Hvorfor skal vi bruke mat til å lage drivstoff?

12
264

Det slo meg da jeg kjørte bak en frityrkoker av en buss, det luktet middag, friterte poteter!

Hvorfor skal vi bruke verdifullt landbruksareal til å dyrke raps til drivstoff, når vi kunne dyrket mat? Det er mangel på mat i verden.

Skal en påstått ide, om at fossilt brennstoff, skal øke temperaturen på jorden, med 2 grader i løpet av hundre år, når ikke vi klarer å forutsi været 14 dager en gang, stå høyere enn at folk sulter i verden. Hvor er moralen hen?

Dette med biodrivstoff er blitt en varm politisk potet, uten kunnskaper.

12 KOMMENTARER

  1. Det er en logikk her, som er litt interessant. Når det gjelder flyktninger er det mange som mener at vi skulle ta imot mange fler. Det er beviselig ikke bærekraftig. Det er kortsiktig tenkt. Når det gjelder miljø derimot, skal en plutselig tenke så langsiktig at en ikke kan gi mat til folk i verden!

    Fra mitt synspunkt ser det ut til at de som taler for å få inn flere flyktninger til Europa, er også de som taler høyest om miljøproblemene. De burde ta en runde med seg selv:-)

    På samme måte er det for de som er for fri abort. Argumentet er at kvinnen må få lov til å bestemme over sin egen kropp. De samme heseskrikene personene er også mot prostitusjen, i alle former. Det er klart det finnes kriminelle gjenger men skal ikke kvinnen få lov til å bestemme over sin egen kropp så lenge hun ikke er tvunget til noe?

    Det er noe inkonsekvent i disse holdningene……

  2. Her tar du feil. Det er neppe noen som taler klarere om miljøutfordringene enn Terje Bongard, samtidig som det neppe er noen som ham som taler mer kritisk om innvandring:

    «Innvandrere utgjør nå 12 % av befolkningen. Adresseavisens leder 29.4. ønsker flere mennesker velkommen med en av de vanligste feilvurderingene: Vi trenger flere hender til å skape «verdier». Uansett hva man mener om fargerike fellesskap, solidaritet og medmenneskelighet er det er faktum at alle mennesker er netto forbrukere av begrensede ressurser. Mat, klær, bolig, fiber, vann, plass, energi og arealer forbrukes for at et menneske skal leve. Økosystemene må ikke tømmes, de må leve og omsette seg selv for å lage disse ekte verdiene. Dagens økonomi lever sitt eget liv, løsrevet fra virkelighetens ressursregnestykke. Markedsøkonomien er basert på en medfødt positiv følelse, «pengefølelsen», opprinnelig arvet fra lenge før det fantes attraktive byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren ga overlevelse. Problemet er at menneskelige verdifølelser har kort tidshorisont. Verden har fram til nå i praksis vært uendelig, og vi har derfor ikke arvet bremser som tar opp i seg globale størrelser og grenser. Verdensveggene er kommet svært nær. FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Jorda er allerede full av folk. I 2050 er det minst 9 milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Det er dessverre ingen løsning å flytte en håndfull eller et titalls millioner mennesker til Norge, det vil knapt merkes på verdens lidelser og fattigdom. Det norske samfunnet vil imidlertid dermed bli en del av lidelsen. Alle «hendene» skal ha mat, hus, klær og fyring om vinteren. Det kan ikke fyres med utgåtte pengedata. Adressas leder henspeiler på at «hendene» vil gi økt kapital, det som av hele det politiske og økonomiske systemet oppfattes som «verdiskaping», men som i virkeligheten er det stikk motsatte.»

    Fra Hender, penger og verdier.

  3. Jeg synes du bør lese denne artikkelen om retningslinjer for artikkelskriving her på debatt1: http://debatt1.no/om-debatt1-informasjon/

    Med den kjempeinnsatsen som er gjort for å få opp dette debattforumet, bør man også gjøre en kjempeinnsats med de artiklene som legges ut her.

    Kan du si at du har gjort ditt beste med denne artikkelen? Hvor mange timer brukte du på den? Som tommelfingerregel bør man benytte minst en time på å skrive noe som kan kalles en artikkel.

    • Jo, jeg kunne sikkert brukt mer tid på innlegget, men det spørsmålet jeg var interessert i å få noen tanker om er: Hvorfor bruke mat som drivstoff når det ikke er nok mat i verden?

      Det synes jeg du heller kunne bruke litt tid til å reflektere over i stedet for å kritisere meg for å ha brukt for lite tid på innlegget. Er det fordi du ikke har noen argumenter?

      • Ja, jeg er enig i at det er fryktelig dumt. Kanskje for lokalt bruk til landbruksmaskiner, men ikke for transport. Ellers var vel 25 % av landarealet i Norge benyttet til hestefor, og var således biodrivstoff.

        Særlig flere tanker om det har jeg ikke. Men da du ser ut til å ha stor interesse for temaet, håper jeg du kommer tilbake seinere med noe mer solid å bryne seg på.

  4. Nå skal du få noe solid å bryne deg på Holmstad!

    Vi må bruke U-hjelpen til å dyrke opp Sahara. Vi har teknologi til å gjøre det. Israel viste oss hvordan de skal gjøres. Det var en ørken, da de overtok det i i 1948. Nå gror det alle steder, og mange steder har de avlinger 12 ganger i året!

    De kan vise oss veien. Sahara er like stort som USA, fem ganger større enn Europa! Der er det enorme muligheter. Vi kan gi jobb til alle flyktninger i hele verden. Hvis ikke de vil ha jobb, jaja, da treger de ikke å komme. Da vil flyktningestrømmen til Europa ta helt slutt. Hvis ikke, kan vi med god samvittighet sende dem tilbake.

    Dette er et prosjekt som vil gå i overskudd. Det kan produseres mat til hele verden, vi kan lage skog der, noe som gjør at det vil begynne å regne. Det vil også demme opp for alle co2 utslippene i hele verden. Vi kan lage solkraftverk, forsyne verden med energi, og så er vi alle fornøyd!

    Hvorfor gjør vi ikke dette? Jo det kommer pga politikk. Det er også big business i Europa med flyktningepolitikk for mange.

    Hvis vi tenker litt, hvorfor vil vi ikke hjelpe alle folk i verden? Noen tror at vi kan ta alle til Europa. Det er en dekstruktiv tanke. Det er et enkelt regnestykke. Flyktninger vil vi alltid ha, det er aldri noe som vil ta slutt. La oss gi dem jobb i Sahara, da kan vi hjelpe alle!

    Hvis vi kanaliserer 10% av all den U-hjelpen gir i verden, til prosjektet, Sahara, er vi i gang. FN har 30.000 personer ansatt, bare for å ta seg av Palestina-problemet. En stat, som aldri kan bli fungerende. Dessuten gies det milliarder av kroner, som aldri blir til noe annet enn korrupsjon og angrep på Israel.

    I Burundi var det, etter borgerkrigen i 1994, 10.000 flyktninger til Tanzania som ikke hadde noe å komme tilbake til. Eiendommene deres var overtatt av andre. Lever de fremdeles som flyktninger der? Nei. De fikk opphold i USA. Skjøt de bomber mot Burundi fordi de følte seg urettferdig behandlet? Nei. De var glade for å kunne starte et nytt liv i USA. Så var det problemet løst

    I stedet for å bruke milliarder av kroner, for ikke å si billioner av kroner, på umulige prosjekter. La oss bruke bare 100 milliarder i året, en brøkdel, på å dyrke opp Sahara. Da løser vi det!

    Jeg synes det er rart at ikke folk ser muligheten. Det vil løse miljøprobelmene, flyktningeneproblemene, matproblemene og energi problemene, og det vil gå i overskudd!

    Hva skal til for å gjøre det, jo at verden blir enige om å gjøre det. Da kan vi det.

    Hva står i veien?

  5. – Biodrivstoff er ikkje svaret: https://www.dagogtid.no/biodrivstoff-ikkje-svaret/

    «Biodrivstoff skulle vera svaret på klimaproblema. I staden gjorde det klimaproblema verre.

    I si tid var den fremste forkjemparen for biodrivstoff klimaalarmisten Al Gore. Det er lenge sidan han snudde. I 2011 vedgjekk han at det var «eit mistak» å nytta dyrka mark til å laga drivstoff. Kvifor støtta han det likevel? Han «var litt glad i bøndene i Iowa», som var heilt avgjerande for at han skulle vinna nominasjonskampen i 2000. Men som han òg seier det: «Når eit slikt subsidieregime fyrst er sett i gang, held lobbyistane og interessegruppene det gåande.»

    Men tanken er god, den – i utgangspunktet. Når vi brenner og samstundes dyrkar, ja, så er naturen i balanse. Tak oljepalmen, han vert hausta ein gong i månaden. Når vi brenner biodrivstoff frå oljepalmen, tek det altså berre ein månad før den same palmen har teke opp den CO2-en som vart sleppt ut. Billig er det òg. Kostprisen ved å laga ein liter biodiesel frå palmeolje ligg på rundt fire kroner.

    Litt verre er det i USA, som produserer store mengder biodrivstoff ved å nytta mais. Der må dei ha rundt sju kroner literen, eller 120–130 dollar oljefatet, før det heile skal løna seg utan subsidiar. Så skal ein fyrst produsera drivstoff med planter, er det utan tvil tropane som er staden. Der veks plantene så utruleg raskt at til dømes Brasil i fleire tiår har nytta etanol som drivstoff.

    Handelskrig

    Den store biodrivstoffbruken har ført verda ut i ein handelskrig: USA prøver gong etter gong å leggja straffetoll på biomasse og biodrivstoff frå tropane, EU ligg i handelskrig med USA og Canada om biodiesel. Det heile har vorte eit subsidiesirkus. «Alle» vil syna seg som miljøvenlege, og «alle» vil ha eigen produksjon av det som vert oppfatta som klimavenleg. Men så klimavenleg er nok ikkje biodrivstoff. Noko av det mest energiintensive, og dimed klimauvenlege, som finst, er kunstgjødsel. I tillegg kjem det at moderne landbruk er kapitalintensivt, og eit kapitalintensivt landbruk nyttar svære mengder drivstoff, som gjer at vinninga som regel går opp i spinninga. (Eit unnatak her er rett nok palmeolje. Haustinga er svært arbeidsintensiv, og det har kome ei rekkje skuldingar om slaveliknande tilstandar i næringa i Indonesia og Malaysia.) Ei mengd studiar viser at dyrka biodrivstoff basert på moderne landbruk berre reduserer CO2-utsleppa med nokre små prosent.

    Men i røynda er det heile mykje verre, og dei som er interesserte, kan med ein gong læra seg forkortinga ILUC, som står for Indirect Land Use Change, eller indirekte endring av bruk av jord. ILUC har eit eige EU-direktiv og er dimed ein del av norsk klimapolitikk, som det meste anna. Å dyrka biodrivstoff fører til at vi må setja nytt land under plogen eller skaffa nye beite for dyr.

    Går i null i år 2417

    Den beste staden å dyrka biodrivstoff er altså tropane, og den beste planta å dyrka, er oljepalmen. Storprodusenten her er Malaysia, som kvart år aukar inntektene sine på palmeolje. Det gjer dei ved å dyrka regnskog, særleg område med mykje torv. Men torv er ein suveren lagringsplass for CO2. Når skogen vert brend og jorda drenert og snudd, kjem det ekstreme mengder CO2 ut i lufta. Dimed kan det taka over 400 år før klimarekneskapen går i null når vi nyttar rein palmeolje. Tilbakebetalingstida vert altfor lang, og biodrivstoff får dimed langt verre konsekvensar enn det å nytta olje no har.

    Palmeolje er hovudkomponenten i biodrivstoffet vi nyttar i Noreg. Dei auka krava frå Stortinget om å blanda inn stadig meir biodrivstoff, gjer at det vert brent stadig meir regnskog i Malaysia og Indonesia, og det samstundes som at Noreg har sett av milliardar for å berga regnskog. Kvar gong miljøvernminister Vidar Helgesen vert konfrontert med paradokset, er svaret «utgreiing», som her til NRK: «Dette (palmeoljebruk) er enda et eksempel på at spørsmål om biodrivstoff bør belyses gjennom grundige konsekvensvurderinger og høringer, slik vi nå holder på med.»

    Problemet er berre at Stortinget mot slutten av budsjettingingar på klimaområdet nær konsekvent kjem med vedtak som ikkje er konsekvensutgreidde. Seinast skjedde det i haust då Venstre fekk med seg dei andre på borgarleg side til å utvida innblanding av biodrivstoff. Og som Aftenposten har synt denne veka: Det var skogeigarane og klimaorganisasjonen Zero, som mellom anna vert finansiert av nett skogeigarane, som fekk overtydd Venstre om at det var rett å få gjennom vedtaket.

    Von for skogen

    Kvifor skogeigarane er for dette kravet, er lett å forstå. Dei gjer seg von om at norsk skog kan verta nytta som drivstoff. I eit høyringsnotat om biodrivstoff skreiv Skogeigarforbundet, Statskog og Norskog fylgjande no i august: «I begrunnelsen for og i den konkrete utformingen av drivstoffpolitikken bør det derfor ikke bare tas hensyn til klima- og miljøeffekter, men også til hvilke muligheter som finnes for kompetanseutvikling, utvikling av nasjonale verdikjeder og internasjonal konkurransekraft for norske industriaktører.» For å få til «utvikling av nasjonale verdikjeder» vil dei at Stortinget skal gje betre vilkår for å laga drivstoff av norsk skog, eller meir direkte: større subsidiar.

    Norsk skognæring går dårleg for tida. Det tradisjonelle satsingsområdet for norsk skog har vore papir. Nordmenn har vore verdas mest avislesande folk. Sidan papirrullar er store og tunge, har dei òg vore dyre å frakta over distanse. Dimed har norsk skog vore konkurransedyktig mot internasjonale aktørar på papir. Men etter at internettet kom, har forbruket av norsk papir gått rett ned, og ei rekkje fabrikkar er konkurs. Difor seier skognæringa rett ut at dei vil at norsk skog skal nyttast som energikjelde.

    Norsk skognæring står ikkje åleine om dette i verda. Den største fornyelege energikjelda i EU er ikkje vind, ikkje sol, ikkje vasskraft, men tre. EU nyttar store mengder skog for å produsera varme og kraft. Ei rekkje kolkraftverk har vorte bygde om til trefyring, og pellets er den store nye kjelda, som erstatning for vanlege varmeomnar og oljefyrt sentralvarme. Importen av tre frå særleg Nord-Amerika er stor. Norsk skog er altfor dyr til å kunne konkurrera her.

    Ikkje så bra med skog heller

    Men igjen er det problem med denne tilbakebetalingstida. Nei, skog krev ikkje kunstgjødsel eller storstilt årleg vedlikehald, men – som utgreiing etter utgreiing både i Noreg og internasjonalt viser – nyttar vi nordleg tre her og no, vil det gå 40–50 år før bruken av tre vil gje mindre utslepp enn bruk av kol, og endå fleire år for bruk av olje. Fyrst etter rundt 100 år kan vi seia at vi går i null, og då under føresetnad av at skogen er teken ut på ein skånsam måte, og endå mykje lenger om vi tek ut skogen industrielt. Problemet med industrielt skogbruk er, som i regnskogen, øydelegging av skogbotnen, som altså lagrar store mengder CO2.

    Det finst likevel ei slags svak von der ute, og det er andre generasjonsbiodrivstoff, såkalla avansert biodrivstoff. Når ein tek ut eller dyrkar fram biomasse og raffinerer henne, vert det alltid skapt avfall. Tanken bak avansert biodrivstoff er at når avfall fyrst er der, kan ein nyttiggjera seg av dette til å laga biodiesel. Ja, så stor tru har EU, og dimed Noreg, på at dette er framtida, at dei seier at éin liter avansert biodrivstoff skal telja dobbelt: Éin liter avansert biodrivstoff er det same som to liter vanleg biodrivstoff. Så langt har dette gjeve relativt dårlege resultat både EU og i Noreg, for også på avansert biodrivstoff dominerer palmeoljeprodukt, som igjen gjer det endå meir lønsamt å brenna regnskog. Palmeoljeprodusentane får i røynda betalt to gonger, både for vanlege og for avanserte produkt.

    EU er problemet

    Også norsk skog produserer avfall. Det føreligg no planar om å byggja ei rekkje fabrikkar som skal basera seg på avfall frå skog for å produsera biodiesel i Noreg. Slik stoda er i dag, vil ikkje desse kunne konkurrera internasjonalt. Miljøverndepartementet reknar med at slik produksjon vil kosta 14 kroner literen, nesten det dobbelte av det ein må betala for avansert biodrivstoff frå tropane eller subsidiert frå Nord-Amerika. Statoil på si side skriv i høyringsnotatet sitt at teknologien er primitiv og tilgangen altfor dårleg til at ein kan få særleg volum. Prisen vil difor måtte verta langt høgre enn 14 kroner.

    Her må det altså store mengder subsidiar til for å få opp produksjonen. Men som så ofte før støyter vi på EØS. Om biodrivstoff vart definert som eit landbruksprodukt, ville det gått greitt å produsera biodrivstoff ved hjelp av norsk skog, men biodrivstoff vert definert som industriprodukt. Og industrien har ikkje Noreg lov til å subsidiera, i det minste ikkje meir enn det EU gjer. Rett nok er det ein del unnatak på klimafeltet. Enova har av ESA fått lov til å vera med og støtta utvikling av til dømes ladestasjonar, utvikling av meir reintbrennande omnar for Hydro og ein del på gassfeltet. Men å subsidiera skogbruknæringa direkte er det truleg verre med, for skogbruk er mykje større i andre EØS-land enn i Noreg. Enova har per i dag ikkje inne ein søknad om å vera med på å subsidiera fram teknologi for produksjon av biodiesel på basis av tre. Og direkte subsidiar for å gjera norskprodusert biodiesel billigare er altså strengt ulovleg etter EØS-avtalen.

    For høgt lønsnivå

    Grunnen til at norsk skognæring går dårleg, er at vi har eit høgt lønsnivå og relativt dårlege vilkår for å driva med skog. Terrenget er for kuppert. I Sverige og Finland er skognæringa sju til åtte gonger større enn i Noreg, og båe landa prøver å få til relativt lønsam produksjon av avansert biodrivstoff. Det går før seg liknande forsøk ute i verda, særleg i Canada og USA. Det kan vera at teknologien vert såpass moden at ein får til å produsera ein del avansert biodrivstoff. Per i dag må dette drivstoffet koma ned i ein pris på om lag 8–9 kroner per liter for at det skal vera lønsamt nok til å stetta krava EU set. Men når den dagen kjem at verdsmarknaden kan produsera avansert biodrivstoff av treavfall, vil norsk skognæring møta det same problemet som før: Ho vil truleg ikkje vera konkurransedyktig korkje i EØS eller på verdsmarknaden.

    I alle høve: Avansert biodrivstoff vil aldri verta ein reell konkurrent til konvensjonell olje over tid. Til det er det ikkje nok bioavfall i verda. Men om vi høgg ned all verdas skog, dei største karbonlagra vi har, og kallar det avfall, vil kanskje ein slik bioproduksjon kunne gå i nokre år.»

  6. Jeg vet

    At den neste muligheten i har, vil være å dyrke opp Sahara! Vi har teknologi til å gjøre det!

    Hvilken fantasi har du – som har vært utprøvd!……..

    Ingen!

    For å hjelpe folk, må vi gjøre noe nytt!

    Det forstår du ikke, og vil gå nedenom og hjem.

    La oss gjøre det som vrker!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR