunne innkassere fortjenesten først senere.
”Er det noen som tror at en fiolinvirtuos har nådd dit han har kommet uten å øve?” pleide Gjedvik å spørre når diskusjonen gjaldt den slags emner. Og han svarte selv på sitt retoriske spørsmål:
”Nei, selvsagt ikke. Spør en mester på et hvilket som helst instrument hva som skal til for å bli god. Og svaret man får er: øve, øve og atter øve. Men likevel har norsk skolepolitikk de siste tiårene vedtatt at elevene ikke skal drilles i selve regneferdighetene fordi det er for kjedelig. I stedet skal de fokusere på å løse problemer og drive forskning. Men er det ikke litt fåfengt å skulle løse problemer, når du til syvende og sist ikke klarere å regne ut svaret fordi du egentlig ikke kan regne?”

Og før barn kan begynne å avgjøre selv hva de trenger å lære, må de først nå en modenhet som tilsier at de har evnen og viljen til selv å ta ansvar for sin egen læring. Hvordan i all verden kan man forvente at små barn skal kunne beherske dette, når bare de færreste voksne klarer det? Har man et visst minimum av innsikt i menneskets natur, vet man at de fleste av oss dessverre har en svak natur, lett gir etter fristelser, velger lettvinte løsninger, utsetter ting vi vet vi burde ha gjort og unner oss selv gleder vi strent tatt vet vi burde ha latt være. Og om dette gjelder voksne, gjelder det i enda større grad barn. De trenger voksne som lærere, veiledere og autoriteter, og det å gi større ansvar til barn enn det de er modne for å bære, er å be om trøbbel. Og trøbbel har norsk skole fått. Våre elever bråker mest og presterer dårligst, for å si det enkelt. Og politikerne forstår ikke at det er de selv som er årsaken til miseren.

Alt dette satt Gjedvik og filosoferte over der han satt med kaffekoppen og ventet på at lærerne skulle begynne å ankomme slik at oppstarten til det nye skoleåret kunne finne sted. Av en eller annen grunn hadde myndighetene klart å stjele de to siste dagene av lærernes ferie og avspasering, og plutselig, sånn helt uten videre, måtte alle lærere starte arbeidsåret to dager tidligere enn vanlig, med to planleggingsdager. Da Gjedvik først fikk greie på det, undret han seg over om det ville være like enkelt å komme inn på et klubbmøte i Jern- og Metall for å informere om at arbeidsgiveren hadde kuttet to dager av ferien deres.

”Javel, OK, greit. To dager mindre ferie fra nå av. Ikke noe problem.”

Hadde det blitt reaksjonen blant jern- og metallarbeiderne? Det tvilte han ikke på. Men på et lærerværelse godtar man de mest hårreisende bestemmelser og innskjæringer uten å mukke. Og det at den meget taleføre klubblederen, Hulda Jensen, ikke ytret et eneste ord i sakens anledning, tolket Gjedvik dithen at saken var godkjent av henne på forhånd. Det bekreftet enda en gang Gjedviks syn på Utdanningsforbundet som landets desidert dårligste fagforening, som hadde solgt seg selv til arbeidsgiveren og for lengst hadde sluttet å opptre som en talsmann for lærernes rettigheter.

”Det er klart vi må gi fra oss to feriedager slik at vi sammen kan lage en bedre skole for barna,” syntes å være fagforeningens holdning. Gjedvik syntes ikke den egentlig fortjente betegnelsen fagforening. ”Pedagogisk samarbeidsforum” hadde passet langt bedre, og så kunne det ha vært en fellesforening for lærerne og de politiske og byråkratiske lederne som styrte dem. Innlevelse er en meget fin og nyttig egenskap når man skal ha med barn å gjøre, men et elendig grunnlag for forhandlinger med arbeidsgiveren.

”Hva er det som gjør at lærere flest synes å nærmest ha dårlig samvittighet for å kjempe for sine egne velferdsordninger og rettigheter,” hadde Gjedvik spurt seg mang en gang
”Har det å gjøre med at lærerstanden for det meste består av veloppdragne, samvittighetsfulle og skoleflinke piker?”

”Gi oss noen ledere som virkelig har baller,” var Gjedviks oppfatning.
”Og fri oss fra dem som har gitt fullstendig etter for byråkratenes ønske om å omdanne vårt yrke til en åtte til fire jobb, med tre ukers ferie.”

Like få protester hadde det vært da lærerne på Soltoppen fra det ene skoleåret til det neste helt uten forutgående forhandlinger eller varsler ble pålagt å være til stede på arbeidsplassen fem timer mer hver uke. Og dette uten at det medfulgte noen instrukser om hva denne ekstra tilstedeværelsen skulle brukes til. Man skulle altså bare være der, men kunne gjøre akkurat hva man ville. Gjedvik og et par av de andre mannlige lærerne trodde nesten ikke sine egne ører da de fikk nyheten. På Gjedvik virket det som ren idioti satt i system.

”Er det noe de gjør bare på ren jævelskap, eller?” spurte Gorm Grøttum, en av de faste samtalepartnerne ved samme lunsjbord som Gjedvik. Grøttum var noen få år eldre enn Gjedvik, og om Gjedvik var mildt oppgitt over utviklingen i norsk skole, kan man trygt si at Grøttum var inderlig forbannet. Der Gjedvik fløt på sitt gode forhold til elevene og foreldrene, og sin pragmatiske innstilling, hadde Grøttum gått så grundig lei av både elever, foreldre, ledelsen, fagforeningen og skolepolitikken at han nærmest var i kronisk dårlig humør. Han hadde en egen evne til å spre eder og galle rundt seg, men Gjedvik måtte innrømme at han hadde en viss forståelse for kollegaens stadige klager. Men det kunne bli litt i overkant mye til tider. Grøttum anklaget nærmest skolemyndighetene for å ha ødelagt hans liv med alle sine, i hans øyne, meningsløse reformer. Han var ganske nylig skilt, hadde to tenåringsjenter, og bodde på en liten hybel som han leide. I sitt stille sinn hadde mang en kollega følt stor forståelse for at kona hans ikke i lengden kunne utholde å være gift med en sånn surpomp. Grøttum var en stor mann både i fysisk størrelse og i egne tanker om seg selv. Man kunne fremdeles se at han en gang hadde vært en særdeles godt trent bokser – norgesmester i tungvekt. Kiloene hadde nok blitt litt flere siden den gangen, men bare de færreste ville nok frivillig stille opp mot ham i en tungvekts kamp. Han var fremdeles en kjekk mann, med markerte trekk og kraftig hakeparti. Han var både fryktet og respektert blant elevene – med god grunn. Foreløpig hadde det ikke kommet noen klager fra ham denne første skoledagen etter ferien, men det pleide ikke å vare lenge før et eller annet antente hans misnøye, og så hadde man det gående. Gjedvik var forsiktig med å bringe samtalen inn på noe som hadde med skolen å gjøre, men holdt seg til forholdsvis nøytrale emner som været og ferieopplevelser.

Det hadde kommet en jevn strøm av lærere inn på personalrommet mens Gjedvik hadde sittet der. Hilsener og velkomstklemmer samt kommentarer om hvor brune og opplagte enkelte så ut, ble utvekslet og alle fant seg en plass rundt bordene, helst sammen med sine nærmeste kolleger på samme trinn. Gjedvik holdt et årvåkent blikk med alt som skjedde i rommet mens han konverserte med kollegaene sine som satt nærmest. Det var alltid spennende å registrere om det dukket opp noen nye ansikter. Gjedda var jo ungkar og glad i damer, så det sto ikke til å nekte for at adrenalinnivået steg noen små hakk dersom det viste seg at noen av de nyansatte viste seg å være attraktive damer med potensial som mulige flørteobjekter. Han bet seg merke i et par yngre damer, som så ut til å være temmelig grønne og nyutdannede, og han myste med øynene for å se skarpt nok til å kunne fastslå om de hadde giftering på fingeren. I sitt indre følte Gjedvik seg fremdeles som en ungdom, og identifiserte seg helst med de unge. At de unge så på ham som en middelaldrende mann, syntes ikke helt å ha gått opp for ham ennå.

Rett før møtet etter tidsplanen skulle starte, entret ledertroikaen personalrommet. Rektor Renstad kjente alle de gamle ansatte fra før, og det samme med den ene av inspektørene, Arielle Adamsen, en meget stilfull dame i 40-årene, som hadde hatt det meste av ansvaret for styringen av skolen de siste årene. Hun var vel nærmest beordret til Soltoppen skole som en forsikring om at skolen skulle bli drevet på forsvarlig vis. Arielle Adamsen var svært høyt utdanning med en master i pedagogikk og tilleggsutdanning i økonomi og administrasjon. Hun var dyktig og profesjonell til fingerspissene, men litt vel kjølig og formell etter de fleste lærernes mening. Dessuten gikk hun fullt og helt inn for ethvert pålegg fra de lokale og offentlige politiske myndighetene, og var 100 % lojal mot arbeidsgiveren.

Sammen med Renstad og Adamsen kom et bokstavelig talt meget fargerikt kvinnemenneske som var ukjent for de aller fleste. Hun var kledd i blomstrete og flerfargede plagg i ulike mønstre. Sammen med diverse dingeldangel i ørene, rundt håndleddene og i halsen dannet klærne inntrykk av en særdeles fargerik og utadvent person. Og ikke så rent lite oppmerksomhetskrevende, skulle det vise seg etter hvert.
”Hva faen er det for et kvinnemenneske vi skal få å slite med nå, da?” spurte Grøttum halvhøyt. Grøttum var som vanlig negativ og pessimistisk lenge før han visste noe som helst om det var noen grunn til det.
”Den dame snakke veldi’ lal nåsk,” sa Gjedviks sidemann på den andre siden, den tospråklige støttelæreren og dataansvarlige, vietnameseren Lau Hong.

”Hon linge meg i gål, men jeg fålstå ingenting.”

Lau Hong var en meget sympatisk person, og dessuten lynskarp. Han hadde en master i både matematikk og data. Men dessverre hadde han ennå ikke klart å lære seg norsk særlig bra. Og det var sannsynligvis derfor han fremdeles måtte ta til takke med en jobb som han var såpass overkvalifisert for. Gjedvik likte Lau Hong kjempegodt, men orket aldri å føre særlig lange samtaler med ham fordi han måtte konsentrere seg så utrolig intenst for å forstå hva det egentlig var han sa. Gjedvik tenkte det var godt at han ikke hadde noe med norskopplæringen til de vietnamesiske elevene å gjøre, men bare skulle være tospråklig støtte. Kanskje han hadde et uttaleproblem også på sitt eget språk? Hva Lau Hong mente med sin siste uttalelse skjønte han ikke helt før Elvira Mikalsen åpent munnen.

De tre i ledelsen ved Soltoppen skole ble stående stille foran forsamlingen, og så rundt fra bord til bord en kort stund, mens stemmene dempet seg.
”Hmmm, ja, eh, hei, da alle sammen,” begynte rektor. Han var kledd i sin sedvanlige grå dress, mens ansiktet var kritthvitt av mangel på sol. Den mannen var ikke direkte noe friluftsmenneske.
”Velkommen til et nytt skoleår. Og la oss først samle oss i en stille stund med bønn til Gud med ønske om at vi må få et godt og givende skoleår med Guds hjelp. Enhver kan jo tenke de tanker han eller hun måtte ønske.”

Klubblederen, Hulda Jensen, og hennes nærmeste støttespillere himlet med øynene og stønnet høylytt der de satt ved sitt faste bord, mens Gerda Plum og de andre eldre lærerne foldet hendene, bøyde hodet og satt slik i et øyeblikks stillhet. Gjedvik la i farten merke til at det satt en ukjent, mørkhudet unggutt ved siden av klubblederen, men fikk ikke tid til å fundere noe mer om hvem det kunne være. Gjedvik hadde intet imot at de startet skoleåret med en bønn. Uansett hva som er ens tro, kan det vel ikke skade med et øyeblikks gode tanker og ønsker om at alt godt skal skje, mente han. Selv trodde han fullt og fast på Gud, men ellers stilte han seg ganske undrende til kirkens mange merkelige og naturstridige dogmer. Jomfrufødsel og menneskeofring appellerte ikke til hans form for gudstro. For ham var Jesus en gudesendt lærer og kjærlighetsapostel unnfanget på helt vanlig vis mellom mann og kvinnes fysiske samvær og ikke et forutbestemt offerlam avlet frem av den hellige ånd.

”Eh, dere ser sikkert at jeg har med en ny person i dag,” brøt rektor inn i stillheten.
”Og som de fleste av dere sikkert har gjettet for lengst, så er det vår nye inspektør, som heter Elvira Mikalsen.”

Elvira Mikalsen så seg rundt med et litt flakkende blikk, mens hun gjorde et kast med hodet for å få det lange, krøllete, ravnsvarte håret vekk fra øynene, og det dinglet i diverse halskjeder og øredobber. Hun var sminket litt i overkant mye med blå øyenskygge, tunge øyelokker av maskara, svart eyeliner og tykt opptrukne øyenbryn.
”Elvira Mikalsen har lang erfaring som lærer og inspektør, og har de siste årene jobbet ved en liten skole i Nord-Norge,” fortsatte rektor.
”Nærmere bestemt ved Grufjord skole helt på grensen til Russland. Og kanskje du kan si noen ord om deg selv, Elvira?”
”Ja, æ hete altså Elvira Mikalsen, og la mæ først få sei at æ e veldig glad for å få den her, eh, ka ska æ sei, …. nye sjansen ved Soltoppen skole. Æ håpa æ ikkje vil skuff dæm som tok sjansen på å ansætt mæ,” sa hun og så på rektor.
”Som rektor sa, så har æ lang erfaring både som lærer og inspektør, men berre på noen ganske små skola uti distriktan. Så det heran blir en heilt ny erfaring før mæ. Men æ føle mæ sekker på at æ vil trives her blant dokker søringa.”
Gorm Grøttum var snar med å å gi Elvira Mikalsen et kallenavn som ble hengende ved henne så lenge hun var ansatt ved Soltoppen skole.
”Vi har visst fått en skikkelig ”Nordlands trompet” blant oss,” sa han halvhøyt til de andre ved bordet. Han var ikke særlig godt kjent med ulike dialekter nordfra, og hadde ikke oppfattet at Elvira Mikalsen var finnmarking. For ham var alt nord for Trøndelag ”nordland” og der bor det nordlendinger.
”Jøss, finnes det sigøynere i Finnmark?” tenkte Gjedvik med seg selv, men han sa det ikke høyt. Men han hadde merket seg at Elvira Mikalsen takket for å ha fått en ny sjanse, og tolket det som at det hadde vært problemer av et eller annet slag ved hennes forrige skole. Men hva det kunne dreie seg om, spekulerte han ikke noe videre på. Gjedvik var både observant og skarpsynt, med sans for de små detaljer, men han var fullstendig fordomsfri, og behandlet alle nye mennesker han traff på sin vei med vennlighet og imøtekommenhet.

”Som han rektor, har æ også tatt vesse forholdsregla før det nye skoleåret,” fortsatte Elvira Mikalsen.
”Men æ har ikke bedd te Gud, men æ har både sjekka planetposisjonan og lagt mine tarotkort, og begge dela ser vældig gunstig ut før det næste skoleåret her på Soltoppen.”

Elvira Mikalsen hadde nok feiltolket rektors initiativ til at alle skulle be en bønn til Gud en liten smule. Hun oppfattet hans åpenhet om sin gudstro som en form for invitt til at alle kunne snakke åpent om sine ulike livssynssærheter, men der tok hun dessverre grundig feil. Det var definitivt ikke noe gunstig klima for new age-aktige betroelser på Soltoppen skole. Der var man stort sett enten meget tradisjonsbundne kristne, eller ihuga ateister. Og hennes replikk vedrørende astrologi og tarot-kort falt ikke i god jord. Den kristne, eldre garden så på hverandre med vantro, og de unge og radikale ikke-troende nærmest stønnet av oppgitthet over hennes tåpeligheter i deres øyne. Men Elvira Mikalsen syntes ikke å være utstyrt med verdens beste sosiale antenner, for hun fortsatte:
”Ja, æ kan fortelle dokker at æ også har konferert med mitt pendulum. Æ spurte han om Soltoppen skole e et godt sted å vær før voksne og barn, og svaret va’ et klart og tydelig ja. Så æ va’kke et øyeblikk i tvil om at æ sku ta jobben da den ble tilbydd mæ.”

”Jøss, er kjærringa spik spenna gæærn, eller?” utbrøt Gorm Grøttum. Han var særdeles lite åpen for nye strømninger innen tros- og livssynsområdet, og betraktet alt som gikk under betegnelsen new age som humbug.
”Det er helt utrolig hvor lett folk lar seg lure av svindlere som bare er ute etter pengene deres,” pleide han å si når samtalen kom inn på den slags.
”Fy faen, så dumme folk er.”

Gjedvik på sin side, begynte å ane hvor den duften av røkelse han hadde kjent i gangen i administrasjonsbygget da han kom om morgenen sannsynligvis stammet fra. Han syntes han hadde hørt nok til å peile inn hvilken type den nye inspektøren var, og røkelse pleide å høre med. Gjedvik tok på ingen måte på vei på samme måten som de fleste av hans kolleger. Han hadde selv vært innom både astrologi og pendulum i sine yngre dager, men det var nå et avsluttet kapittel for hans del. Men folk måtte gjerne holde på med den slags uten at han følte behov for å idioterklære dem.

Men nå var det den virkelige sjefen på Soltoppen sin tur til å ta ordet. Arielle Adamsen takket pent (men litt syrlig) Elvira Mikalsen for hennes ”fargerike” presentasjon av seg selv, og gjennomgikk programmet for de to planleggingsdagene torsdag og fredag før skolestart for elevene, som var den påfølgende mandagen. Lærerne skulle blant annet kurses i nye metoder for vurdering, og helt nye begreper skulle innføres. Nå skulle det bli underveisvurdering og sluttvurdering, og elevenes prestasjoner skulle belønnes med en av tre betegnelser: ”Høy måloppnåelse”, ”middels måloppnåelse” og ”lav måloppnåelse”.

”Men dette er jo ikke annet enn snikinnføring av karakterer på barnetrinnet! ” sa Gjedvik til dem som satt ved samme bord som han.
”Kan vi ikke bare kalle det ”meget”, ”G” og ”nogen” i stedet for, så er vi tilbake der vi var for noen tiår siden, da myndighetene fant ut at det er skadelig for barn å få karakterer? Kan det være noe verre for et barn å få vite at han/hun har ”lav måloppnåelse” enn å få karakteren ”nokså godt”? Jeg synes nesten ”nokså godt” høres litt bedre ut, jeg.”

Alle ved bordet trakk megetsigende på skuldrene og så temmelig oppgitte ut.
”Og husk nå på hvilke nye regler som gjelder for hvordan elevene skal behandles,” fortsatte fru Adamsen.
”Ikke lov å sende noen på gangen. Uansett hvor mye en elev forstyrrer eller bråker, er det strengt forbudt å fjerne vedkommende fra klasserommet. Ingen elever kan lengre utvises og det er ikke lov å røre ved en elev og ikke lov å ta fra dem mobiltelefonen, selv om de ringer i timen.”

Ved bordet til Gjedvik var man nærmest lamslåtte over hvordan myndighetene de siste årene systematisk hadde tatt fra dem enhver mulighet til å sanksjonere mot uønsket og pøbelaktig adferd. Ikke det at noen av dem likte å straffe elever i tide og utide, men de hadde virkelig problemer med å forstå hva som skulle være hensikten med å gi så høy beskyttelse til elevene, at læreren sto nærmest maktesløs overfor farlig og voldelig oppførsel.

”Hva om en elev truer med kniv inne på sløyden, og virkelig er en fare for de andre elevene?” spurte Grøttum retorisk.
”Læreren skal nå altså ikke ha lov til å røre vedkommende for å få tak i kniven og ikke lov til å ta eleven ut fra rommet for å beskytte de andre ungene?”
Han ristet oppgitt på hodet.
”Har disse byråkratene overhode peiling på hvordan livet artet seg når hundrevis av barn og ungdom samles på et lite og konsentrert område,” fortsatte han.
”Har de i det hele tatt noe med unge mennesker å gjøre? Forstår de ikke at læreren trenger visse verktøy for å kunne gripe inn i nødstilfeller? Det er faen ikke rart at norske elever er på toppen når det gjelder å bråke, men bare middelmådige når det gjelder faglig dyktighet. Politikerne har fått akkurat den skolen de har lagt opp til. De elendige resultatene er en følge av en fullstendig feilslått politikk, som har gått ut på å systematisk frata lærerne vår autoritet og overlate til elevene å bestemme selv hva de har lyst til å lære og hvordan de vil oppføre seg. Det er jo den reneste idioti!”
Den siste setningen ble sagt nesten i fistel. Grøttum hadde jobbet seg opp til et farlig raseri, og nå var han nær ved å miste besinnelsen.
”Det er faen meg så dumt at en eller annen ansvarlig skolepolitiker burde skytes,” sa han til slutt.
”Noen burde faen meg skytes,” gjentok han.
”Så, så, rolig nå, Grøttum,” sa sidemannen hans.
”Tenk på hjertet. Det er ikke sunt å hisse seg opp for mye i vår alder, vet du.”

Gjedvik var vant til kollegaens raseriutbrudd, men i dag syntes han nesten Grøttum overgikk seg selv. Selv antok han at den nye regelen om at læreren ikke skulle ta i elevene var innført i beste mening for å beskytte barna mot fysiske krenkelser. Men det var likevel noe med måten å detaljregulere normal menneskelig kontakt som han fant unødvendig mistenkeliggjørende. Er det ikke en ganske normal måte for en voksen å forholde seg til barn og unge på at de gir dem en oppmuntrende klapp på skulderen når de hadde gjort noe bra, stryker dem trøstende over ryggen når de er lei seg, holder dem fast i armen dersom de forsøker å stikke av i stedet for å ta ansvar for sine gjerninger, eller skiller dem fysisk dersom de sloss og skader hverandre? Gjedvik tenkte med gru tilbake på incest-hysteriet fra 80-tallet. Enkelte så seksuelt misbruk overalt, og bare en elev var normalt lei seg, antok man at det dreide seg om seksuelt overgrep. Lærere som ga en elev en helt uskyldig klem, ble meldt til rektor og gjort til gjenstand for etterforskning. Selv hadde Gjedvik et nært og godt forhold til sine elever, og når han hadde de yngre klassene, falt det seg helt naturlig med en viss fysisk kontakt. Det var ikke noe han tvang på barna, men de oppsøkte det selv, for å kjenne trygghet og aksept. Hva skulle han gjøre nå dersom en elev som var lei seg kom og ville sitte litt på fanget eller ville ha en kos? Svare at han ikke hadde lov til det? Nei, dette syntes han ikke noe om. Overfor seg selv visste han godt at det gledet ham når de små kom for å søke voksenkontakt. Han hadde en spesiell følelse for disse små, og kjente at hjertet ble varmt av omsorgsglede og kjærlighet til de små vesenene. Han likte lukten av dem, deres hengivenhet og deres åpenhet. Men det sa han sjelden høyt til noen. Han ville ikke utsette seg for mistenkeliggjøring på grunnlag av noe som egentlig var noe verdifullt: Hans oppriktige kjærlighet til de små.
”Og husk for all del at det skal skrives rapporter på hver elev to ganger i året, og kopier av alle tester, prøver og annet relevant materiale skal inn i elevmappene!” fortsatte Arielle Adamsen.
”Jeg vet at det er en viss motstand mot dette hos enkelte, men det er kommet pålegg fra myndighetene om dette, og det er noe vi gjør for å sikre oss at skolen skal ha dokumentasjon dersom elever og deres foreldre kommer i ettertid og saksøker skolen med påstand om at de ikke har fått den undervisningen de har krav på.”

”Men er det ikke god nok dokumentasjon at elevene har gått på skolen og fått undervisning i samsvar med myndighetenes planer og skolens arbeidsplaner, som igjen bygger på myndighetens krav?” dristet en av lærerne seg til spørre om.
”Må vi virkelig gjøre alt dette arbeidet bare fordi vi ikke vil risikere å komme i trøbbel fordi en blant mange tusen elever kan finne på å saksøke skolen?”
”Dette er dessverre ikke gjenstand for diskusjon,” var Adamsens svar.
”Det er et pålegg, og som sådan må vi bare forholde oss til det.”
Og det svaret bekreftet den følelsen mange lærere ved Soltoppen skole hadde i forhold til sitt arbeid. Følelsen av å bli pålagt stadig nye oppgaver og byrder, som man opplevde som unødvendig byråkratiske og meningsløse, og som tok kreftene og fokus mer og mer vekk fra det man egentlig ønsket å konsentrere seg om: Å undervise barn og ungdom.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR